Thursday, 25 May 2017

Prosjekt: The Gunslinger (The Dark Tower Book 1) av Stephen King

'Do you believe in the afterlife?' the gunslinger asked him as Brown dropped three ears of corn onto his plate. 
    Brown nodded. 'I think this is it.'

Det er mange ganger i fantasy-sjangeren at jeg føler jeg har kommet ved veis ende. At nå er det ikke mer å hente her, på tide å begynne og like noe annet. Mye føles så likt og uoriginalt. At folk som skriver fantasy har gått utifra en sjekkliste for "hva inneholder en god fantasyroman" og så gått til verks. Jeg tror jeg hadde kommet til det punktet da jeg kjøpte The Gunslinger. Det eneste jeg visste var at det var en western-type fantasy. Så kult! tenkte jeg. Jeg var drita lei middelaldersettingen og kvinnelige karakterer som ikke kunne gjøre annet enn å bli slått eller holde kjeft. Jeg var lei av karakterer om unge menn fra gokk som skulle ut og bli helter. Jeg var lei av konger og slott og adelen. Etter å ha lest The Gunslinger vet jeg ikke om den er så annerledes.

Det hele starter med "the gunslinger", Roland heter han, en mann som befinner seg i ørkenen mens han stadig jager på "the man in black". Vi får inntrykk av at verdenen er på vei til å gå under. Det er lite mat, lite vann, lite folk. Roland kommer omsider til en liten landsby, Tull, og drar på den lokale puben (eller salongen siden vi er i ville vesten?) og bestiller tre burgere. Han betaler i gull. Dama bak baren tar han til slutt opp til rommet sitt hvor de koser seg og etterhvert begynner hun å fortelle om da mannen i svart kom til Tull.

Etter ei uke må han dra videre, ting går skeis, og etter dagevis med gåing, når han tror han er i ferd med å dø, møter han på en guttunge. Jake viser det seg at han heter, han gir Roland mat og vann, og de to bestemmer seg for å slå følge.

Jeg stussa litt over oppbyggingen. Det er så mye som skjer i den første halvdelen, dagene Roland tilbringer i Tull, de har en nesten drømmende kvalitet over seg, man går hele tiden rundt og venter på at ting skal gå galt, og når ting først går galt så går det skikkelig galt. Hele den sekvensen minna meg på mange måter om Resident Evil 4, for de av dere som har spilt det. Denne boka er kanskje ikke like skummelt som det spillet, men føles likevel som om man er stuck i et mareritt.

 Etter tiden i Tull skjer det dessverre veldig lite. Roland slår seg sammen med Jake  og de danner et slags vennskap, de skal jakte på mannen i svart sammen, de skal ut av ørkenen og til fjellene, og så inn i hulene. Gjennom alt dette får vi også innblikk i Rolands tidligere liv, treningen han måtte gjennom som ung gutt, forholdet hans til faren, små detaljer om et liv langt fra denne tørre ørkenen. Men det gir meg egentlig ingenting. Det går for sakte. Ting blir repetert for ofte. Eller kanskje minna det meg om bøker jeg har lest før, bøker der unge gutter trener og trener for å bli krigere. Hva er nytt liksom?

Men når alt kommer til alt er jeg fortsatt imponert og fascinert over verdenen i denne serien. Jeg liker at det er noe apokalyptisk over det, blandet med western og når Roland sier at gutter "must put on their fathers' pants in private, strut them in front of the mirror, and then sneak them back on their hangers" så føler jeg at King har skapt sin egen verden, med sin egen mytologi og ordtak, ting som alltid ikke er så lett i denne sjangeren. Det er ikke lett at enkle ordtak som dette føles naturlig, føles som en naturlig del av en verden.

Neste bok er nok en fantasy-bok; Elantris av Brandon Sanderson.

Monday, 8 May 2017

The home that found a heart

Det har ikke helt gått opp for meg at vi flytter fra Norwich og fra England om en drøy uke. Samtidig som jeg kjenner at jeg er skikkelig klar for et nytt kapittel, kommer jeg til å savne Norwich kjempemye. Det har vært en så fin by å bo i snart seks år. England er en plass jeg har lyst å slå meg til ro i, når jeg har råd til å kjøpe et gammelt hus på landet med verdens største hage. Men den tiden er nok et stykke unna. Ikke at det gjør noe, det er så mye jeg har lyst til å gjøre før jeg kan si meg fornøyd (hvis det noen gang skjer). Jeg har lyst å bo flere plasser, men jeg har også lyst til å utforske flere yrker. Jeg vil jobbe med noe kreativt, men jeg vil også jobbe med noe som gir noe til verden, på en god måte. Men det var egentlig ikke det jeg hadde lyst å ta opp i dette innlegget, jeg hadde mer lyst å vise boliginspirasjonene mine fordi jeg klør virkelig etter å innrede noe.

