Prosjekt: The Gunslinger (The Dark Tower Book 1) av Stephen King

'Do you believe in the afterlife?' the gunslinger asked him as Brown dropped three ears of corn onto his plate. 
    Brown nodded. 'I think this is it.'

Det er mange ganger i fantasy-sjangeren at jeg føler jeg har kommet ved veis ende. At nå er det ikke mer å hente her, på tide å begynne og like noe annet. Mye føles så likt og uoriginalt. At folk som skriver fantasy har gått utifra en sjekkliste for "hva inneholder en god fantasyroman" og så gått til verks. Jeg tror jeg hadde kommet til det punktet da jeg kjøpte The Gunslinger. Det eneste jeg visste var at det var en western-type fantasy. Så kult! tenkte jeg. Jeg var drita lei middelaldersettingen og kvinnelige karakterer som ikke kunne gjøre annet enn å bli slått eller holde kjeft. Jeg var lei av karakterer om unge menn fra gokk som skulle ut og bli helter. Jeg var lei av konger og slott og adelen. Etter å ha lest The Gunslinger vet jeg ikke om den er så annerledes.

Det hele starter med "the gunslinger", Roland heter han, en mann som befinner seg i ørkenen mens han stadig jager på "the man in black". Vi får inntrykk av at verdenen er på vei til å gå under. Det er lite mat, lite vann, lite folk. Roland kommer omsider til en liten landsby, Tull, og drar på den lokale puben (eller salongen siden vi er i ville vesten?) og bestiller tre burgere. Han betaler i gull. Dama bak baren tar han til slutt opp til rommet sitt hvor de koser seg og etterhvert begynner hun å fortelle om da mannen i svart kom til Tull.

Etter ei uke må han dra videre, ting går skeis, og etter dagevis med gåing, når han tror han er i ferd med å dø, møter han på en guttunge. Jake viser det seg at han heter, han gir Roland mat og vann, og de to bestemmer seg for å slå følge.

Jeg stussa litt over oppbyggingen. Det er så mye som skjer i den første halvdelen, dagene Roland tilbringer i Tull, de har en nesten drømmende kvalitet over seg, man går hele tiden rundt og venter på at ting skal gå galt, og når ting først går galt så går det skikkelig galt. Hele den sekvensen minna meg på mange måter om Resident Evil 4, for de av dere som har spilt det. Denne boka er kanskje ikke like skummelt som det spillet, men føles likevel som om man er stuck i et mareritt.

 Etter tiden i Tull skjer det dessverre veldig lite. Roland slår seg sammen med Jake  og de danner et slags vennskap, de skal jakte på mannen i svart sammen, de skal ut av ørkenen og til fjellene, og så inn i hulene. Gjennom alt dette får vi også innblikk i Rolands tidligere liv, treningen han måtte gjennom som ung gutt, forholdet hans til faren, små detaljer om et liv langt fra denne tørre ørkenen. Men det gir meg egentlig ingenting. Det går for sakte. Ting blir repetert for ofte. Eller kanskje minna det meg om bøker jeg har lest før, bøker der unge gutter trener og trener for å bli krigere. Hva er nytt liksom?

Men når alt kommer til alt er jeg fortsatt imponert og fascinert over verdenen i denne serien. Jeg liker at det er noe apokalyptisk over det, blandet med western og når Roland sier at gutter "must put on their fathers' pants in private, strut them in front of the mirror, and then sneak them back on their hangers" så føler jeg at King har skapt sin egen verden, med sin egen mytologi og ordtak, ting som alltid ikke er så lett i denne sjangeren. Det er ikke lett at enkle ordtak som dette føles naturlig, føles som en naturlig del av en verden.

Neste bok er nok en fantasy-bok; Elantris av Brandon Sanderson.