Jeg-listen

Jeg lager: en kjempegod curry-marinade til kylling og perfekte hamburgerbrød.

Jeg kan: ikke stå opp tidlig hvis jeg ikke skal noe.

Jeg kjøper: masse ting til studenttilværelsen i Trondheim; tastatur til iPaden, dyner og sengesett, sovesofa, pensumbøker.

Jeg burde: søkt på jobb.

Jeg må: sjekke kartet over Dragvoll. Det er seks år siden jeg sist var en helt ny student og måtte gjøre meg kjent med hvor ting befant seg på campus. Nå er det sånn igjen. Og nå bor jeg ikke på campus engang.

Jeg vet: at ting ordner seg, at man ikke må ta alt så seriøst.

Jeg liker: å ta et glass mens noen holder på å lage middag til meg.

Jeg tenker: bare på Trondheim og på masteren.

Jeg forbruker: for mye ting jeg skulle ønsket bare fornyet seg selv. Som typ te og balsam.

Jeg hører: på lokalradioen når jeg lager mat.

Jeg drømmer: om Marilyn Monroe og Arthur Miller. Og Bob fra Twin Peaks.

Jeg lengter: til alt er ordna. Til jeg og Luke er flytta inn i leiligheta, til jeg tar bussen tidlig om morgenen for å dra på forelesning, til å sitte flere timer i lesesalen, til å fordype meg i pensum, til å henge med de kjekke folka jeg kjenner oppi der. Åh jeg lengter!

Jeg frykter: å få kreft eller alzheimers eller slag.

Jeg bruker: alltid å kjøpe meg en ny neglelakk fra H&M hvis jeg er der. Det er en sykdom.

Jeg nyter: den siste tiden hjemme. Drar på hytta og møter venner og ser GOT på storskjerm.

Jeg blir: oppgitt over pensumtekster skrevet i 2002 om hvordan teknologi er slutten på litteraturen.

Jeg spiser: en go'morgen yoghurt.

Jeg drikker: Lady Grey te.

Jeg gidder ikke: lese alle essayene om Hamlet.

Jeg skal: kjøpe bord og dra hjem til onkel & tante, og spise sushi!

Jeg sparer: til å kjøpe eget hus og til pensjonisttilværelsen. Men jeg må også begynne å spare til reiser. Lengter allerede tilbake til England.

Jeg ser: på GOT, Twin Paks, Rick & Morty, The Handmaid's Tale og Modern Family.

Jeg leser: sporadisk de tre (!!) bøkene jeg har igjen på leselista mi: Furnace av Livia Llewyn, Hawthron & Child av Keith Ridgway og The Complete Cosmicomics av Italo Calvino.

4288

Snart flytter vi til Trondheim (forhåpentligvis, gi oss ei leilighet noen!) og alt ble umiddelbart så mye mer ekte da jeg idag valgte ut retningen for studiet. Jeg gleder meg sånn til å være student igjen, gleder meg til å sitte på biblioteket og skrive oppgaver, til å dra ut midt i uka, til studentrabatter og til alle pensumbøkene. Men jeg gleder meg også sånn til å innrede. Skrev jo et innlegg om det for noen uker siden, jeg vil ha farger og litt liv. Jeg vil ha masse fint på veggen. Har valgt ut noen favoritter her.