Jeg føler at når folk tenker innredning idag, og spesielt de siste årene, er hovedordet "skandinavisk". Alt skal være enten grått eller hvitt og stilrent. Samtidig som jeg setter pris på formene når det kommer til den type innredning, krever jeg mer farge i livet mitt. For meg er det viktig at et rom føles bodd i og ikke nødvendigvis en IKEA-reklame. Stikkord hos meg er tre, farger og planter.





















Friday, 5 May 2017

Ønskeliste for sommeren del 2

Drømmen om sommeren fortsetter. Her i Norwich har det vært skuffende kaldt i hele mai og jeg begynner å tvile på om jeg i det hele tatt kommer til å få oppleve temperaturer over 15 grader denne sommeren.

Sko

For noen år siden kom jeg over det perfekte paret på enten Monki eller Asos, men jeg kjøpte de ikke. Turte ikke ta sjansen på å kjøpe sko på nettet. Synes skostr er så forskjellige fra plass til plass. Men stilen jeg er ute etter (fortsatt, får de ikke ut av hodet) finnes fortsatt, mer eller mindre.

Fra monki

Fra asos

Fra asos

Fra asos

Skjønnehet

Er egentlig ikke ute etter så mye i denne kategorien, bare et par neglelakker fra H&M. Pastell, baby! Og enten en BB-krem eller CC-krem. Men jeg aner ikke hvilken! Tips noen?






Fra Bodyshop































































Fra Boots






































Hadde også tenkt å ta med en kategori for bøker, men det får heller bli i et eget innlegg, for det er så altfor mange bøker på den lista og å bare velge ut noen par føles urettferdig.


Thursday, 4 May 2017

Prosjekt: One Hundred Years of Solitude av Gabriel Garcia Marquez

Jeg holder på med et lite prosjekt her på bloggen, les mer om det her.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest altfor mange klassikere, fordi det er ikke sant. Jeg har lest noen, mest engelske og da spesielt Jane Austen og Brontë-søstrene, samt noen "moderne" klassikere. Jeg leste noen på universitetet, slet meg f.eks gjennom Daniel Deronda av George Elliot og The Interpretation of Dreams av Sigmund Freud, mens jeg forelsket meg i  Dracula av Bram Stoker. Men jeg er på mange måter en nybegynner (er vi ikke alle det i møtet med litteraturen?) og har f.eks aldri lest Dickens eller Shakespeare. (Har heller ikke lest masse litteratur utenfor vesten, noe jeg er veldig bestemt på å endre.)

One Hundred Years of Solitude er ei bok jeg personlig har hatt lyst å lese veldig lenge. Jeg husker da jeg gikk på vgs og vi gikk gjennom de ulike sjangerne i norskboka (norsk-faget er noe av det kjedeligste som finnes, dessverre) og at en av de var magisk realisme og en av de nevnte bøkene var nettopp One Hundred Years of Solitude eller Hundre års Ensomhet. Jeg husker jeg synes definisjonen var vag og at jeg ikke helt skjønte greia. Er det ikke bare fantasy for folk som er for pretensiøse til å innrømme at de leser fantasy? Jeg visste liksom ikke hva jeg skulle forvente.

One Hundred Years of Solitude handler om livet i en liten landsby, Macondo, i Colombia, hvor vi følger en spesiell familie gjennom flere generasjoner. Det er egentlig det eneste jeg har lyst å si om handlingen, i det store og hele er det ikke handlingen som står i sentrum, ikke på en klassisk romanmåte, hvis det gir mening. Jeg har en greie for generasjonsromaner. Jeg elsker å lese de ulike detaljene som har gått inn for å få fortiden til å virke så levende som mulig, arbeidet som ligger bak. Men denne boken er veldig veldig annerledes. Tidslinjen vi følger hopper hele tiden fram og tilbake. Ikke at vi hopper så langt fram i tid hver gang, men nok til at noen kan ha dødd for å så gå tilbake til en tid hvor de fortsatt lever. Føler det er her den magiske realismen kommer fram i komposisjonen, fordi tilstanden mellom død og levende er veldig flytende i handlingen også på mange måter. Selv om noen dør er de fortsatt ikke helt borte. Ting som har skjedd i fortiden kan skje igjen, for hva er vel egentlig tid og som mennesker, går vi ikke gjennom sykluser, gjør ting igjen og igjen, går rundt i sirkler, glemmer, og tar de samme valgene, begår de samme feilene?

