mine beste tv-serier, 2014

dette året har jeg sett mye på tv. jeg ser alltid mye på tv. men ikke i en død-foran-sofaen-type, men mer som en treat hvilken som helst dag i uken. noe å se fram til. de fleste har det vel sånn. dette er mine beste programmer fra året som har gått.

fargo
lett den beste serien jeg så i 2014. inspirert av den brilliante coen-brødrene-filmen med samme navn. jeg synes ikke man trenger å ha sett filmen før man ser serien, men det er jo alltid greit å erkjenne hvor noe bra kommer fra, så du kan like gjerne se filmen fordi den er awesome. men serien. serien handler om lester (spilt av martin freeman) som mildt sagt har en dårlig dag. denne serien er en rad av dårlige dager for lester. og så dukker det opp en fremmed, spilt av den briljante billy bob thornton, som ser ut til å svare på alle bønnene. og det lokale politiet er involvert og er veldig inkompetente. utenom molly, spilt av allison tolman som generelt er min favoritt i 2014. helvete bryter løs, enkelt og greit. sykt morsomt og sykt spennende. ELSKET DENNE SERIEN OVER ALT PÅ JORD.





the apprentice uk
nå har ikke jeg sett the apprentice usa, men siden dette programmet er produsert av bbc så kan vi vel ærlig talt si oss enige om at apprentice uk er det overlegne programmet. denne sesongen var det 10års-jubileum og hele 20 kandidater startet i første episode om å bli lord alan sugars business partner. dette er et program om drittsekker og idioter. folk med altfor stort ego og for lite mellom ørene. hver uke får de en oppgave; lag en viral video, lag et brettspill, lag en drikke, selg alle disse tingene for mest mulig profitt. det er et enkelt premiss & hilarity ensues. dette er lett et av mine favoritt realityshow. hver episode er gull verdt og hver gang en episode er over har jeg lyst på mer.

   

masterchef uk
masterchef har ca 90% av skylden for at jeg begynte å interessere meg for mat og matlaging. jeg begynte å se på det under mitt første år på universitetet og har vært en fast følger siden det. det er veldig lite drama i masterchef, folk lager mat og noen ganger lykkes de og andre ganger feiler de. ingen allianser eller baksnakking, bare matlaging. og det er flott. i tillegg til det må du forberede deg på en hel horde av innuendos fra en av seriens hosts/dommere. mat kan være ganske sexy visstnok.


*knis*

community
å følge med community er en berg og dalbane. ifjor bestemte nbc seg for å gi dan harmon (hjernen bak community) sparken og resultatet av det var en veldig skuffende sesong 4. så bestemte de seg for å gi han jobben tilbake og det som fulgte var en helt utrolig sesong 5. og så trodde alle at det var slutten på community. men så kommer yahoo og sier at de har kjøpt rettighetene og skal lage 13 episoder. og tre av seriens originale skuespillere er ikke med lenger.  six seasons and a movie! men ja, sesong 5. community er kjent for å lage episoder med spesielle referanser til filmer/folk/serier innen popkulturen. hvis du liker popkultur kommer du til å elske community. det er ca en referanse til hvilken som helst film/serie i verden, så så lenge du liker tv er du sikra. alt fra apollo 13 til glee, fra goodfellas til law & order. dessuten er det dritartig. og har noen av de beste julepisodene jeg har sett før i hele mitt liv.



skint
delt årets nykommer med fargo. dette er mer en dokumentarserie som tar for seg de fattigste folka som bor i grimsby (der gubben kommer fra! the eastmarch (en plass i grimsby) ble kåret til the most depraved place i england). ulike folk som har havna utenfor for ulike grunner. og da mener jeg utenfor. denne serien rørte meg på en veldig dyp måte. er det noe jeg hater så er det folk som på død og liv mener at alle som går på trygd gjør det fordi de er late og fordi de vil snylte på staten og fordi de er ubrukelige. når folk sier det i england blir jeg enda mer oppgitt fordi i england har klassesystemet veldig dype røtter. og hvis du blir født inn i fattigdom er det veldig sannsynlig at du kommer til å bli der. det er situasjoner folk ikke kan kontrollere, fordi klassesystemet må på død og liv opprettholdes. og folkene som skint filmer er folk som har hatt helt forjævlige barndommer, som er født inn i narkotika og faenskap, og som fra dag en er skjebnebestemt til å ende opp som foreldrene. jeg tror på arv og miljø, og jeg tror at miljø spiller 95% av hvordan du kommer til å ende opp. og folk har det for jævlig. men de finner lysglimt og de tar vare på hverandre og de har også et ønske om å bli bedre, om å gjøre bedre. la oss ikke dømme noen før vi vet hele historien, eller hva?

hva var det beste du så på tv i 2014?

truth

Feminism has always been about liberating women from the patriarchy. It's a revolution, it's not about having the same rights that men have. I don't want to have the same rights they do, I don't want to be able to rape without being put in jail, I don't want to be the head of a big company that gain money by using slaves. I want to be liberated from a world that is ruled by men and make something new, something better.

andre ting jeg er besatt av

pottermore/ harry potter
for ca et halvår siden joinet jeg siden pottermore, som er en nettside (det føles ut som det er mer enn en side, mer som et samfunn) laget av j.k rowling herself, hvor du kan delta interaktivt i harry potter-samfunnet, se gjennom "moments", interaktive bilder tatt fra ulike kapitler i serien, lage potions/trylletrikker (en av mine favoritter, fullførte nettopp polyjuice potion part 2 og det tok over 1 dag å fullføre den!), utføre "spells" og ikke minst bli sorted i de ulike hogwartshusene og ikke minst å få tryllestaven din fra ollivander. som en utrolig stor harry potter-nerd har denne siden virkelig det meste en kunne ønske seg.  en annen positiv er at de ulike bildene fra bøkene veldig ofte inneholder original skriving fra rowling hvor hun utdyper om verdenen hun laget i harry potter.