Fra Urban Outfitters

Fra Society6

Fra Society6

Fra Etsy

Fra Etsy

Fra Etsy

Fra Etsy

Fra Urban Outfitters

Fra Urban Outfitters

Fra Ellos

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Master of none

Jeg kommer ikke inn på master i Oslo. Jeg sitter nede hos Hilde, Cornelius ligger på gulvet, vi har akkurat spist frokost. Jeg sier at svarene ikke blir publisert før imorgen, det har stått syvende juli på søknadsweb i flere måneder. Nå er det bare den sjette. Men jeg sjekker likevel. Vet egentlig ikke hvorfor. Men der står det. Ikke tilbud. Jeg har gått rundt med en dårlig følelse en stund, plutselig har den bare kommet. Hva om jeg ikke kommer inn? Har lurt meg selv litt i fornektelsen, at det er jo dette som har vært planen hele tiden, selvfølgelig kommer jeg inn. Jeg begynner å tenke at hvis søknadsprosessen hadde vært som i England, kanskje det hadde vært lettere for meg å komme inn da. For der må de skrive et personlig brev, de må forklare og forsvare valget ved å ta master. Jeg kunne skrevet at jeg var overbevist om at å ta master var noe jeg aldri hadde vurdert, men at to år på jobbmarkedet i England har modnet meg. Jeg skulle skrevet at jeg allerede vet hva jeg vil skrive master om. Vi drar på hytta noen timer etterpå og jeg tilbringer hele helga i sola og i stillheten, med spørsmålet, Hva er plana nå? En dag går jeg og Luke helt til butikken, det er langt, lengre enn jeg trodde, og hele turen tar oss over tre timer. Vi snakker om å ta lappen, kjøpe en bobil og kjøre rundt om i verden. Det høres så lokkende ut. Fri natur, oss to og virkeligheten et annet sted. Med en gang begynner jeg å tenke på et studentlån som skal tilbakebetales og at hvis jeg ikke skal studere så må jeg hvertfall skaffe meg en jobb. Vi kan jo bare skaffe oss jobb i Oslo? Flytte til likevel. Jeg forteller han at jeg hadde sett fram til å forsvinne i Oslo. Jeg tenker på vennene jeg hadde gledet meg sånn til å se. Jeg tenker på alle jeg har sagt til at jeg skal flytte til Oslo. At jeg skal ta master der. Ved universitetet. Jeg føler meg som en dust. Vi kan jo flytte til Oslo likevel, sier jeg. Med en gang begynner jeg å tenke på CV'ene som skal skrives. Jeg tenker på å skaffe en jobb som ikke er så viktig, ikke en karrierejobb, men en som betaler regningene, en som gjør det sånn at jeg hvertfall kan skrive på dagene, komme inn i skrivingen igjen. Kanskje få publisert noe til høsten? Det jeg har brukt over et år på å skrive. Jeg sier til Luke at jeg vil vente med å ta noen avgjørelser før jeg får svar fra Trondheim. Jeg begynner å tenke på å ta et år med PPU. Kanskje se på resttorget etter andre ting jeg kan gjøre på? Jeg tenker at jeg ikke kommer til å komme inn i Trondheim. Selvtilliten er på bånn, men når jeg sier til mamma at vi må kjøpe øl på butikken sier hun at jeg ikke må ta sorgene på forskudd.

En uke senere får jeg vite at jeg har kommet inn i Trondheim. Denne gangen sjekker jeg ikke søknadsweb hverken en dag for tidlig eller på dagen. Det er tryggere å sjekke mailen. De sender jo mail også. Da har tilbudet kommet. Jeg kjenner en ro som senker seg, en eufori som stiger. Jeg tenker på året som har gått, på søknaden jeg sendte i vei i februar, månedene som har passert som vind i håret og at dagen plutselig er her, dagen man får vite. Jeg tenker at tiden er flytende, for det er den. Det spiller ingen rolle om det er nesten et år siden jeg bestemte meg for å ta master eller at det er fem måneder siden jeg sendte i vei søknaden. Sånne ting betyr ingenting. Det betyr ingenting når man tenker, Åh, så lenge jeg må vente til jeg får svar. For det er ikke lenge, det føles ut som om tiden har stått stille siden den gang. Jeg har kanskje fått flere fregner og mer ettervekst. Ellers er jeg den samme. Tiden er en illusjon. Jeg tenker at jeg kommer til å tenke det samme når jeg er 70. At jeg kommer til å se tilbake på denne tida da jeg styra med å komme inn på master, at framtiden er usikker og at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å ende opp. Det gjør ingenting. Vi vet det samme, jeg og hun 70 år gamle meg. Det gjør ingenting. Jeg tenker at jeg har vært teit, men at jeg har lært. Jeg snakker med ei dame på jobb, hun omskolerte seg i voksen alder, så aldri tilbake, men hoppet i det. Hun sier at jeg ikke skal være så streng mot meg selv, shit happens. Og Trondheim er jo faktisk finere enn Oslo.

Prosjekt: Elantris av Brandon Sanderson

Jeg holder med på et aller så lite leseprosjekt du kan lese mer om her. 

Det er en del bøker på denne lista som jeg har begynt og lest på for å så lagt fra meg. Da jeg "åpna" Elantris hadde jeg visst allerede kommet meg 26 %. Hvorfor fullførte jeg den ikke? Var det andre bøker som lokket? Helt sikkert. Det eneste jeg vet er at jeg var veldig veldig nær å gi opp denne boka denne gang.

For ti år siden fantes det en by hvor guder bodde; bleike, vakre mennesker som kunne utføre mirakler. Så skjedde det noe som gjorde at magien deres forsvant og alle som bodde i byen ble forbannet. Ti år senere er det fortsatt mennesker som blir rammet av forbannelsen, som blir kastet inn i Elantris for å leve et liv i forferdelse og smerte. Prins Raoden er en sånn og blir kastet inn i byen rett før han skulle gifte seg med Sarene, en prinsesse fra et annet rike. Hun kommer med båt og de forteller henne at Raoden er død. Den tredje spilleren i romanen, Hrtahen, er en høytstående prest som ankommer med planer om å konvertere et helt land, for å unngå blodbad.