Selv om alt er så tenkt ut og karakterene virkelig får ta sin plass og alle er virkelig karakterer og personer i sin egen rett, så er det språket som er den store helten i denne boka. Fordi alt er virkelig så bra skrevet og man føler at Marquez har grublet over hvert eneste ord, språket føles aldri gjentatt, det føles aldri tørt eller uinspirert. Noe som igjen gjenspeiler historien Marquez forteller på mange måter. Jeg følte at da jeg leste denne boka så kunne alt skje, og så gjorde det det. Selv om alt er hverdagslig og "normalt", så er denne boka episk på så mange måter. Jeg følte at jeg hadde levd i Macondo og spist lunsj med Ursula og laget gullfisker med Aureliano Buendia og hatt livets fest med Aureliano Segundu og brodert med Amaranta og spådd framtiden med Pilar Ternera. Man går liksom ikke gjennom en sjekkliste over "ting som skal skje i løpet av et liv" men man får heller et innblikk i livets gang til en familie som har levd og dødd i en liten landsby hvor den største lykke og den største tragedie har funnet sted, gang på gang.

Og mange ting er magiske; noen får en kasserolle med suppe til hoppe av bordet, det regner i fire år, noen kommer tilbake fra de døde og noen lever til å bli godt over 120 år (hvis ikke enda mer). Men det blir beskrevet med sånn en selvfølge at man bare tenker at selvfølgelig skal sånne ting skje i Macondo. Det er en spesiell plass. Og det skjer med en spesiell familie.

Denne boka ga meg så mye og det var så mange karakterer jeg skulle ønske jeg kunne lest mer om, Ursula spesielt. Ble så glad da jeg fant ut at Marquez har skrevet en novellesamling satt i Macondo der vi får lese mer om karakterene hans. Gleder meg til å lese, en dag.

Neste bok er også en klassiker, men kanskje på en litt annen måte: The Gunslinger av Stephen King,

Thursday, 27 April 2017

Screenshots fra den siste tida

Føler blogging er et eneste stort prosjekt i narsissisme. Vi sier vi blogger for å dele av oss selv til folket. Men innebærer ikke egentlig det å vise andre hvor kule vi tror vi er? Uansett. Sandra Beijer har en ganske kul serie på sin blogg hvor hun viser leserne sine ulike screenshots hun har tatt den siste tida. Jeg liker å se hva andre luker rundt med på nettet, og da spesielt folk jeg synes er kule. For noen uker siden fikk jeg en ny telefon, noe som innebærte mye mer plass, som igjen innebærte enda flere screenshots. Så, se så kul jeg tror jeg er da!






















Fikk dette bildet på snapchat en gang for en stund siden. 12 mars ifølge telefonen min. Husker ikke hvem jeg fikk det av men jeg husker at jeg tenkte "Norge <3"


Fikk også dette bildet av en skatt fra veldig lenge siden med meg, to søskenbarn og bruttern. Legg merke til meg som er kledd helt motsatt av gutta. Føler det betyr noe. Jeg hadde også rødt hår.




To ting fra Moomin sine nettsider jeg falt pladask for. Shopen deres kommer opp på facebookfeeden min daglig og etter intens markedsføring fikk de overtalt meg til å screenshotte disse. Har ikke kjøpt de enda, men. En dag. Snart.


Min gode venn Sandra fikk seg hund for ikke så lenge siden og SE PÅ HUN DAAAAAA. Dør.



I den siste tiden har jeg sett masse på Star Wars, ville gi sagaen en ny sjanse, og da jeg innså at Star Wars er noe man bør ta med hvertfall to klyper salt ble jeg konvertert. Så fant jeg denne twitter-kontoen og har ledd siden.


JEG HAR VERDENS SØTESTE FORELDRE <333


Hvis du ikke har sett Rick & Morty, vær så snill gjør det nå. Har fort blitt en av mine favorittserier.



Befant meg på Marks & Spener sine nettsider her om dagen (av alle plasser) og jeg trenger disse to plaggene i livet mitt. Så mye farger. Så mye sommer.

Tuesday, 25 April 2017

Oppskift: Frokosttaco

Tenkte jeg skulle dele en oppskrift med dere som har revolusjonert hverdagsfrokosten min. Jeg er en person som blir ganske deprimert av frokostblanding og brødmat. Det er greit en gang i blant, men hvis jeg først skal spise frokostblanding vil jeg at det skal være Nesquik og hvis jeg må spise brødmat bør det helst være toast. Jeg liker egg i alle former med noen gode grønnsaker for å livne opp det hele. So I bring you: Breakfast tacos!



