Det er en del bøker på denne lista som jeg har begynt og lest på for å så lagt fra meg. Da jeg "åpna" Elantris hadde jeg visst allerede kommet meg 26 %. Hvorfor fullførte jeg den ikke? Var det andre bøker som lokket? Helt sikkert. Det eneste jeg vet er at jeg var veldig veldig nær å gi opp denne boka denne gang.
For ti år siden fantes det en by hvor guder bodde; bleike, vakre mennesker som kunne utføre mirakler. Så skjedde det noe som gjorde at magien deres forsvant og alle som bodde i byen ble forbannet. Ti år senere er det fortsatt mennesker som blir rammet av forbannelsen, som blir kastet inn i Elantris for å leve et liv i forferdelse og smerte. Prins Raoden er en sånn og blir kastet inn i byen rett før han skulle gifte seg med Sarene, en prinsesse fra et annet rike. Hun kommer med båt og de forteller henne at Raoden er død. Den tredje spilleren i romanen, Hrtahen, er en høytstående prest som ankommer med planer om å konvertere et helt land, for å unngå blodbad.
Det er en del å ta tak i og denne boka kunne vært et lite mesterverk hadde det ikke vært for språket. Når jeg leser bøker vil jeg bli inspirert, jeg vil sitte igjen med en følelse av at nå vil jeg også skrive noe. Denne boka fikk meg til å tvile på hele litteraturen. Alt er så flatt og kjedelig. Det er som om Sanderson fikk skrivelysten over seg, skrev ned alt som skulle skje i boka og så orka han ikke redigere noe etterpå. Det var ikke så viktig hvordan det ble skrevet, så lenge han fikk historien på papiret.
Karakterene er noe annet. Alle er så jævla prektige. Raoden går inn i Elantris og oppdager at det han har blitt fortalt hele livet ikke er sannheten om folka som bor der. Han bestemmer seg for å slå sammen alle klanene for å jobbe mot et bedre liv for alle, ikke bare for få. Det tar ikke lenge før han er likt og beundret av nesten samtlige i byen, selv om han holder på å bli nesten gal av smerte så må han heve hodet og jobbe for resten, han kan ikke tenke på seg selv et eneste sekund. Stakkars alle de folka som bor der og har det jævlig, livet mitt må vike. Sarene ankommer hoffet og oppdager at mennene ser ned på henne, fordi hun er kvinne, så hun bestemmer seg for å slå sammen en faksjon av hoffet for å jobbe mot kongen som hater henne mest. Hun er så typisk, føler jeg. Hun er så typisk "dette er en sterk kvinnelig karakter" og jeg gjesper av det. Hun skal være stolt og morsom og vittig og smart og følsom og usikker og arrogant. Både Raoden og Sarene er de fødte lederne, men jeg er ikke interessert i å lese om dem. De er ikke skikkelige mennesker. Og mens alt dette skjer, er alle så siviliserte mot hverandre. De smiler og de takker og de rødmer og de ler, alt er så koselig. Alt er for koselig. Hva er de de har røyka i dette landet? Den eneste karakteren det er litt fart i er ypperpresten, en mann som ser på religion som noe logisk, en måte å få mer makt på, og når han endelig innser at han ikke tror på noe av det han forkynner setter det igang en langt ettertraktet personlig krise jeg har ventet lenge på.
Neste bok er den siste fantasyboka på ei stund, jeg lover: Acacia av David Anthony Durham.
No comments:
Post a Comment