denne høsten/vinteren har det vært vanskelig å komme i julestemning. ting har lenge vært usikkert, med tanke på bolig og jobb, hvor vi har bodd store deler av høsten i grimsby hos svigers før vi endelig fikk flyttet til norwich i slutten av november. det har ikke vært nok tid til å sette pris på sesongen, at jula er på vei, og derfor virka det som at da desember kom, var det eneste jeg egentlig tenkte på var "det er så kaldt i denne loftleiligheten", "jobb jobb jobb jobb". men så kom julaften ekstra tidlig. jeg vet ikke hvor mange år jeg har lest harry potter. jeg skal innrømme at jeg ikke leste serien fra starten av. jeg var ikke en av de. gubben var en av de, men så har han bare lest den første boka en gang og det var felles sammen med klassen hans. så ja... jeg har lest harry potter mange ganger. det er lett en av de beste bøkene jeg har lest, sett som ett stort verk. jeg elsker j.k rowling. jeg elsker historien hennes, hvordan hun started med en historie og en gutt kalt harry potter. hvordan hun var helt alene i verden med bare datteren hennes, en bittelitten baby, og så gir hun ikke opp og får utgitt noe som kommer til å definere vår generasjon for alltid, uten tvil. j.k rowling er ikke bare en av mine favoritt forfattere, men også en av mine favoritt personer. dama er awesome sauce, nuff said.

og j.k rowling er julenissen min i år. hun er julenissen jeg har venta på siden jeg oppdaga at jula handla om mer enn presanger og en perfekt fasade. i år feirer jeg jul i england, borte fra norge og alt som er kjært, men hos noe minst like kjært, hos hjertet mitt, familien til min favorittgubbe, og siden jeg har vært så besatt av england i så altfor lenge, og da tenker jeg masse på love actually som er sånn en viktig film nå i jula, så må jo det å feire jul i england være noe jeg må oppleve. og det er jeg veldig glad for. jeg er glad for at jula her i england kommer til å være 100% annerledes. jeg snakka med mamma på telefonen for noen timer siden og hun snakka om snø og haggel og alt sånt ulumske, mens her i grimsby var det 14 grader da vi parkerte i oppkjørselen. og uansett hvor mye jeg elsker tanken på snø, så er det veldig greit at det ikke er pisskaldt, you feel me? men rowling bestemte seg da altså for å dele nye øyeblikk, denne gang fra den sjette boka, the half- blood prince. (jeg håper at mange av dere som leser bloggen min også har lest harry potter. jeg håper dette fordi jeg har lyst å være venner med dere i virkeligheten og henge med dere og det betyr å snakke om ting som harry potter fordi harry potter er awesoooome.) og denne delingen ville starte fra 12 desember og vare frem til jul. noe som er fantastisk. fordi pottermore er fantastisk. og jeg håper hvis du er harry potter-fan men ikke er medlem av pottermore av en eller annen grunn, så håper jeg du blir medlem og at du adder meg jeg heter FangAuror30321 :)) xx

my emotions

det er så mye jeg føler, for tiden. så mye jeg ikke klarer å ta avstand fra men som istedenfor sluker meg nærmest opp. både positivt og negativt.

taylor swift.
jeg har det siste... 18 månedene blitt en relativt stor fan av taylor swift. jeg husker da romeo & juliet kom ut for gudene vet hvor mange år siden og at jeg ikke likte den. den var overalt og jeg var irritert på swift fordi hun mente at kjærligheten var noe som ordna seg. referer til romeo & julie, et av tidenes litterære verk som nettopp tar for seg ulykkelig, tragisk kjærlighet, og så våger hun å la alt ordne seg til slutt. julie skal ikke ende opp med romeo, end of. men så skjedde det noe og jeg vet egentlig ikke hva som skjedde. men jeg begynte å like taylor swift. jeg hørte på red, det nest siste albumet hennes hver dag jeg gikk til universitetet og mima teksten mens jeg gikk snarveien bak alle husene, der jeg brukte å gå da det var bekkmørkt og jeg nesten ikke klarte å se noe og hvis noe hadde skjedd mens jeg gikk der så ville det ikke vært en sjel som ville syntes synd på meg fordi hva forventer du skal skje hvis du tar en snarvei nærmest i skogen når det er bekkmørkt? har du ikke lært noenting? heldigvis skjedde det aldri noe verre enn at jeg snubla i noen røtter eller at ei katt skremte vettet av meg et par ganger. og så begynte jeg og på alvor interessere meg for tumblr og oppdaga mange flotte gifs av swift som snakker om feminisme og likestilling og jeg skjønte at denne jenta hadde vokst opp og var ikke ei jente lenger men heller en ung kvinne som hadde så utrolig mye vettugt å si om ulike ting jeg elsker å høre vettige folk snakke om. senere oppdaga jeg at dama hadde ikke bare én men TO dritsøte katter og da skjønte jeg at wow, jeg er forelska. så nå hører jeg på 1989 og fantaserer om å drikke hvitvin med henne i pysjamasen.

havet.
havet er lett en av mine topp ting å snakke/se/høre/lære om. det er så stort og så jævlig stort og mye av det er tomt men mye er også fullt av sykt dyreliv som jeg er så fascinert av. jeg husker da jeg så hav-episoden i planet earth-serien og at jeg ble skuffa fordi de snakke jo nesten ikke om noe, bare et par arter og selv om de var kjempekule (vampyrblekksprut, hallo), så var det ikke nok. da jeg var lita var den lille havfrue favorittfilmen min (+ disney-serien de laga senere) og den største grunnen til det var nettopp pga hvor mye av handlingen fant sted, nemlig havet. hadde jeg møtt ånden i lampa da dette var tilfelle ville jeg nok brukt et av ønskene mine på å bli havfrue. det er derfor jeg nesten er litt irritert på meg selv for å være så bunnløst forelska i litteratur og veldig trangsynt når det kom til valg av yrke, fordi det hadde vært litt kjekt og vært marinebiolog. så hvis jeg en dag vinner i lotto eller finner tilbake til lysten til å studere skal jeg definitivt studere biologi. for ja, det som befinner seg på bunnen av havet er ikke annet enn awesome. hvor kul er ikke denne videoen for eksempel.



alt som foregår i usa. 
vet liksom ikke hvor jeg skal begynne. black and unarmed. urettferdighet på en nasjonal skala, noe som befaller alle bare fordi de alle har en ting til felles. og her sitter jeg hvit og priviligert heldigvis bor jeg ikke i usa. amerikanske fotballspillere ikledd klær som viser solidaritet til offerene, a plea for justice, og så ber politiet om å få en unnskyldning. aviser som trykker tegneseriestriper om mørkhudede barn som ber nissen om beskyttelse mot politiet og igjen forlanger politiet en unnskyldning. på en veldig ufin måte. the nerve, sier jeg bare. det suger, synes jeg.