Du trenger
-Tre-fire-fem cherry tomatoer (spørs hvor mye du liker)
-En håndfull fersk basilikum
-En halv avokado
-Lime
-En neve spinat
-To egg
-Paprikakrydder (hvis du vil)
-To tortillalefser (jeg brukte noen som var ekstra små og det ble litt grisete)
-Salt og pepper

Sånn gjør du
1. Sett en stekepanne på medium høy varme.
2. Skjær cherrytomater og avokado, hakk basilikum
3. Visp to egg i en bolle og tilsett litt paprikakrydder (hvis du vil)
4. Når pannen er varm, ha i eggene og vent i ca. 10 sekunder. Ta så en neve med spinat, riv i bladene med hendene og ha i pannen. Ta en stekespade og begynn å røre rundt i eggeblandingen (som du lager eggerøre). Ha så i tomatene, basilikum, salt og pepper. Stek i et par minutter, mens du rører rundt.
5. Ta så pannen av ovnen, men ikke slå av varmen. Legg en tortillalefse på stekovnen, vent i max 10 sekunder før du snur den. Vent max 5 sekunder og ta den av varmen. Gjør dette med den andre lefsen også (dette steget er ikke nødvendig, du kan varme opp lefsen i mikroovnen eller bare spise den som den er, men let me tell ya, denne stekingen gjør virkelig noe med smaken av hele retten så jeg anbefaler å gjøre det!)
6. Legg lefsene på et fat, ha i eggeblandingen og avokado, skvis lime over og viola!

Wednesday, 19 April 2017

Ønskeliste for sommeren del 1

Det har vært en lang vinter, folkens. Kanskje den lengste i mitt liv. Forrige helg var det over 20 grader her i Norwich og den lille smaken av sommeren gjorde at jeg nesten gråt av glede. Enda vondere er det selvfølgelig når du tror at våren har kommet så viser det seg at nei det var bare værgudene som ville være litt ekstra sadistisk og heller gi deg 10 grader og overskyet i to uker, men la oss ikke dvele ved detaljene! Jeg kan ikke vente til denne sommeren begynner. Vi skal flytte tilbake til Norge, jeg skal tilbake å jobbe hos verdens koseligste arbeidsplass, dra masse på hytta, henge med verdens beste jenter og kanskje en liten tur utenlands. Sommerfugler i magen har jeg. Og det er jo veldig passende. Derfor tenkte jeg å slenge med de største ønskene jeg har for sommergarderoben denne sommeren. Enjoy!

Jeansjakke

Har vært på utkikk etter ei jeansjakke en stund nå. Vil at den skal være lys og romslig, ideelt, men jeg liker også den mørke fra asos. Vet ikke om jeg har en indre punker i meg (vi har vel alle det?), men føler hun ville kommet fram hvis jeg kjøpte den jakka. På instagrammen til wishwishwish kom jeg også over denne jakka fra freepeople og kanskje er den litt "out there" og hippie, men jeg elsker virkelig mønsteret.


Fra Monki






Fra Asos



Fra Free People




Kjole

Jeg liker å holde kjolevalget enkelt om sommeren og går for monokromt; litt pastell, litt svart (ofc) og oliven og en hvit skjorteformet. Har også slengt med en "litt" mønstret kjole. Vet egentlig helt hva jeg synes om fargen, men jeg elsker formen. 

Fra Asos
Fra Asos


Fra Asos

Fra Nobody's Child

Fra Monki





Saturday, 15 April 2017

Project: Petite Mort av Beatrice Hitchman

Jeg holder på med et lite bokprosjekt som du kan lese mer om her.

I 1967 blir en over 50 år gammel film funnet i noens kjeller. Filmen er Petite Mort, som ble spilt inn i 1914, men som aldri har blitt vist før. Et klipp mangler, noen har fjernet det. Hvem? Hvorfor?

I 1913 flytter 17-åringen Adéle fra den franske landsbygda til Paris for å prøve lykken som filmstjerne. Helt siden hun var liten har hun latt seg fascinere av cinematekets magi og nå skal hun prøve seg selv. Det går naturligvis ikke helt etter planen og etter et lite opphold som syerske hos filmselskapet Pathé ender hun opp som personlig assistent for en av bransjens største stjerner; Terpischore aka Luce.

Denne boka er veldig smart, eller den prøver hvertfall å være det. Helt siden første side vet man at noe kommer til å gå galt; en brann kommer til å starte på Pathé og Adéle vil være involvert i en mordrettsak. Og det er helt greit. Mens jeg leser har jeg lyst å finne ut hvorfor det kommer til å skje og hvordan vi kommer til å havne der. I tillegg er også den nærmest myteoppspunnende filmen Petite Mort i sentrum. Hva er greia med denne filmen? Ifølge wikipedia betyr Petite Mort "den kvinnelige orgasmen" eller "den lille død" og man blir ikke akkurat klokere av det.

