Monday, 7 April 2014

katter er awesome.

'Last of all came the cat, who looked round, as usual, for the warmest place, and finally squeezed herself in between Boxer and Clover; there she purred contentedly throughout Major's speech without listening to a word of what he was saying.'

- Animal Farm av George Orwell.

Saturday, 5 April 2014


dette er en tekst jeg skrev for et par måneder siden. har ikke vært så mye skriving her på lenge så tenkte jeg skulle poste denne. enjoy.


I'm slipping away, chunks of me flaking off, spiralling angrily down, down...

I've been a ghost for a hundred years. I died and chose to stay. Why do we choose to stay? In life, we spend so much time fearing death. We fear dying and the after. But when you die, that fear goes away. The view is different from across the veil.

I spend my days haunting the house where I used to live. I've haunted generations of families and it's currently behing inhabited by a family of four.
    I haunt the nursery. The baby is so cute. He looks up at me and he still smiles, his face moulding into a giant lump. He giggles and sucks his fingers.
    And it makes me so angry. As time etches away on me all that really remains is the anger. It's growing. I know it makes no sense, but I am beyond caring. I am years beyond caring about my apparent insanity.
    So i break a few light bulbs. They spontaneously burst around me, drenching the room in darkness.
    The baby starts crying.
    I move on.

 To Lisa's room. I know it's Lisa's room because she has a plate on her door that says Lisa's room, with happy horses running on a green field at the backdrop of an orange sunset. Lisa really likes horses. Her bedside lamp has horses carved on the shade, throwing horse shadows around the room. She has a stuffed one in bed with her, big as a melon. She holds it fiercely, furring her brow.
    Suddenly, she wakes up. She looks right at the spot where I'm standing but Lisa can't see me. Lisa can only see the horses. She shrugs and shakes her head, and notices the horse teddy she's still clutching. She holds it up for a long time, sighs and goes back to sleep.
    The mirror on her cabinet shatters, the horses on the frame crack and break apart. I watch the horse teddy tear right down the middle, revealing its white woolly insides.
    I'm out of there before she even wakes up.

I'm vibrating as I head over to the master bedroom. The last occupied bedroom of the house. It's a shame, really, not filling this house with people. The world around me is decidedly emptier than  it was a century ago.
    In the canopy bed the woman lays curled up by the man, her head gently resting on his chest. He is resting his head on hers and is that.. is that a smile on his face?
    I hear windows break, I'm assuming all over the house. All over the street. Probably all over London. I've never been this angry before. I burn with it, almost shatter against it. A cacophony of broken glass echoes in my head, like an endless scream.

Sometimes, the anger takes me back.

David is looking down on me, holding my hand, the pressure feels enormous, while his other hand is clasped against my cheeck.
    I'm sweating, I'm in pain and every time I look at him a torrent of emotion grapples through me.
    I love you.
    I hate you.
    I'm in labour.

The world is on fire. I want to scream, but there's so little left. So little left of me. Is this what it's going to be like, being a mother? Barely containing any semblance of self? Is it going to be all about the baby now? I feel like I should've known that, that I have always known that, but I'm only now minding for the first time. I've always wanted it to be about the baby, he was my one perfect gift.

'This is the last push,' a voice is saying, softly and far away.
    I push, one more time, already numb from pain, but as I do, it's as if something tears. Could it be my soul? Or is it my whole body, finally bucking under pressure? Everything is silent, like I'm far away, not really there. I don't know if there's a baby, it doesn't seem to be important.
    Blue flowers are falling, landing on my body, encasing me. They smell of spring - wet grass and sunshine.
    'Can you see it?' I ask, sighing.
    Then everything goes dark.

It's more of a retreat, this look at death. The labour itself I didn't much care for, but everything after 'Last push' is worth holding on to.
    I shatter all the vases that don't contain blue flowers. I do this repeatedly, methodically, like I'm swatting flies. Before I know it, the entire house is covered in blue flowers. It's the only way I know how to get what I want.