hallo i luken

jeg lever altså. har fullført tre års utdanning ved uea og mottatt en 2:1 i engelsk litteratur & kreativ skriving, hatt den beste sommeren her i norwich med mannen i mitt liv bestående av sykt mye grilling, helt utrolige temperaturer + campingtur, sverigetur og en liten norgetur. nå sitter jeg ved stupet av det store og fryktinngytende gapet som heter "voksenlivet"  og ja, jeg er ikke mye klokere enn hva jeg var før sommeren starta. vi blir i norwich enn så lenge. til vi har spart opp nok penger til å dra på eventyr rundt om i verden. jeg har lyst til asia og hele amerika, sør så vel som nord. jeg vet egentlig ikke hvem jeg skriver dette for, fordi det er ikke så mange av dere som fortsatt titter innom. men noen av dere gjør fortsatt det, jeg aner ikke hvem dere er eller hva dere håper å finne her, men dette er ikke en plass jeg kommer til å befinne meg så veldig mye i framtiden. jeg kommer alltid til å elske ideen om å skrive og det at folk leser det jeg skriver, men jeg føler ikke denne bloggen er akkurat det idealet jeg har i tankene. personlige tanker om eget liv er ikke noe jeg har lyst å bruke så veldig mye tid på. men det er jo en fin plass å publisere egne tekster, så kanskje, når jeg kommer inn i skrivinga igjen etter en lat sommer så kan vi finne ut av det. puss.

la oss hylle dovendyret

It is estimated that there are anywhere from 30,000 to 40,000 sloths left in the world in early 2013. There are six different species of sloths. They are all medium in size and a type of mammal. Most ground sloths are already extinct. Sloths are very good for the environment because they may house any number of fungi, beetles, algae, cockroaches, and moths. Sloths have been around for about 60 million years, though they have changed in many ways to adapt to the environment.

to bøker jeg har lest denne uka

the blade itself av joe abercrombie (den første i the first law-trilogien hans). jeg har hatt denne på kindle'n min veldig lenge og nå som jeg endelig er ferdig med utdannelsen min (japp, leverte min siste oppgave ever (har ikke eksamen, hvor smooth er ikke det?) forrige mandag) så jeg endelig tiden for å lese denne 600-siders mursteinen. dette er grimdark, en sub-sjanger innenfor fantasy-litteratur, og en av den beste av sitt slag. det tar godt over hundre sider å komme inn i den, syntes jeg. vi begynner fortellingen i the north hvor vi møter logen ninefingers som har kommet vekk fra gjengen sin og som nå må klare seg alene. vi går deretter sør hvor vi møter inquisitor glokta, en mann som jobber med å få tilståelser av folk som kanskje eller kanskje ikke har begått noe kriminelt. dette foregår som oftest under tortur. glokta er selv et torturoffer og tilbragte 2 år i fangenskap hos et land the union (landet glokta kommer fra og hvor mesetparten av handlingen finner sted) var/er i krig med. glokta er en krøpling i kronisk smerte og beskrivelsene av glokta som må gå opp og ned trapper for å gjøre jobben sin, samtidig som han befinner seg i enorm smerte, er noe av det mest grøss-inngytende og fæleste jeg har lest på lenge (og dette er en bra ting, i min bok). vi møter også den største idioten jezal som trener til å være med i en fektekonkurranse, samtidig som vi blir gitt lange tirader om hvorfor han er det beste som har skjedd verden ever, mens alle andre rundt ham er smålige peasants. en gammel magi (aka trollman aka gandalf the grey) kommer til hovedstaden for å ta tilbake det som hører til han, en gærning i nord vil ha krig og en kriger besatt på hevn ender opp i hovedstaden og er litt vel ut av hennes komfortsone. jeg likte denne boken sykt godt og hadde det ikke vært for at jeg ga meg selv et løfte om å hvertfall lese ut de 12 (nå 11) bøkene jeg ikke har lest på kindle'n min hadde bok nr to i denne trilogien vært neste bok på min leseliste. 

world war z av max brooks. jeg lasta ned denne ganske kjapt etter å ha sett filmen, fordi jeg fant ut av boka er så mye bedre og siden jeg ikke har lest en zombie-roman før tenkte jeg at dette var en grei plass å begynne (jeg ELSKER zombier). vi befinner oss i en nær framtid, i kjølevannet av en zombie-plage som nesten sendte menneskeheten til utryddelse. hva vi får er historier, store og små, fra ulike deltagere i denne krigen mot de udøde; hvordan det hele startet, hva de ulike landene i verden gjorde da de innså at "shit we've got a zombie apocalypse on our hands!", hvor menneskeheten failet, hvor menneskeheten seiret. den leses nesten som en novellesamling, men det spiller egentlig ingen rolle, fordi alt har en sammenheng. og det er virkelig noen perler i denne boken. vi har en pilot som har krasjlandet i et sump-terreng i louisiana, omringet av zombier, men som får radiokontakt med en kvinne kalt mets, som hjelper henne gjennom hele greia. vi har en japaner, blind etter usas angrep på nagasaki i ww2, som bestemmer seg for å dra ut i naturen for å død, istedenfor å være en byrde for samfunnet. en australier som befinner seg i verdensrommet på the international space station, som sammen med teamet sitt er vitne til, ved hjelp av satelitter, de mange grusomhetene som finner sted på jorda. og en av mine personlige favoritter, historien om en mann som driver en veterangård for pensjonerte hunder som forteller sin historie om hvor stor del hundene spilte under krigen.

i know just what you're saying so please just stop explaining don't tell me 'cause it hurts

jeg husker da jeg var lita, sikkert 6 år, så var denne sangen min anthem. når den kom på tven så brukte jeg å skifte klær og hadde på meg en gul kjole med polkadottprikker på, det nærmeste jeg kom gwen stefanis marineblå kjole i en av de beste videoene of all time. jeg husker da jeg spurte mamma hva "don't speak" handla om så sa hun at den handla om at gwen stefani hadde slått opp med kjæresten sin. jeg kunne ikke engelsk da, og bare nikka og sang med det jeg trodde var ord men som bare var hvordan ordene hørtes ut. denne våren har jeg gjenoppdaga no doubt og tragic kingdom, og denne sangen treffer meg sånn i sjela at det river. det river godt.

mer no doubt:







gwen stefani er idolet mitt ikke engang i i en å din kule faen, men mer i en religiøs tilstand.

katter er awesome.

'Last of all came the cat, who looked round, as usual, for the warmest place, and finally squeezed herself in between Boxer and Clover; there she purred contentedly throughout Major's speech without listening to a word of what he was saying.'

- Animal Farm av George Orwell.

Slip

dette er en tekst jeg skrev for et par måneder siden. har ikke vært så mye skriving her på lenge så tenkte jeg skulle poste denne. enjoy.

*

I'm slipping away, chunks of me flaking off, spiralling angrily down, down...