Det er en interessant bok fordi den tar for seg et tema som jeg ikke har hatt noen som helst erfaring med tidligere; nemlig fransk film, og da spesielt fransk film fra tidlig 20-tall. Det er et helt nytt medium, vi har filmskapere som stadig prøver ut nye ting og tester grensene for hva som er mulig å få til uten datateknologi. Da det snakkes om ulike "triks" de bruker for å få det til å se ut som det f.eks er et et spøkelse på scenen måtte jeg søke det opp selv for å se hvordan det funka. Hitchman skrever på sånn en levende, men fortsatt lyrisk måte at man blir svøpet opp i glamouren og lysene av bransjen selv, alt føles så flott og vakkert. Alt er så pent.

Hele tiden hopper man i tid. Fram og tilbake mellom ulike karakterer og deres bakgrunner og hvordan de alle endte opp i Paris. Det er greit til å begynne med, men etterhvert føler jeg at jeg gikk fram og tilbake mellom så mange karakterer og epoker at det til tider var vanskelig å henge med. Mest fordi jeg hadde vanskelig for å bry meg.Trenger jeg å vite hva denne karakteren gjorde i 1891? Er det nødvendig? Hva tilfører det egentlig fortellingen?

Jeg gikk også rundt med følelsen hele tiden at det blir bygget opp til noe, en twist, at den var uunngåelig, og at det var noe i fortellingen som det ble unnlatt å snakke om, fordi den hadde med twisten å gjøre. Dette gjorde det til at twisten, når den endelig kom, ikke hadde den effekten jeg ville den skulle ha.

Men alt i alt er Petite Mort en nydelig skrevet liten bok og et greit avbrekk etter svulstig fantasy.

En av de store neste: One Hundred Years of Solitude av Gabriel García Márquez

Thursday, 13 April 2017

Gotta get that list

Siden jeg nå har gått inn for å være min beste blog-self (takker yoga for dette) kan jeg likesågodt fylle ut lister også. Dere vet, I'm a slut for lists. Dette innlegget begynte jeg på før jul og jeg snakker om julemusikk og julemat jeg hadde kjøpt på butikken. Så litt oppdatering trengs nok. Jeg fant den visst hos hjartesmil.

fem ting du kjøpte på matbutikken denne uka
- Kyllinglår. Prøver å unngå å kjøpe kyllingbryst egentlig. Er mest smak i lårene!
- Påskeegg. Til Luke. Jeg er virkelig IKKE gira på sjokolade. Sånn i det hele tatt. Er det noe galt med meg?
- Tortillalefser. Skal lage hjemmelaget enchiladas ikveld!
- Ost.
- Egg.

fem siste episoder du har sett
Dette spørsmålet er litt teit syns jeg, så jeg bytter til serier, ok?
- Community. Har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sett denne serien, men nå ser vi den uansett på nytt og er akkurat ferdig med sesong 1. Se for guds skyld Community. En av mine favoritter gjennom tidene.
- Masterchef UK. Den nye sesongen startet for noen uker siden og dette er en serie jeg virkelig må få med meg. Elsker å sitte i sofaen og dømme alle deltakerne. "Ricottatortellini med friterte reker?! Are you MF crazy?!"
- Broadchurch. Så nest siste episode av denne serien nå på mandag og jeg er litt lei meg fordi den første sesongen av denne var så sinnsykt bra. Sesong to var helt grei. Mens sesong tre har faktisk vært sykt skuffende. Alt føles bare så dårlig skrevet. Noe som er synd med tanke på at "mysteriet" de har valgt i år er voldtekt. GJØR DET SKIKKELIG!
- Line of Duty. Denne serien er så sykt spennende og bra og fucka og alle bør se den hvis de vil ha litt drama og intriger og cliffhangers i livet sitt. Handler om en bransje innenfor politiet i London som etterforsker korrupte politioffiserer. Er så mye drama og jeg sverger at jeg hyler hver gang en episode er ferdig.
- Four in a Bed. Må vel få skvise inn litt møkka-tv også nå som vi er igang. Fire B&B-eiere reiser rundt til hverandres B&B og dømmer dem. Er alltid mye drama over unødvendige ting, som typ. "Jeg regner med disse pølsene kommer fra den lokale slakteren?" eller "Jeg fant ET hår i senga mi! Denne plassen er en svinestie!" Hysterisk og teit og morsomt.