I stand before a vast crater. I hover over it, want to sink into it, disappear underneath the rocky blanket, but I can't. I know someone is meant to be screaming, but I'm stuck in a vaccuum, as if I'm residue from the meteorite that created the crater.
    That's when I know.
    He never screamed.
    Not once.

'Who are you? What are you doing in my house?' the voice is commanding, stern.
    I become aware of myself and realise it's Lisa who's talking. She's looking right at me.
    'I didn't think you could...' I start to say, but then I notice there's something off about Lisa. She's not grainy, not like a bad signal. She's...
    On the same side of the veil as me.

'What happened to you?'
    'I mean, how did you die?'
    She grunts, indignantly.
    'I'm not dead!' she cries.
    She disappears, but she'll be back.

I must've been gone for a week because when I roam about the house, trying to get any information about Lisa, the house is draped in gloom.
    I find the woman, Lisa's mother, staring out of her window, silent tears running down her cheeks. She doesn't blink, but she mumbles Lisa's name, over and over, like a mantra.
    Lisa's name is the only thing holding her together. She's clutching the toy horse I ripped apart the other night. Is that the one? I'm not so sure. There's no tear.
    Was there even one to begin with?
    Lisa's father is downstairs, drinking whiskey in the library, wearing only his underwear. He's never still, he prowls the room like a predator. He's so angry I can almost see the pulsatins coming off him. He's like a ticking bomb.
    He's like me.

The baby is sleeping in the nursery. There's no one checking up on him. He might as well not exist. He coughs and wakes up, startled. He doesn't cry, but makes more of a moan. Acknowledging his abandonment, the fear engulfing him.
    And I feel... I feel...
    My heart is creaking, expanding and starting to shatter. He looks up at me and those eyes are pleading.
    Don't leave me.
    I have to!
    But he doesn't cry.

Four days pass until I see Lisa again.
    'Hi...' I say as she appears in the kitchen.
    'Why are you still here?'
    'How do you know my name?'
    'Lisa,' I say, more sternly this time. The lights flicker and Lisa looks around uncertainly. 'There's something you should know.'
    I tell her everything. About me, haunting the house. I tell her the reason she can see me is because she is dead as well.
    'But I don't remember...' she whispers, finally.
    I wish I could give her some comfort, but I can't hug her. I can't stroke her head. I can't kiss her.
    Instead I just stare as her entire existence collapses.
    And just as it hits the floor, Lisa's father walks into the kitchen and there's a tense moment. Everything is crips and still, like an early winter morning. I look at Lisa and I can see she's battling whether to run to her father or stay put.
    He can't see her even if she wanted to. She's too young, to new to this. It took me years to be able to appear in front of people. The best Lisa can hope for at this point is to make some curtains ruffle.
    Lisa's mother enters a few minutes later.
    I shrink back, try to make myself as small as possible.
    Maybe it's a good thing this house isn't filled with people.
    I guess I've grown rather introvert over the century.
    But Lisa just sits there, staring at her parents, fully comprehending or probably failing to comprehend how it is that she's severed from them now. The point of no return has come and gone.
    It takes a while before I realise Lisa's mother and father are talking to each other.
    'Are you fucking nuts? I'm not letting some crack pot into my house calling on the-' Lisa's father is saying before Lisa's mother cuts him off.
    'If there's one chance... even the slightest chance... that I get to talk to her again, I will. And there's nothing you can to do stop me.' Her voice is quivering, but it never breaks and Lisa's father looks at Lisa's mother for a long time.
    Finally, he nods and Lisa's mother leaves the kitchen.

'What happened to me?' Lisa yells at me, her words jolting me.
    What happened?