I've been a ghost for a hundred years. I died and chose to stay. Why do we choose to stay? In life, we spend so much time fearing death. We fear dying and the after. But when you die, that fear goes away. The view is different from across the veil.

I spend my days haunting the house where I used to live. I've haunted generations of families and it's currently behing inhabited by a family of four.
    I haunt the nursery. The baby is so cute. He looks up at me and he still smiles, his face moulding into a giant lump. He giggles and sucks his fingers.
    And it makes me so angry. As time etches away on me all that really remains is the anger. It's growing. I know it makes no sense, but I am beyond caring. I am years beyond caring about my apparent insanity.
    So i break a few light bulbs. They spontaneously burst around me, drenching the room in darkness.
    The baby starts crying.
    I move on.

 To Lisa's room. I know it's Lisa's room because she has a plate on her door that says Lisa's room, with happy horses running on a green field at the backdrop of an orange sunset. Lisa really likes horses. Her bedside lamp has horses carved on the shade, throwing horse shadows around the room. She has a stuffed one in bed with her, big as a melon. She holds it fiercely, furring her brow.
    Suddenly, she wakes up. She looks right at the spot where I'm standing but Lisa can't see me. Lisa can only see the horses. She shrugs and shakes her head, and notices the horse teddy she's still clutching. She holds it up for a long time, sighs and goes back to sleep.
    The mirror on her cabinet shatters, the horses on the frame crack and break apart. I watch the horse teddy tear right down the middle, revealing its white woolly insides.
    I'm out of there before she even wakes up.

I'm vibrating as I head over to the master bedroom. The last occupied bedroom of the house. It's a shame, really, not filling this house with people. The world around me is decidedly emptier than  it was a century ago.
    In the canopy bed the woman lays curled up by the man, her head gently resting on his chest. He is resting his head on hers and is that.. is that a smile on his face?
    I hear windows break, I'm assuming all over the house. All over the street. Probably all over London. I've never been this angry before. I burn with it, almost shatter against it. A cacophony of broken glass echoes in my head, like an endless scream.

Sometimes, the anger takes me back.

David is looking down on me, holding my hand, the pressure feels enormous, while his other hand is clasped against my cheeck.
    I'm sweating, I'm in pain and every time I look at him a torrent of emotion grapples through me.
    I love you.
    I hate you.
    I'm in labour.

The world is on fire. I want to scream, but there's so little left. So little left of me. Is this what it's going to be like, being a mother? Barely containing any semblance of self? Is it going to be all about the baby now? I feel like I should've known that, that I have always known that, but I'm only now minding for the first time. I've always wanted it to be about the baby, he was my one perfect gift.

'This is the last push,' a voice is saying, softly and far away.
    I push, one more time, already numb from pain, but as I do, it's as if something tears. Could it be my soul? Or is it my whole body, finally bucking under pressure? Everything is silent, like I'm far away, not really there. I don't know if there's a baby, it doesn't seem to be important.
    Blue flowers are falling, landing on my body, encasing me. They smell of spring - wet grass and sunshine.
    'Can you see it?' I ask, sighing.
    Then everything goes dark.

It's more of a retreat, this look at death. The labour itself I didn't much care for, but everything after 'Last push' is worth holding on to.
    I shatter all the vases that don't contain blue flowers. I do this repeatedly, methodically, like I'm swatting flies. Before I know it, the entire house is covered in blue flowers. It's the only way I know how to get what I want.

I stand before a vast crater. I hover over it, want to sink into it, disappear underneath the rocky blanket, but I can't. I know someone is meant to be screaming, but I'm stuck in a vaccuum, as if I'm residue from the meteorite that created the crater.
    That's when I know.
    He never screamed.
    Not once.

'Who are you? What are you doing in my house?' the voice is commanding, stern.
    I become aware of myself and realise it's Lisa who's talking. She's looking right at me.
    'I didn't think you could...' I start to say, but then I notice there's something off about Lisa. She's not grainy, not like a bad signal. She's...
    On the same side of the veil as me.

'What happened to you?'
    'When?'
    'I mean, how did you die?'
    She grunts, indignantly.
    'I'm not dead!' she cries.
    She disappears, but she'll be back.

I must've been gone for a week because when I roam about the house, trying to get any information about Lisa, the house is draped in gloom.
    I find the woman, Lisa's mother, staring out of her window, silent tears running down her cheeks. She doesn't blink, but she mumbles Lisa's name, over and over, like a mantra.
    Lisa's name is the only thing holding her together. She's clutching the toy horse I ripped apart the other night. Is that the one? I'm not so sure. There's no tear.
    Was there even one to begin with?
    Lisa's father is downstairs, drinking whiskey in the library, wearing only his underwear. He's never still, he prowls the room like a predator. He's so angry I can almost see the pulsatins coming off him. He's like a ticking bomb.
    He's like me.

The baby is sleeping in the nursery. There's no one checking up on him. He might as well not exist. He coughs and wakes up, startled. He doesn't cry, but makes more of a moan. Acknowledging his abandonment, the fear engulfing him.
    And I feel... I feel...
    My heart is creaking, expanding and starting to shatter. He looks up at me and those eyes are pleading.
    Don't leave me.
    I have to!
    But he doesn't cry.

Four days pass until I see Lisa again.
    'Hi...' I say as she appears in the kitchen.
    'Why are you still here?'
    'Lisa...'
    'How do you know my name?'
    'Lisa,' I say, more sternly this time. The lights flicker and Lisa looks around uncertainly. 'There's something you should know.'
    I tell her everything. About me, haunting the house. I tell her the reason she can see me is because she is dead as well.
    'But I don't remember...' she whispers, finally.
    I wish I could give her some comfort, but I can't hug her. I can't stroke her head. I can't kiss her.
    Instead I just stare as her entire existence collapses.
    And just as it hits the floor, Lisa's father walks into the kitchen and there's a tense moment. Everything is crips and still, like an early winter morning. I look at Lisa and I can see she's battling whether to run to her father or stay put.
    He can't see her even if she wanted to. She's too young, to new to this. It took me years to be able to appear in front of people. The best Lisa can hope for at this point is to make some curtains ruffle.
    Lisa's mother enters a few minutes later.
    I shrink back, try to make myself as small as possible.
    Maybe it's a good thing this house isn't filled with people.
    I guess I've grown rather introvert over the century.
    But Lisa just sits there, staring at her parents, fully comprehending or probably failing to comprehend how it is that she's severed from them now. The point of no return has come and gone.
    It takes a while before I realise Lisa's mother and father are talking to each other.
    'Are you fucking nuts? I'm not letting some crack pot into my house calling on the-' Lisa's father is saying before Lisa's mother cuts him off.
    'If there's one chance... even the slightest chance... that I get to talk to her again, I will. And there's nothing you can to do stop me.' Her voice is quivering, but it never breaks and Lisa's father looks at Lisa's mother for a long time.
    Finally, he nods and Lisa's mother leaves the kitchen.