fem produkt du har brukt i det siste
- Itchy Scalp sjampo fra Philip Kinglsey. Sliter skikkelig med sensitiv og tørr hodebunn. Denne funker bra og lukter av eple.
- Hydro Boost Cleanser fra Neutrogena. Kjøpte denne for noen dager siden og jeg elsker den. Lukter så godt.
- Lasting Finish foundation fra Rimmel London. Garantert en av de beste foundationene jeg har brukt. Den har spf 20 og føles kjempelett på huden i tillegg til å koste 50 kr.
- Hypnôse mascara fra Lancôme. Hvem trenger vel løsvipper?
- Vital Vitamin Day Cream fra Simple. Gir huden min masse fuktighet og godhet, og har spf 15. Tror den kosta £3.


fem planer for uka
- Lese ut boka mi.
- Dra på puben med Luke.
- Sortere/kaste ting før flytten!
- Kanskje dra ut å spise med et vennepar.
- Spille Uncharted 3.

fem ting du spiste/drakk igår
- Havregrøt med eple og kanel.
- Ananas og grapefrukt-te.
- Hjemmebakt brød med shakshouka-saus* og fetaost
- Ragu*
- Øl

fem plasser du ikke har vært men som du lengter til
- Lisboa.
- Skotland. Bare Skotland generelt.
- Thailand
- USA
- Italia

fem kjendiser du har sett
Jeg ser kjendiser stort sett når jeg er ute og reiser.
På heathrow har jeg sett:
- Kanye West og Jonathan Rhys Meyers.
Jeg så Magnus Carlsen på et sasfly til London, han satt noen rader foran meg.
Og på Gardermoen har jeg sett:
- Maria Mena og Erik Thorstvedt.


fem ting du skulle ønske du kunne
- Tegne/Male.
- Spille piano.
- Kunne flere språk.
- Hoderegning.
- Hårting.

fem siste instagramfolk du fulgte
Moomin Official
Kristen Bell
Milo Ventimiglia
L'Oreal
Texts From Your Extentialist


fem uttrykk du bruker mer enn gjennomsnittsbefolkningen
- So cute!
- Dogshit.
- Bloody hell.
- Fuck sake.
- He/she/it is adorable!
Som dere kanskje skjønner er det ikke noe mellomledd med meg. Alt er enten eller.

* Oppskrift på Shakshouka finner du her og oppskrift på Ragu finner du her. 

Monday, 10 April 2017

Project: Elric: Stealer of Souls (Chronicles of the Last Emperor of Melniboné) av Michael Moorcock

'Tis Elric of Melniboné, great lord. Come to destroy thee!

Etter to bøker som ga meg mye både litterært og følelsesmessig, er det greit å lande på jorda igjen med ei bok som får deg til å vri deg av kleinhet. Michael Moorcock utvikla karakteren Elric på slutten av 50-tallet og utover på 60-tallet, hvor han skrev ulike noveller i fantasy og sci-fi-magasiner. Denne boka samler alle disse novellene og fire lengre noveletter (som en gang kunne bli roman) for å gi en full innføring i karakteren Elric.


Kort oppsummert er Elric den siste i en lang rekke magiske keisere som en gang hadde et rike kalt Melniboné. Men Elric er annerledes; han er ikke like sadistisk som sine forfedre, han har ingen interesse av å lede noe som helst og leier heller ut ferdighetene sine til høystbydene. Elric er også albino noe som gjør han til en naturlig svekling (nevnte jeg at dette ble skrevet på 60-tallet?) og uten sverdet, Stormbringer, hadde han sikkert kolva over før den første historien var ferdig.


Helt ærlig vet jeg egentlig ikke hvor jeg skal begynne med denne boka. Jeg kan ikke huske å ha lest så gammel fantasy (bortsett fra Tolkien) tidligere, og det vises godt at sjangeren var en eneste stor free for all. Verdensoppbyggingen er grei, med ulike navn og raser og historier knyttet til dem, men Moorcock har ikke gått skikkelig dypt i røttene på noen av folkeslagene han skriver om (selv ikke den myteomspunnede rasen Elric tilhører får aldri mer enn et par setninger). Temaene han tar opp er klassiske innenfor fantasy, de funker til en viss grad, og man føler alltid at man jobber seg mot noe i de ulike historiene og i de siste fire har vi den klassiske Good vs. Evil-kampen, som i dette universet blir Law vs. Chaos, selv om de dras veldig ut og godt kunne vært kortere, så drar han inn ulike elementer som er spennende nok. Moorcock snakker også mye om tørsten etter kunnskap og viten, hvordan dette alltid ikke er klokt, og det å finne ut meningen med livet kan være meningsløst.