Det er en del å ta tak i og denne boka kunne vært et lite mesterverk hadde det ikke vært for språket. Når jeg leser bøker vil jeg bli inspirert, jeg vil sitte igjen med en følelse av at nå vil jeg også skrive noe. Denne boka fikk meg til å tvile på hele litteraturen. Alt er så flatt og kjedelig. Det er som om Sanderson fikk skrivelysten over seg, skrev ned alt som skulle skje i boka og så orka han ikke redigere noe etterpå. Det var ikke så viktig hvordan det ble skrevet, så lenge han fikk historien på papiret.

Karakterene er noe annet. Alle er så jævla prektige. Raoden går inn i Elantris og oppdager at det han har blitt fortalt hele livet ikke er sannheten om folka som bor der. Han bestemmer seg for å slå sammen alle klanene for å jobbe mot et bedre liv for alle, ikke bare for få. Det tar ikke lenge før han er likt og beundret av nesten samtlige i byen, selv om han holder på å bli nesten gal av smerte så må han heve hodet og jobbe for resten, han kan ikke tenke på seg selv et eneste sekund. Stakkars alle de folka som bor der og har det jævlig, livet mitt må vike. Sarene ankommer hoffet og oppdager at mennene ser ned på henne, fordi hun er kvinne, så hun bestemmer seg for å slå sammen en faksjon av hoffet for å jobbe mot kongen som hater henne mest. Hun er så typisk, føler jeg. Hun er så typisk "dette er en sterk kvinnelig karakter" og jeg gjesper av det. Hun skal være stolt og morsom og vittig og smart og følsom og usikker og arrogant. Både Raoden og Sarene er de fødte lederne, men jeg er ikke interessert i å lese om dem. De er ikke skikkelige mennesker. Og mens alt dette skjer, er alle så siviliserte mot hverandre. De smiler og de takker og de rødmer og de ler, alt er så koselig. Alt er for koselig. Hva er de de har røyka i dette landet? Den eneste karakteren det er litt fart i er ypperpresten, en mann som ser på religion som noe logisk, en måte å få mer makt på, og når han endelig innser at han ikke tror på noe av det han forkynner setter det igang en langt ettertraktet personlig krise jeg har ventet lenge på.

Neste bok er den siste fantasyboka på ei stund, jeg lover: Acacia av David Anthony Durham.

12. juli

Det er rart å flytte hjem når man har bodd for seg selv i mange år. Huset man har vokst opp i er ikke lenger helt dens, krikene og krokene høres annerledes ut, det er andre regler. Jeg får skylde på det siden jeg ikke har blogget noe. Jeg skylder også på et monster av en datamaskin som begynner å bli treig, som man ikke bare kan ta med seg i senga for å skrive noen par kjappe setninger. Det er liksom et helt prosjekt å få den med noe som helst sted. Den er nesten for tung til å løfte med ei arm. Det er en hel greie. Når jeg får lønn skal jeg kjøpe meg tastatur til iPaden min. Et som også fungerer som stativ. Det er mye jeg skal gjøre når jeg får lønn. Dra til frisøren. Kjøpe festivalbilletter. Men det er visst ikke bare bare å få lønn heller. Det er sammensurium av papirarbeid og jeg har ikke brukt ordet sammensurium siden vi skrev russeprofiler for over sju år siden. Jeg på G-Sport og finner endelig ut av hvorfor ankelen min har vært så vond det siste året. Du er nesten plattfot, kunne skodama likesågodt sagt. Flate sko er det absolutt verste for føttene dine. På posten ligger et par Campus-sko fra Adidas og venter på meg. Så vi kjøper både joggesko og såle. Jeg skal prøve å være flink å bruke de, sier jeg. Jeg føyer meg inn i rekkene av nordmenn som går i joggesko og regnjakke til vanlig. Jeg ser på Sommeråpent. De er på Bjorli og på togstasjonen venter et hav av mennesker i blå, røde og grønne regnjakker. Eller er det alværsjakker? Jeg vet ikke, men alle bruker en, og det er nesten sånn at det blir for meget. Det er bare 70 mennesker som bor på Bjorli men det er sikkert dobbelt så mange som har møtt opp på togstasjonen. De har tatt med seg snø for det er det som er penger på Bjorli. Vi drar på hytta og hver gang jeg sovner om kveldene havner jeg nesten i koma, sover så tungt og lenge uten å våkne. Våkner etter over ti timer med søvn og jeg føler nesten som jeg har blitt født på ny. Sover du godt på hytta, spør jeg Luke. Jeg har ikke tenkt over det, sier han. En kveld sier jeg at jeg kunne drept for en kopp te og ei kjeks. Du som nettopp har dratt fra kjeksens hjemland og plutselig nå vil du ha kjekse, sier Luke. Han skjønner det ikke. Jeg skjønner det ikke jeg heller. Jeg har lyst på dinosaurkjekse og de med bær og sjokolade i. Jeg spiser ballerinakjeks på jobb og generelt mat med altfor mye fløte i. Risengrynsgrøt og kjøttboller og hvit fisk i alle kombinasjoner. Og ihjelkokte gulrøtter. Jeg skaffer meg skrittteller og en dag vi er på hytta går jeg og Luke nesten atten tusen skritt. Det er nesten tolv kilometer. Når vi kommer hjem har jeg gnagsår på venstefoten.