'What happened to me?' Lisa yells at me, her words jolting me.
    What happened?

A week later the medium arrives.
    She's a tiny woman, about the size of an eight year old girl, both in height and weight. Her hair, wrapped in a loose bun, is grey, in an almost bluish hue. She's swallowed by a grey, woolly coat, and underneath that a cascade of jewellery sparkles and jingles.
    She takes off her coats, hands it to Lisa's father, and as she does she looks straight at me. Then she nods, as if acknowledging my presence.
    She seats herself at the head of the table in the dining room, clears her throat and watch as Lisa's mother and father scurry over to the table to sit next to her.
    I watch Lisa as all this unfolds, who's sitting on the floor, staring deliriously into space.
    'Lisa?' the medium says in a calm, clear voice. 'Are you there?'
    'Yes, yes!' Lisa says, kick-started by the medium's voice. The medium gives a start and twists about in her chair.
    'Lisa's with us,' she says, and Lisa's mother breaths in, sharply.
    'Lisa... what happened to you?' the medium aska and the question rings like a gong in my head.

I'm back in Lisa's room with the horses and the heavy smell of sleep. Again, she wakes up and looks right at where I'm standing. Again, she fails to see me. She shrugs and shakes her head, and notices the horse teddy. She hugs it with all the love she has, sighs happily and goes back to sleep.
    I want to scream and shatter it all, this happy illusion. Why was this never my life?
    Crack, crack.
    It's all I hear.
    I watch as Lisa's belly tears straight down the middle, slick blood seeping down, drenching the bed. Her insides are laid bare on the mttress, tumbling out, wiry as wool.

I'm slipping away, chunks of me are flaking off, spiralling angrily down, down...

matliste

hva var det siste du spiste?
etter mye om og men om vi skulle bestille nattmat igår, ble det nei og da fikk jeg ordne meg toast istedet.

det siste måltidet, om du fikk velge.
sushi med masse laks, tunfisk, tempura og soyasaus.

beste matbyen?
norwich er ganske bra på mat og nesten hver pub du ramler inn på serverer noe digg. hadde også en helt sykt bra matopplevelse i barcelona; tapas, baskermat, fysøren så godt.

beste resturantmåltidet?
burger på zak's diner i norwich med sopp og blåmuggost og sweet potato fries. biff på 320 i tenerife, servert med toast og så utrolig godt stekte grønnsaker (skal sies at det var luke som bestilte dette, jeg hadde lam). og calamares på the langtry i norwich (og hvilken som helst pizza).

beste snackset?
popkorn og ostepop!

mat du elsker å ha hjemme?
sjitakesopp, squash, poteter, kakaopulver, rådyrkjøttboller, sennep, cumberlandpølser, egg, geitost, fersk mozzarella, og et godt utvalg italienske skinker og spanske pølser.

hva blir det til middag?
hjemmelaget pizza forhåpentligvis. på min vil jeg ha geistost, squash, parmaskinke og rødløk!

mat du hater?
bønner. TAKLER ikke konsistensen.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?
ostekake, tror jeg. blir aldri lei.

typisk skolelunsj?
grovt knekkebrød med salami og majones 4 life <3

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?
har to gigantiske butternut squash i grønnsaksskuffen som jeg egentlig skulle ha gjort noe med for lenge siden men... og så har jeg blekksprut i fryseren.

hva har du i grønnsaksskuffen?
squash, paprika, butternut squash, grønnkål, løk, sjalottløk, rødløk og hvitløk.

og ost?
har bare litt revet mozzarella akkurat nå men hadde det vært opp til meg og jeg kunne fylt opp ostehylla med hva jeg ville: geitost, fetaost, fersk mozzarella, gorgonzola, red leicester og camembert. elsker ost hvis du ikke visste det fra før.

beste stedet å handle mat?
jeg har egentlig ikke noe svar på det spørsmålet, har ikke funnet en plass hvor jeg tenker shit her vil jeg handle resten av livet. skulle ønske jeg bodde i barcelona for da ville jeg handlet på markedet hver gang jeg trengte noe og der har de ALT. det er ikke så veldig stor forskjell på supermarkedene her i england men jeg liker asda og sainsbury's.

mat du ønsker du var allergisk mot?
erm... ingen?

hvem får spise fra din tallerken?
de jeg sier til: herregud du må smake dette er ikke dette det beste du har smakt i hele ditt LIV?  men skal jeg være ærlig så liker jeg å ha det helt for meg selv. is it such a crime?

ting i hverdagen

- kjøleskapene våre (ja, vi har to, har jeg ikke fortalt hvor ekstravagant vi lever?) høres ut som et eller annet udyr og står som regel og hyler dagen lang. som om noe vil ut, liksom. og når vi åpner/lukker døra ut til vinterhagen stønner den og bærer seg som en gammel mann som for lenge siden har gått ut på dato. trenger litt olje tror jeg. kjøleskapene derimot trenger nok en eksorsisme.

- vi har begynt å spille bioshock infinte: burial at sea part 2 og gud som jeg har gleda meg. bioshock, det originale spillet, spilte jeg forfjor og det var desidert det beste spillet jeg noen gang har spilt. steampunk, en by under havet, 60s, genmanipulasjon, korrupsjon og mysterier, hva mer trenger du egentlig? så kom bioshock: infite ut ifjor og tok oss med storm. passer kanskje ikke så bra med tanke på at jeg har en deadline på torsdag og en prosjektplan å skrive men...

- VÅR. vi har hatt en kjempefin vår her i norwich. den begynte for tre uker siden, en søndag. jeg stod opp og det første jeg gjorde var å åpne døra og gå ut i hagen og varmen som slo meg gjorde meg helt ør av lykkerus. vi satt utenfor resten av dagen og fikk fregner og drakk øl. og disse dagene har kommet med jevne mellomrom siden. nå på torsdag håper vi på finvær sånn at vi kan grille og drikke øl hele dagen og så spille monopol på kvelden.