A week later the medium arrives.
    She's a tiny woman, about the size of an eight year old girl, both in height and weight. Her hair, wrapped in a loose bun, is grey, in an almost bluish hue. She's swallowed by a grey, woolly coat, and underneath that a cascade of jewellery sparkles and jingles.
    She takes off her coats, hands it to Lisa's father, and as she does she looks straight at me. Then she nods, as if acknowledging my presence.
    She seats herself at the head of the table in the dining room, clears her throat and watch as Lisa's mother and father scurry over to the table to sit next to her.
    I watch Lisa as all this unfolds, who's sitting on the floor, staring deliriously into space.
    'Lisa?' the medium says in a calm, clear voice. 'Are you there?'
    'Yes, yes!' Lisa says, kick-started by the medium's voice. The medium gives a start and twists about in her chair.
    'Lisa's with us,' she says, and Lisa's mother breaths in, sharply.
    'Lisa... what happened to you?' the medium aska and the question rings like a gong in my head.

I'm back in Lisa's room with the horses and the heavy smell of sleep. Again, she wakes up and looks right at where I'm standing. Again, she fails to see me. She shrugs and shakes her head, and notices the horse teddy. She hugs it with all the love she has, sighs happily and goes back to sleep.
    I want to scream and shatter it all, this happy illusion. Why was this never my life?
    Crack, crack.
    It's all I hear.
    I watch as Lisa's belly tears straight down the middle, slick blood seeping down, drenching the bed. Her insides are laid bare on the mttress, tumbling out, wiry as wool.

I'm slipping away, chunks of me are flaking off, spiralling angrily down, down...


hva var det siste du spiste?
etter mye om og men om vi skulle bestille nattmat igår, ble det nei og da fikk jeg ordne meg toast istedet.

det siste måltidet, om du fikk velge.
sushi med masse laks, tunfisk, tempura og soyasaus.

beste matbyen?
norwich er ganske bra på mat og nesten hver pub du ramler inn på serverer noe digg. hadde også en helt sykt bra matopplevelse i barcelona; tapas, baskermat, fysøren så godt.

beste resturantmåltidet?
burger på zak's diner i norwich med sopp og blåmuggost og sweet potato fries. biff på 320 i tenerife, servert med toast og så utrolig godt stekte grønnsaker (skal sies at det var luke som bestilte dette, jeg hadde lam). og calamares på the langtry i norwich (og hvilken som helst pizza).

beste snackset?
popkorn og ostepop!

mat du elsker å ha hjemme?
sjitakesopp, squash, poteter, kakaopulver, rådyrkjøttboller, sennep, cumberlandpølser, egg, geitost, fersk mozzarella, og et godt utvalg italienske skinker og spanske pølser.

hva blir det til middag?
hjemmelaget pizza forhåpentligvis. på min vil jeg ha geistost, squash, parmaskinke og rødløk!

mat du hater?
bønner. TAKLER ikke konsistensen.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?
ostekake, tror jeg. blir aldri lei.

typisk skolelunsj?
grovt knekkebrød med salami og majones 4 life <3

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?
har to gigantiske butternut squash i grønnsaksskuffen som jeg egentlig skulle ha gjort noe med for lenge siden men... og så har jeg blekksprut i fryseren.

hva har du i grønnsaksskuffen?
squash, paprika, butternut squash, grønnkål, løk, sjalottløk, rødløk og hvitløk.

og ost?
har bare litt revet mozzarella akkurat nå men hadde det vært opp til meg og jeg kunne fylt opp ostehylla med hva jeg ville: geitost, fetaost, fersk mozzarella, gorgonzola, red leicester og camembert. elsker ost hvis du ikke visste det fra før.

beste stedet å handle mat?
jeg har egentlig ikke noe svar på det spørsmålet, har ikke funnet en plass hvor jeg tenker shit her vil jeg handle resten av livet. skulle ønske jeg bodde i barcelona for da ville jeg handlet på markedet hver gang jeg trengte noe og der har de ALT. det er ikke så veldig stor forskjell på supermarkedene her i england men jeg liker asda og sainsbury's.

mat du ønsker du var allergisk mot?
erm... ingen?

hvem får spise fra din tallerken?
de jeg sier til: herregud du må smake dette er ikke dette det beste du har smakt i hele ditt LIV?  men skal jeg være ærlig så liker jeg å ha det helt for meg selv. is it such a crime?