Hvor Elric virkelig faller paddeflat er i dialogen. Det er så mye å vri seg i smerte over eller hvertfall himle med øynene. Moorcock bruker dialogen for å gi massive infodumps, noe som blir skikkelig slitsomt i lengden, fordi folk snakker jo ikke sånn. Folk sier ikke f.eks: "Nå skal jeg gjøre en ting og dette er er lang forklaring på hvorfor jeg gjør den tingen."  Han overlater absolutt ingenting til leseren.

Etter alle historiene er fortalt har Moorcock tatt med et par brev som han har skrevet til ulike personer hvor han beskriver prosjektet sitt, utdyper mer om Elric og går mer inn i dybden på hvorfor han har gjort som han har gjort. Det er fint å se fordi han er klar over hva som ikke helt funker med historien hans, selv om det føles litt ut som han jukser. Men når han sier "I think of myself as a bad writer with big ideas, but I'd rather be that than a big writer with bad ideas- or ideas that have gone bad." føler jeg at han hvertfall har hjertet på riktig plass. Han snakker om hvordan han skrev disse historiene for å betale husleien og det vises på mange måter, fordi alt føles egentlig litt flatt. Det er ikke noe som er fullstendig tenkt ut eller som får ta plass og utfolde seg. Enten så skjer alt slag i slag og følger et bevisst mønster eller så skjer det ikke noe i det hele tatt.

Men når alt kommer til alt så er det jo greit å sitte her i 2017 og dømme noe som kom ut for 60 år siden. Jeg respekterer arbeidet Moorcock har lagt i karakteren sin og jeg føler jeg kan se glimt av ideene hans i moderne fantasylitteratur, og da spesielt hos George RR Martin og Steven Erikson. Føler meg ganske splittet etter alt er sagt og gjort hvis jeg skal være helt ærlig.

Neste bok prøver vi å roe ned på svulsten med Petite Mort av Beatrice Hitchman.

Tuesday, 4 April 2017

Project: Cloud Atlas av David Mitchell

Jeg kjøpte denne boka for mange år siden. Hadde hørrt om filmen, hadde hørt at boka hadde vunnet masse priser og var en bestselger og yada yada. Hypeord som får bokhorer som meg selv til å fråte ved munnen. Jeg mener å ha lest den første sida sikkert tre ganger ved ulike anledninger og hver eneste gang. Kom meg aldri forbi den første sida. Gammelengelsk? Jeg orker ikke??? Var vel midt i studietida mi her hvor jeg ikke gjorde annet enn å lese gammelengelsk. Men denne gangen kom jeg meg altså videre og skal jeg være ærlig må jeg si jeg var ganske hard mot Cloud Atlas. Gammelengelsk er det vel akkurat ikke. Litt old-ish ganske, men ikke middelalderen, liksom.

Uansett.

Cloud Atlas er skikkelig bra.

Snakkes neste uke.

Neida.

Men den. Er. Så. Bra.

Egentlig er det seks ulike bøker i én bok, noe som høres litt teit ut, men det funker. Alle de ulike "bøkene" er i ulike format: dagbok, brev, roman, selvbiografi/film(?), intervju og muntlig beretning, noe som gjør at historiene får sin egen unike vri og stemme. Historiene spenner over flere århundre og på små måter er de alle knyttet sammen. Jeg fant det den også til tider helt umulig å legge fra meg.

Jeg følte jeg gikk gjennom hele følelsesspekteret med denne og en stor grunn til det er temaene som blir tatt opp. Misbruk av makt er felles for så og si alle historiene, og rundt dette snakkes det mye om frihet og lojalitet. Føler det er sånn et utrolig prosjekt som jeg er så imponert over og respekterer så høyt.

Neste bok er reinspikka fantasy med Elric: Stealer of Souls (Chronicles of the last Emperor of Melniboné av Michael Moorcock.

Friday, 31 March 2017

Project: A Fire Upon the Deep av Vernor Vinge

"The humans knew, to the extent that horror can live in a fraction of a second."

Jeg vet ikke om dette er noe dere som lesere har fått med dere, men jeg får så og si alle lesetipsene mine fra én nettside: tor.com. For godt over fem år siden leste jeg om denne boka og at den var noe av det beste innen sci-fi. Det er en sjanger jeg har lenge prøvd å komme inn i, litteraturmessig. Og i løpet av alle disse årene har jeg enda ikke kommet skikkelig inn i sci-fi. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne! (hvis noen vet om noen bra sci-fi-bøker jeg bør lese, HIT ME UP).

Da jeg begynte å lese denne på nytt kan jeg godt se at jeg la den fra meg for så lenge siden. For dette er skikkelig heavy shit. Selv da jeg leste den nå var det noen ganger at blikket mitt sløret og tankene dro andre plasser. Spesielt når Vinge fyrer avgårde med teknospråket så har jeg problemer med å henge med. MEN. MEN. Det er småtteri når det kommer til boka i seg selv, fordi det er så mye som foregår.