- jeg er avhengig av desperate housewives. vi så første sesong ifjor (jeg så også første sesong da den gikk på tv2 i norge) men stoppa etter det. vi begynte på sesong 2 i mars og nå har vi akkurat begynt på sesong 4. jeg ble ganske overraska over at luke var en så stor fan av programmet, fordi til meg har han aldri uttrykt noe stor glede over altfor mange kvinnelige skuespillere i en tvserie (han hater gilmore girls f.eks), men jeg burde jo visst at så lenge noe er artig, så kommer han til å elske det. og desperate housewives er jo så latterlig morsomt. det er banalt alt som foregår i wisteria lane og drama er alltid i høyfaktor. brie er min favoritt, mest fordi hun er så forskjellig fra meg. og jeg hater susan!

- jeg leser ei sykt bra novellesamling om dagen som heter i hate to see that evening so go down av william gay. southern gothic er det visst og handler om vanlige folk som prøver å holde ut i varmen, mens de livet ramler fra hverandre rundt dem. skyter hunden, oppdager lik i bakgården, mister unger og kommer hjem og oppdager at noen andre har flyttet inn i huset sitt. føler jeg er på en ganske god ånd rent lesemessig. neste på lista er vinternoveller av ingvild h. rishøi og is-slottet av tarjei vesaas.

kjapt om tre bøker jeg leste i mars

the magic toyshop av angela carter.
den britiske dronningen av magisk realisme, angela carter, har skrevet en nydelig debut om seksualitet, identitet, familie, viktigheten av å bli hørt, patriarki. melanie, en femten år gammel jente som bor i den idylliske landsbygda, opplever at verden blir snudd opp ned. hun må flytte til ukjente slektninger i london, som driver en leketøysbutikk. det er en vakker bok, alt carter skriver om blir levende på siden og hun tar i bruk alle sansene. hun er også original og lynskarp og hvis du er ung og jente og fortsatt ikke har lest noe av carter, gjør det vær så snill. hun vil åpne opp verden for deg.

miss peregrine's home for peculiar children av ransom biggs.
boken starter i usa, hvor 16-år gamle jacob snakker om bestefaren sin gjennom hele oppveksten sin har fortalt han at under krigen, etter å ha flyktet fra nazistene, befant han seg i wales på ei lita øy, sammen med de mest forunderlige barn som kunne gjøre alle mulige ting. som jacob vokser opp innser han at bestefarens historier ikke kan være noe annet enn tull og fanteri. bestefaren blir drept, av noe som lurer seg i buskene bak huset hans, et monster bare jacob kan se og før vi vet ordet av det har jacob dratt til wales for å få svar på ting. og svar får han også, men det er ikke et mysterium som holder meg bundet noe særlig lenge, det er ikke såå spennende selv om de forunderlige barna er kjempeherlige, så er det ikke nok. jeg likte ærligheten i boka, selv om jeg følte at tilnærmingen til mentale lidelser var en smule latterliggjort.

neptune noir: unauthorized investigations into veronica mars redigert av rob thomas.
dette er en essaysamling som alle tar for seg temaet veronica mars. jeg har ikke ord for hvor deilig det er å lese essay som ikke handler er litteraturkritikk (da spesielt litteratur av den litt eldre sorten). alle essayene er skrevet av die-hard-fans av veronica mars, men de er også skrevet av mennesker som mer eller mindre er eksperter.  hva er det ikke å digge? mange ulike ting tas opp: sjanger, far-og-datter-forhold, lovløshet, detektiv-sjangeren, noir, voiceover-effekten, biler, dualitet og kjærlighet. det var en fryd å lese argumentene gjennom scener fra serien og referanser til mange andre kjære tv-serier: buffy, arrested development og freaks and geeks b.la. denne boken vil nok bare appellere til die-hard-fans som meg selv, men boken tar opp sykt mange interessante ting som foregår i samfunnet, og er verdt og lese kun sett ut fra et samfunnskritisk standpunkt.

la oss snakke litt om veronica mars

jeg husker ikke da jeg begynte å se veronica mars, men jeg husker at serien gikk (og går vel fortsatt) på tv-norge og at jeg hadde funnet serien for meg. tv-norge var grei sånn, de åpnet dørene for både veronica mars og gilmore girls, tv-serier for ungdom med sterke kvinner i hovedrollene. fantastisk! nå må vi snakke litt om det og noen spoilers finner du også.

for en stund siden skrev jeg at tv-serien veronica mars hadde fått sin egen kickstarter-kampanje for å finansiere en film. og film ble det. og den filmen så jeg igår. 9 år har kommet og gått og veronica mars sitter i intervju hos en av de største advokatfirmaene usa. hun har gått på lawschool på stamford (der hun egentlig alltid hadde tenkt å dra hadde hun ikke brukt opp alle sparepengene sine for å få sin døddrukne mor inn på rehab, til ingen nytte, selvfølgelig) og nå er hun klar for å ta fatt på voksenlivet. hun snakker om fortiden sin som PI i neptune og partnerne i advokatfirmaet dør etter å få henne med på laget. men så ringer logan, "veronica, i need your help" og plutselig har vi en film.




hjemme i neptune er mye og ingenting det samme. logan er i trøbbel (som vanlig) og anklages for å ha drept kjæresten sin, popstjernen bonnie (som også gikk på neptune high da veronica selv gikk der). men logan er også med i the army og møter veronica på flyplassen i uniform og vi vet alle at vi vil ha logan tilbake. veronica er fortsatt sammen med piz, forresten, som under flere gjennomganger av serien, er en helt grei fyr i mine øyne, men han har fortsatt ingenting på logan echolls, THE ONE.



keith mars jobber fortsatt som PI og har fått nytt kontor (de bruker nesten ingen av de originale settene fra tv-serien i filmen, bortsett fra utekantinen på neptune high), er fortsatt singel og bruker veldig mye av filmen på å insistere på at veronica har ingenting tilbake i neptune å gjøre. det kan ikke komme noe godt ut av å være igjen i denne byen. wallace er tilbake og han jobber som trener for basketballlaget til neptune high! men han gjør nesten ingenting i denne filmen, noe som er synd. mac er der også og hun er en knock-out babe. hun forteller, noe nølende, at hun har tatt en jobb for kane interprises (the horror!), men kun fordi de betaler henne latterlig mye penger. men mac vet fortsatt hvor hun har røttene sine. weevil er gift og har ei datter på tre år. han har blitt en vanlig far nå, driver ikke med noe tull lenger og det er jo her keith mars tar feil. se hvor godt weevil har det nå og mye av det tror jeg vi kan takke marsklana for. både keith og veronica var på mange måter forbilder for weevil, de hjalp han med så utrolig mye og ga han alltid en ny sjanse. og noen folk fortjener mer enn to sjanser.