Wednesday, 2 April 2014

ting i hverdagen

- kjøleskapene våre (ja, vi har to, har jeg ikke fortalt hvor ekstravagant vi lever?) høres ut som et eller annet udyr og står som regel og hyler dagen lang. som om noe vil ut, liksom. og når vi åpner/lukker døra ut til vinterhagen stønner den og bærer seg som en gammel mann som for lenge siden har gått ut på dato. trenger litt olje tror jeg. kjøleskapene derimot trenger nok en eksorsisme.

- vi har begynt å spille bioshock infinte: burial at sea part 2 og gud som jeg har gleda meg. bioshock, det originale spillet, spilte jeg forfjor og det var desidert det beste spillet jeg noen gang har spilt. steampunk, en by under havet, 60s, genmanipulasjon, korrupsjon og mysterier, hva mer trenger du egentlig? så kom bioshock: infite ut ifjor og tok oss med storm. passer kanskje ikke så bra med tanke på at jeg har en deadline på torsdag og en prosjektplan å skrive men...

- VÅR. vi har hatt en kjempefin vår her i norwich. den begynte for tre uker siden, en søndag. jeg stod opp og det første jeg gjorde var å åpne døra og gå ut i hagen og varmen som slo meg gjorde meg helt ør av lykkerus. vi satt utenfor resten av dagen og fikk fregner og drakk øl. og disse dagene har kommet med jevne mellomrom siden. nå på torsdag håper vi på finvær sånn at vi kan grille og drikke øl hele dagen og så spille monopol på kvelden.

- jeg er avhengig av desperate housewives. vi så første sesong ifjor (jeg så også første sesong da den gikk på tv2 i norge) men stoppa etter det. vi begynte på sesong 2 i mars og nå har vi akkurat begynt på sesong 4. jeg ble ganske overraska over at luke var en så stor fan av programmet, fordi til meg har han aldri uttrykt noe stor glede over altfor mange kvinnelige skuespillere i en tvserie (han hater gilmore girls f.eks), men jeg burde jo visst at så lenge noe er artig, så kommer han til å elske det. og desperate housewives er jo så latterlig morsomt. det er banalt alt som foregår i wisteria lane og drama er alltid i høyfaktor. brie er min favoritt, mest fordi hun er så forskjellig fra meg. og jeg hater susan!

- jeg leser ei sykt bra novellesamling om dagen som heter i hate to see that evening so go down av william gay. southern gothic er det visst og handler om vanlige folk som prøver å holde ut i varmen, mens de livet ramler fra hverandre rundt dem. skyter hunden, oppdager lik i bakgården, mister unger og kommer hjem og oppdager at noen andre har flyttet inn i huset sitt. føler jeg er på en ganske god ånd rent lesemessig. neste på lista er vinternoveller av ingvild h. rishøi og is-slottet av tarjei vesaas.

Monday, 24 March 2014

kjapt om tre bøker jeg leste i mars

the magic toyshop av angela carter.
den britiske dronningen av magisk realisme, angela carter, har skrevet en nydelig debut om seksualitet, identitet, familie, viktigheten av å bli hørt, patriarki. melanie, en femten år gammel jente som bor i den idylliske landsbygda, opplever at verden blir snudd opp ned. hun må flytte til ukjente slektninger i london, som driver en leketøysbutikk. det er en vakker bok, alt carter skriver om blir levende på siden og hun tar i bruk alle sansene. hun er også original og lynskarp og hvis du er ung og jente og fortsatt ikke har lest noe av carter, gjør det vær så snill. hun vil åpne opp verden for deg.