Historien finner sted flere tusen (millioner? trillioner?) år i framtiden og en gruppe mennesker har funnet et gammelt teknologisk bibliotek med en supercomputer og i løpet av sine forskninger blir det klart at det er noe mer ved dette biblioteket, noe ondt som lever i kablene som har kraften til å slavebinde andre raser. Sammen med foreldrene klarer barna Joanna og Jefri å unnslippe, og de lander på en uutforsket planet. Flere millioner lysår unna sitter et annet menneske, Ravna, og er vitne til konsekvensene av denne gruppens oppdagelser og hvor dypt de går; en ond kraft som snart har spredt seg over halve galaksen.

TB til da jeg satt på The Norfolk Broads for noen uker siden og leste denne boka.

For en person som ikke leser mye sci-fi var denne boka en ganske grei innføring på mange måter. Romvesnene som Joanna og Jefri møter på lever i en middelaldersk verden. Det er ikke bare teknobabbel hele veien, noe som er flott for en amatør som meg. Romvesenene selv er veldig unike og de er virkelig høydepunktet i denne boken. Egentlig så er alle de utenomjordiske vesenene stjerner. Menneskene gikk meg på nervene litt, og de klarte ikke stå alene uten sine angitte aliens. 

Boka snakker masse om universets oppbygging og hvordan det finnes ulike soner hvor ting er mulig. The Slowness (hvor Joanna og Jefri lander) er det umulig å reise fortere enn lynet f.eks og de må jobbe ekstra hardt for å komme seg ut av sonen sin. Det finnes også Beyond og Trascend hvor så og si alt er mulig. Interessante konsepter som jeg veldig gjerne skulle lest mer om. 

Vinge har også lagt til masse norsk-isms, spesielt hva navn og språk angår, og jeg ble så glad da jeg leste i Acknowledgments at han hadde tilbragt en sommer i Norge og fikk masse inspirasjon derifra. 

Var det verdt å gi denne boka en ny sjanse? 

Absolutt. 

Neste bok er Cloud Atlas av David Mitchell. 

Project: Kindle

Jeg har savna å blogge og har lenge tenkt 'er dette noe jeg orker å holde på med? Skal jeg bare stoppe helt?' For jeg er innom er titt og ofte og har hundrevis (nesten) av upubliserte innlegg som jeg har begynt på men så kommet halvveis i og tenkt 'næ'. Så nå skal jeg prøve å ta tak i meg selv igjen, fordi det var jo en gang i tida jeg ELSKA å blogge. Blog 4 life lzm.

I januar gikk bankkortet mitt ut på dato, noe som betydde at jeg måtte oppdatere ulike betalingstjenester med mitt nye kort. Både Spotify og Netflix måtte vike. Så begynte Amazon å sende mail der jeg måtte oppdatere og så tenkte jeg... Kan dette være noe? Jeg har så utrolig mange uleste bøker på lesebrettet mitt og det er ALTFOR lett å laste ned nye bøker. Så skal jeg nå unngå å oppdatere amazon-kontoen min for å fullføre alle de uleste bøkene jeg har der? De fortjener en sjanse liksom. 

Så det er mitt nye prosjekt. Jeg har 20 uleste bøker der og jeg tenkte å dokumentere prosjektet her. Skrive litt om bøkene, om de var verdt å ta tak i eller om jeg aldri skulle kjøpt de til å begynne med. 

Dette er lista (ikke i kronologisk leseliste):

1. Elric: Stealer of Souls av Michael Moorcock
2. Acacia av David Anthony Durham
3. Elantris av Brandon Sanderson
4. The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde
5. A Fire Upon the Deep av Vernor Vinge
6. Gunslinger av Stephen King
7. The Wonderful Wizard of Oz av L. Frank Baum
8. The Complete Cosmicomics av Italo Calvino
9. Hawthorn and Child av Keith Ridgway
10. Cloud Atlas av David Mitchell
11. Gildrive: A Drive Across America av Nora W. Aronowit og Emma B. Bernstein
12. The Wasp Factory av Iain Banks
13. Petite Mort av Beatrice Hitchman
14. Through a Tangled Wood av ulike forfattere
15. Shock of the Fall av Nathan Filer
16. Snowblind av Ragnar Jónasson
17. The Guest Cat av Takashi Hiraide
18. The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë
19. Furnace av Livia Llewellyn
20. One Hundred Years of Solitude av Gabriel Garcia Márquez

Wow, for en pølsefest.

Første bok ute er A Fire Upon the Deep av Vernor Vinge. Ønsk meg lykke til!