som mordmysteriet utløper seg, er det enkelt å trekke klare paralleller med dette mysteriet, som stort sett alle sesong-løpende mysterier i serien. i første sesong hadde vi mordet på lilly kane, og vi gikk gjennom liste opp og liste ned med potensielle mordere til vi endelig landet ved aaron echolls, faren til logan, og bare en av lillys mange elskere. i sesong to hadde vi buss-ulykken, et mysterium som lot oss gå dypt inn i psyken på veronica. hun skulle egentlig vært på den bussen, og sliter nå med survival's guilt og lider samtidig av en besettelse etter å finne ut hvem som er skyldig i ulykken. sesongavslutningen er som aldri før eksplosiv, tilfredsstillende og hjerteskjærende. i sesong tre har veronica begynt på college, en skole ti minutter unna neptune, og denne gangen er det en runde voldtekter som hjemsøker campus. (vi hadde en smakebit av dette handlingsforløpet, i sesong to, da veronica og wallace dro på åpen dag på hearst college, og en av veronicas tidligere kjærester, også en besøkende, ble anklaget for å ha dopet ned, voldtatt og barbert av håret til ei jente. han er uskyldig, men vet fortsatt ikke hvem som er skyldig). dette mysteriet setter forholdet til veronica og logan på prøve som aldri før, da de begge er på litt forskjellige plasser i livet hva skole og ambisjoner gjelder, samtidig som veronica også er et potensielt voldtekstoffer. igjen er det en laang liste med potensielle skyldige, og episoden hvor vi finner ut hvem som har gjort det, er en utrolig ekkel og klaustrofobisk episode. mysteriet i filmen er langt fra så tilfredsstillende som tidligere mysterier, men har de klassiske veronica mars-trekkene, som mange karakterer knyttet til det og derfor også en evig lang liste med potensielle skyldige. vi får også en uventet twist som alltid er velkommen, samt noen intense scener, så jeg klager absolutt ikke.

     

vi møter også så utrolig mange gjengangere fra serien og jeg kjenner hjertet mitt blir større bare av tanken. gia goodman, mr clemmons, dick casablancas (som har en mye større rolle enn hva dette innlegget antyder), leo aka schmidt, cliff, vinnie van lowe og madison. high school-gjengen møtes for å dra på 10-års-reunion. en affære som får en litt brå slutt og veronica må som alltid save the day. selv om veronica ikke nøler med å dra tilbake til neptune for å hjelpe logan, er hun mye mer tilbaketrukken når det gjelder high school. dette er en periode hun er sjeleglad for at er over og for at hun slipper å tilbringe tiden sin med de folka hun gikk på high school med. men det som trekker henne tilbake, er jo det hun brinner for. selv om hun nå ser ut til å velge en karriere innen juss (noe jeg tenkte WHAT første gangen jeg hørte, for jeg var sikker på at den dama kom til å ende opp i fbi), legger hun ikke skjul på at det livet hun har valgt kjeder henne til døde. hun savner å rulle rundt i gjørma, men som hun sier "wash me clean and i don't recognise myself". jussfirmaet hun intervjuer for høres så utrolig kjedelig ut også, jamie lee curtis (awesome) forteller veronica at de stort sett jobber med å unngå at søksmål kommer til retten. i mine øyne har veronica all grunn til å tenke "run run it's a trap!" angående valgt karriere. man må jo være lidenskapelig opptatt av det man holder på med! hvis ikke, hva i helvete er vitsen?



noe av det jeg satt veldig pris på, er hvor morsom denne filmen er. humoren, de skarpe kommentarene, referanser tilbake til serien som bare folk som har sett serien skjønner, er der. forholdet mellom logan og veronica, selv om de ikke er sammen, er det samme. keith er fortsatt den beskyttende pappabjørnen, og veronica vet hvor hun har de nærmeste vennene sine. mange kommer sikkert til å klage på noe av dette, spesielt når det kommer til referanser som bare veronica mars-fans skjønner, men det kan jeg bare avvfeie med å si at dette var en film først og fremst for fans. dette var en film de alle de menneskene som satt i stua som en ballong det hadde gått ut lufta på, etter de fant ut at sesong tre av veronica mars kom til å bli den siste. dette er en film fra rob thomas, seriens skaper, til alle de som fortjener mer av denne fantastiske verdenen. for det er jo helt utrolig, at hjernedøde serier som how i met your mother og keeping up with the kardashians og american idol har flere seere enn denne. for det er jo hundre ganger bedre enn all det skvipet. det er så altfor mange serier som blir tatt av lufta får de får utrettet det de skulle og hadde fått den scene-tiden de fortjente. ting må få utfolde seg.

11 spørsmål

om du bare fikk spise en ting til frokost hele livet hva skulle det være?
et ypperlig spørsmål nå som jeg stort sett hater alt jeg spiser til frokost. men la gå. erm... bagel med kremost og røykalaks. blir sjelden lei av den kombinasjonen altså.

reise jorda rundt med de samme folka resten av livet eller bo i samme hus til du dør?
bo i samme hus.

en ting du skulle ønske var sunn.
tilstanden til biene!

regn fire dager i året eller aldri mer se et kirsebærtre?
aldri mer se et kirsebærtre. vi har hatt skikkelig fint vær her de siste dagene og uansett hvor jeg snur meg, selv bare i hagen vår, blir jeg lamslått av all naturen som omgir oss. det fins fine trær og planter enn kirsebærtrær her i livet spør du nå meg. og regn suger.

din favorittblogg?
umulig å bare velge en: niotillfem, un vélo, weight of the world, bleubird, love taza, the road is home.

den filmen du ser når du er hjemme alene og koker kakao og spiser knekkebrød eller kjøpepizza til middag. 
som om dette er sånn et rituale. la meg tenke: the departed, v for vendetta, pride & prejudice, lord of the rings, mean girls, reprise, the holiday, mulan.

hva er det siste du gjør før du sovner?
jeg og luker pleier å kose litt før vi setter på en episode av noe, eller gjør noe hver for oss. hvor typ han ser noe han vil se på og jeg leser eller omvendt. eller begge deler. men prøver hvertfall å skru av lyset og si 'good night, see you in the morning.'

hvorfor er din beste venn din beste venn?
fordi hun er varm og god, gir verdens beste klemmer, verdens beste råd, er der alltid for meg og sørger for å lyse opp hverdagen!

største guilty pleasure?
amy poehler sa noe bra om dette begrepet og jeg står ved det: "I don't believe in guilty pleasures, I think you either watch something or you don't." enig! hvorfor skal vi alltids skjemmes så fryktelig for hva vi liker? og hvorfor skal noe dømmes for å være mindre verdig i motsetning til noe annet?