miss peregrine's home for peculiar children av ransom biggs.
boken starter i usa, hvor 16-år gamle jacob snakker om bestefaren sin gjennom hele oppveksten sin har fortalt han at under krigen, etter å ha flyktet fra nazistene, befant han seg i wales på ei lita øy, sammen med de mest forunderlige barn som kunne gjøre alle mulige ting. som jacob vokser opp innser han at bestefarens historier ikke kan være noe annet enn tull og fanteri. bestefaren blir drept, av noe som lurer seg i buskene bak huset hans, et monster bare jacob kan se og før vi vet ordet av det har jacob dratt til wales for å få svar på ting. og svar får han også, men det er ikke et mysterium som holder meg bundet noe særlig lenge, det er ikke såå spennende selv om de forunderlige barna er kjempeherlige, så er det ikke nok. jeg likte ærligheten i boka, selv om jeg følte at tilnærmingen til mentale lidelser var en smule latterliggjort.

neptune noir: unauthorized investigations into veronica mars redigert av rob thomas.
dette er en essaysamling som alle tar for seg temaet veronica mars. jeg har ikke ord for hvor deilig det er å lese essay som ikke handler er litteraturkritikk (da spesielt litteratur av den litt eldre sorten). alle essayene er skrevet av die-hard-fans av veronica mars, men de er også skrevet av mennesker som mer eller mindre er eksperter.  hva er det ikke å digge? mange ulike ting tas opp: sjanger, far-og-datter-forhold, lovløshet, detektiv-sjangeren, noir, voiceover-effekten, biler, dualitet og kjærlighet. det var en fryd å lese argumentene gjennom scener fra serien og referanser til mange andre kjære tv-serier: buffy, arrested development og freaks and geeks denne boken vil nok bare appellere til die-hard-fans som meg selv, men boken tar opp sykt mange interessante ting som foregår i samfunnet, og er verdt og lese kun sett ut fra et samfunnskritisk standpunkt.

Saturday, 22 March 2014

la oss snakke litt om veronica mars

jeg husker ikke da jeg begynte å se veronica mars, men jeg husker at serien gikk (og går vel fortsatt) på tv-norge og at jeg hadde funnet serien for meg. tv-norge var grei sånn, de åpnet dørene for både veronica mars og gilmore girls, tv-serier for ungdom med sterke kvinner i hovedrollene. fantastisk! nå må vi snakke litt om det og noen spoilers finner du også.

for en stund siden skrev jeg at tv-serien veronica mars hadde fått sin egen kickstarter-kampanje for å finansiere en film. og film ble det. og den filmen så jeg igår. 9 år har kommet og gått og veronica mars sitter i intervju hos en av de største advokatfirmaene usa. hun har gått på lawschool på stamford (der hun egentlig alltid hadde tenkt å dra hadde hun ikke brukt opp alle sparepengene sine for å få sin døddrukne mor inn på rehab, til ingen nytte, selvfølgelig) og nå er hun klar for å ta fatt på voksenlivet. hun snakker om fortiden sin som PI i neptune og partnerne i advokatfirmaet dør etter å få henne med på laget. men så ringer logan, "veronica, i need your help" og plutselig har vi en film.

hjemme i neptune er mye og ingenting det samme. logan er i trøbbel (som vanlig) og anklages for å ha drept kjæresten sin, popstjernen bonnie (som også gikk på neptune high da veronica selv gikk der). men logan er også med i the army og møter veronica på flyplassen i uniform og vi vet alle at vi vil ha logan tilbake. veronica er fortsatt sammen med piz, forresten, som under flere gjennomganger av serien, er en helt grei fyr i mine øyne, men har han fortsatt ingenting på logan echolls, THE ONE.

keith mars jobber fortsatt som PI og har fått nytt kontor (de bruker nesten ingen av de originale settene fra tv-serien i filmen, bortsett fra utekantinen på neptune high), er fortsatt singel og bruker veldig mye av filmen på å insistere på at veronica har ingenting tilbake i neptune å gjøre. det kan ikke komme noe godt ut av å være igjen i denne byen. wallace er tilbake og han jobber som trener for basketballlaget til neptune high! men han gjør nesten ingenting i denne filmen, noe som er synd. mac er der også og hun er en knock-out babe. hun forteller, noe nølende, at hun har tatt en jobb for kane interprises (the horror!), men kun fordi de betaler henne latterlig mye penger. men mac vet fortsatt hvor hun har røttene sine. weevil er gift og har ei datter på tre år. han har blitt en vanlig far nå, driver ikke med noe tull lenger og det er jo her keith mars tar feil. se hvor godt weevil har det nå og mye av det tror jeg vi kan takke marsklana for. både keith og veronica var på mange måter forbilder for weevil, de hjalp han med så utrolig mye og ga han alltid en ny sjanse. og noen folk fortjener mer enn to sjanser.

som mordmysteriet utløper seg, er det enkelt å trekke klare paralleller med dette mysteriet, som stort sett alle sesong-løpende mysterier i serien. i første sesong hadde vi mordet på lilly kane, og vi gikk gjennom liste opp og liste ned med potensielle mordere til vi endelig landet ved aaron echolls, faren til logan, og bare en av lillys mange elskere. i sesong to hadde vi buss-ulykken, et mysterium som lot oss gå dypt inn i psyken på veronica. hun skulle egentlig vært på den bussen, og sliter nå med survival's guilt og lider samtidig av en besettelse etter å finne ut hvem som er skyldig i ulykken. sesongavslutningen er som aldri før eksplosiv, tilfredsstillende og hjerteskjærende. i sesong tre har veronica begynt på college, en skole ti minutter unna neptune, og denne gangen er det en runde voldtekter som hjemsøker campus. (vi hadde en smakebit av dette handlingsforløpet, i sesong to, da veronica og wallace dro på åpen dag på hearst college, og en av veronicas tidligere kjærester, også en besøkende, ble anklaget for å ha dopet ned, voldtatt og barbert av håret til ei jente. han er uskyldig, men vet fortsatt ikke hvem som er skyldig). dette mysteriet setter forholdet til veronica og logan på prøve som aldri før, da de begge er på litt forskjellige plasser i livet hva skole og ambisjoner gjelder, samtidig som veronica også er et potensielt voldtekstoffer. igjen er det en laang liste med potensielle skyldige, og episoden hvor vi finner ut hvem som har gjort det, er en utrolig ekkel og klaustrofobisk episode. mysteriet i filmen er langt fra så tilfredsstillende som tidligere mysterier, men har de klassiske veronica mars-trekkene, som mange karakterer knyttet til det og derfor også en evig lang liste med potensielle skyldige. vi får også en uventet twist som alltid er velkommen, samt noen intense scener, så jeg klager absolutt ikke.


vi møter også så utrolig mange gjengangere fra serien og jeg kjenner hjertet mitt blir større bare av tanken. gia goodman, mr clemmons, dick casablancas (som har en mye større rolle enn hva dette innlegget antyder), leo aka schmidt, cliff, vinnie van lowe og madison. high school-gjengen møtes for å dra på 10-års-reunion. en affære som får en litt brå slutt og veronica må som alltid save the day. selv om veronica ikke nøler med å dra tilbake til neptune for å hjelpe logan, er hun mye mer tilbaketrukken når det gjelder high school. dette er en periode hun er sjeleglad for at er over og for at hun slipper å tilbringe tiden sin med de folka hun gikk på high school med. men det som trekker henne tilbake, er jo det hun brinner for. selv om hun nå ser ut til å velge en karriere innen juss (noe jeg tenkte WHAT første gangen jeg hørte, for jeg var sikker på at den dama kom til å ende opp i fbi), legger hun ikke skjul på at det livet hun har valgt kjeder henne til døde. hun savner å rulle rundt i gjørma, men som hun sier "wash me clean and i don't recognise myself". jussfirmaet hun intervjuer for høres så utrolig kjedelig ut også, jamie lee curtis (awesome) forteller veronica at de stort sett jobber med å unngå at søksmål kommer til retten. i mine øyne har veronica all grunn til å tenke "run run it's a trap!" angående valgt karriere. man må jo være lidenskapelig opptatt av det man holder på med! hvis ikke, hva i helvete er vitsen?