leve et liv uten frukt eller aldri ha gardiner?
kan ikke tenke meg et liv uten frukt, men kan heller ikke tenke meg et liv uten gardiner. jeg er avhengig av å ha det mørkt når jeg sover. får vel henge opp ett pledd eller noe da? frukt 4 life.

om du fikk ha en ekstra kroppsdel, hvor skulle den være og hva skulle du brukt den til?
telles erogen sone som en kroppsdel? hvis ja, så vill jeg hatt en ekstra erogen sone.

foto: tumblr. mjau.

expeditionen: min kjärlekshistoria av bea uusma

kanskje 95% av litteraturen jeg leser er engelsk. jeg leser veldig sjeldent norsk. jeg har lest et par nynorsk-bøker i mitt liv (begynte på is-slottet av tarjei vesaas og den slår det meg nå at jeg må fortsette med). jeg har aldri lest noen bøker på svensk før i hele mitt liv. men denne boken måtte jeg bare lese.*

boka har egentlig tre forskjellige handlingsforløp og de flyter om hverandre i en balansert harmoni. den handler om nordpol-ekspedisjonen de tre svenskene andrée, fraenkel og strindberg foretok seg på slutten av 1800-tallet i en luftballong. den handler om bea uusma som er besatt av denne ekspedisjonen. og den handler om forholdet mellom strindberg og anna, gjort mulig gjennom deres korrespondanse og strindbergs dagbok.

anna albertina constantia charlier är 25 år. hon vill bli konsertpianist. hennes namn betyder vätgasballong på franska. 

i tillegg til det er boken så fin! jeg var ikke klar over at jeg bestilte en hardcopy og at den er på størrelse med din vanlige kokebok. men det er bare bra fordi det gir rom for alle de vakre bildene som fyller hele sider. og det er så mange fine farger. hele is-spekteret fanget uusma da hun befant seg i arktis og viser tilbake til et helt utrolig fargekart.. å lese boken er en fantastisk visuell opplevelse og jeg slukte den på en halv dag. klarte ikke legge den fra meg, jeg måtte lese hva som skjedde med ekspedisjonsmedlemmene. for det er nettopp det som er bokens kjerne, hva skjedde? fordi ingen vet. det finnes titall teorier, men ingen ser ut til å stemme helt. og plutselig snubler uusma over et nytt spor, noe som kan være med på å fullføre hele puslespillet.

men jeg blir også sykt frustrert når jeg leser boken fordi disse tre svenskene var ikke forberedt i det hele tatt! det er nesten til å le seg skakk av. de kom ikke til nordpolen engang. de tok avgårde i en luftballong! de var bare fysikere og ingeniører som hadde sittet bak skrivepulter hele livet, de levde fullstendig i teoriens verden og hadde ikke tatt høyde for alle de ekstreme situasjonene de kunne komme utfor på en slik ekspedisjon. men de står på, det skal sies. når luftballongen endelig ikke klarer å sveve lenger og de lander på isen, må de fortsette til fots. og de faller i vannet så mange ganger og jeg kjenner at jeg fryser fordi hvis jeg hadde falt  i vannet i arktis så hadde jeg gitt opp med en gang! jeg hadde ikke klart å fullføre hvis jeg hadde falt i vannet. men de fortsetter og faller og fortsetter og faller. og dreper sånn ca 10 isbjørner, og de er helt uredde! det virker som de er helt uviten om at isbjørner er som oftest dødlige for mennesker, de angriper og dreper deg uten å nøle. men det ser ikke disse gutta ut til å vite, eller hvertfall bry seg om. guri meg, det er ikke rart de ikke overlever. i tilegg går de og går de men det de ikke vet at de såvidt beveger seg framover. de går mot nord, men isen beveger seg mot sør. det er til å rive seg i håret av. håpløst.

de hade varit säkra på att det ständigt skulle vara solsken. de hade inte räknat med att det kunde finnas dimma och rimfrost i arktis. de hade inte heller räknat med att vätgasen långsamt skulle läcka ut ur de åtta miljoner mikroskopiska hål som symaskinsnålen hade gjort, när de parisiska sömmerskorna sydde ihop ballongtygets fjorton kilometer sömmar. 

men det som er så sykt rart, er at under hele "oppholdet" deres på isen, skriver samtlige av gutta dagbøker. så kommer de over denne øya, vitön kaller de den, og under den korte tiden de tilbringer på øya (fire dager) slutter de helt å skrive. hvorfor? hvorfor? hva skjedde egentlig? jeg blir gæren av å ikke vite. og etter fire dager dør de. og ingen vet hvorfor.

i mylderet av alt dette får vi også uusmas opplevelse og berettelse om denne besettelsen, om hvordan hun også må vite, hun har lurt på dette i femten år nå, og jeg bøyer meg sånn i støvet for henne. at det går an å være så interessert og opptatt av noe i femten år, det er helt utrolig! men hun forsetter hun også, som svenskene, og gir aldri opp! ikke faen. hun organsierer også en leteaksjon etter et brev en av ekspedisjonsmedlemmene kastet ut av luftballongen, et brev som landet på en forblåst øy midt ute i havet. fordi kanskje det brevet kan gi henne svaret hun ønsker. i kjærlighetens navn!

han släpper ner sitt avskedsbrev till anna, på en ö där ingen kommer att hitta det. 

til tross for bokens stadig kliniske tilnærming til dødsgåten (uusma har f.eks kartlagt svenskens bevegelser, matinntak, sykdommer og øvrige kommentarer i et gigantisk skjema) så leses denne boken underlig som prosa. det at alt er sant (bortsett fra side 271 og 272) gjør boken bare ti ganger bedre! den er lyrisk og vakker som bare svensk kan være, og jeg elsker uusmas observasjoner og metaforer og beskrivelser av hele opplevelsen. og kjærlighetshistorien mellom strindberg og anna er hjerteskjærende og vakker og jeg blir glad og trist av å lese det. en av de beste bøkene jeg har lest.

*jeg oppdaga boka hos niotillfem!

fem oppskrifter jeg vil prøve i februar

den siste tiden har det blåst skikkelig her i norwich og det suger maks. "wind is my least favourite type of weather," sa luke isted og jeg sier meg enig. så mens vi venter på våren har jeg lyst å prøve ut disse oppskriftene for å få humøret oppe og for å holde kroppen varm!

roasted vegetables with lancashire cheese

butternut squash soup with chili and créme frâiche

apple and blackberry crumble

italian chicken with ham, basil and beans

coq au riesling