noe av det jeg satt veldig pris på, er hvor morsom denne filmen er. humoren, de skarpe kommentarene, referanser tilbake til serien som bare folk som har sett serien skjønner, er der. forholdet mellom logan og veronica, selv om de ikke er sammen, er det samme. keith er fortsatt den beskyttende pappabjørnen, og veronica vet hvor hun har de nærmeste vennene sine. mange kommer sikkert til å klage på noe av dette, spesielt når det kommer til referanser som bare veronica mars-fans skjønner, men det kan jeg bare avvfeie med å si at dette var en film først og fremst for fans. dette var en film de alle de menneskene som satt i stua som en ballong det hadde gått ut lufta på, etter de fant ut at sesong tre av veronica mars kom til å bli den siste. dette er en film fra rob thomas, seriens skaper, til alle de som fortjener mer av denne fantastiske verdenen. for det er jo helt utrolig, at hjernedøde serier som how i met your mother og keeping up with the kardashians og american idol har flere seere enn denne. for det er jo hundre ganger bedre enn all det skvipet. det er så altfor mange serier som blir tatt av lufta får de får utrettet det de skulle og hadde fått den scene-tiden de fortjente. ting må få utfolde seg.

Friday, 21 March 2014

11 spørsmål

om du bare fikk spise en ting til frokost hele livet hva skulle det være?
et ypperlig spørsmål nå som jeg stort sett hater alt jeg spiser til frokost. men la gå. erm... bagel med kremost og røykalaks. blir sjelden lei av den kombinasjonen altså.

reise jorda rundt med de samme folka resten av livet eller bo i samme hus til du dør?
bo i samme hus.

en ting du skulle ønske var sunn.
tilstanden til biene!

regn fire dager i året eller aldri mer se et kirsebærtre?
aldri mer se et kirsebærtre. vi har hatt skikkelig fint vær her de siste dagene og uansett hvor jeg snur meg, selv bare i hagen vår, blir jeg lamslått av all naturen som omgir oss. det fins fine trær og planter enn kirsebærtrær her i livet spør du nå meg. og regn suger.

din favorittblogg?
umulig å bare velge en: niotillfem, un vélo, weight of the world, bleubird, love taza, the road is home.

den filmen du ser når du er hjemme alene og koker kakao og spiser knekkebrød eller kjøpepizza til middag. 
som om dette er sånn et rituale. la meg tenke: the departed, v for vendetta, pride & prejudice, lord of the rings, mean girls, reprise, the holiday, mulan.

hva er det siste du gjør før du sovner?
jeg og luker pleier å kose litt før vi setter på en episode av noe, eller gjør noe hver for oss. hvor typ han ser noe han vil se på og jeg leser eller omvendt. eller begge deler. men prøver hvertfall å skru av lyset og si 'good night, see you in the morning.'

hvorfor er din beste venn din beste venn?
fordi hun er varm og god, gir verdens beste klemmer, verdens beste råd, er der alltid for meg og sørger for å lyse opp hverdagen!

største guilty pleasure?
amy poehler sa noe bra om dette begrepet og jeg står ved det: "I don't believe in guilty pleasures, I think you either watch something or you don't." enig! hvorfor skal vi alltids skjemmes så fryktelig for hva vi liker? og hvorfor skal noe dømmes for å være mindre verdig i motsetning til noe annet?

leve et liv uten frukt eller aldri ha gardiner?
kan ikke tenke meg et liv uten frukt, men kan heller ikke tenke meg et liv uten gardiner. jeg er avhengig av å ha det mørkt når jeg sover. får vel henge opp ett pledd eller noe da? frukt 4 life.

om du fikk ha en ekstra kroppsdel, hvor skulle den være og hva skulle du brukt den til?
telles erogen sone som en kroppsdel? hvis ja, så vill jeg hatt en ekstra erogen sone.

foto: tumblr. mjau.