Prosjekt: The Gunslinger (The Dark Tower Book 1) av Stephen King

'Do you believe in the afterlife?' the gunslinger asked him as Brown dropped three ears of corn onto his plate. 
    Brown nodded. 'I think this is it.'

Det er mange ganger i fantasy-sjangeren at jeg føler jeg har kommet ved veis ende. At nå er det ikke mer å hente her, på tide å begynne og like noe annet. Mye føles så likt og uoriginalt. At folk som skriver fantasy har gått utifra en sjekkliste for "hva inneholder en god fantasyroman" og så gått til verks. Jeg tror jeg hadde kommet til det punktet da jeg kjøpte The Gunslinger. Det eneste jeg visste var at det var en western-type fantasy. Så kult! tenkte jeg. Jeg var drita lei middelaldersettingen og kvinnelige karakterer som ikke kunne gjøre annet enn å bli slått eller holde kjeft. Jeg var lei av karakterer om unge menn fra gokk som skulle ut og bli helter. Jeg var lei av konger og slott og adelen. Etter å ha lest The Gunslinger vet jeg ikke om den er så annerledes.

Det hele starter med "the gunslinger", Roland heter han, en mann som befinner seg i ørkenen mens han stadig jager på "the man in black". Vi får inntrykk av at verdenen er på vei til å gå under. Det er lite mat, lite vann, lite folk. Roland kommer omsider til en liten landsby, Tull, og drar på den lokale puben (eller salongen siden vi er i ville vesten?) og bestiller tre burgere. Han betaler i gull. Dama bak baren tar han til slutt opp til rommet sitt hvor de koser seg og etterhvert begynner hun å fortelle om da mannen i svart kom til Tull.

Etter ei uke må han dra videre, ting går skeis, og etter dagevis med gåing, når han tror han er i ferd med å dø, møter han på en guttunge. Jake viser det seg at han heter, han gir Roland mat og vann, og de to bestemmer seg for å slå følge.

Jeg stussa litt over oppbyggingen. Det er så mye som skjer i den første halvdelen, dagene Roland tilbringer i Tull, de har en nesten drømmende kvalitet over seg, man går hele tiden rundt og venter på at ting skal gå galt, og når ting først går galt så går det skikkelig galt. Hele den sekvensen minna meg på mange måter om Resident Evil 4, for de av dere som har spilt det. Denne boka er kanskje ikke like skummelt som det spillet, men føles likevel som om man er stuck i et mareritt.

 Etter tiden i Tull skjer det dessverre veldig lite. Roland slår seg sammen med Jake  og de danner et slags vennskap, de skal jakte på mannen i svart sammen, de skal ut av ørkenen og til fjellene, og så inn i hulene. Gjennom alt dette får vi også innblikk i Rolands tidligere liv, treningen han måtte gjennom som ung gutt, forholdet hans til faren, små detaljer om et liv langt fra denne tørre ørkenen. Men det gir meg egentlig ingenting. Det går for sakte. Ting blir repetert for ofte. Eller kanskje minna det meg om bøker jeg har lest før, bøker der unge gutter trener og trener for å bli krigere. Hva er nytt liksom?

Men når alt kommer til alt er jeg fortsatt imponert og fascinert over verdenen i denne serien. Jeg liker at det er noe apokalyptisk over det, blandet med western og når Roland sier at gutter "must put on their fathers' pants in private, strut them in front of the mirror, and then sneak them back on their hangers" så føler jeg at King har skapt sin egen verden, med sin egen mytologi og ordtak, ting som alltid ikke er så lett i denne sjangeren. Det er ikke lett at enkle ordtak som dette føles naturlig, føles som en naturlig del av en verden.

Neste bok er nok en fantasy-bok; Elantris av Brandon Sanderson.

The home that found a heart

Det har ikke helt gått opp for meg at vi flytter fra Norwich og fra England om en drøy uke. Samtidig som jeg kjenner at jeg er skikkelig klar for et nytt kapittel, kommer jeg til å savne Norwich kjempemye. Det har vært en så fin by å bo i snart seks år. England er en plass jeg har lyst å slå meg til ro i, når jeg har råd til å kjøpe et gammelt hus på landet med verdens største hage. Men den tiden er nok et stykke unna. Ikke at det gjør noe, det er så mye jeg har lyst til å gjøre før jeg kan si meg fornøyd (hvis det noen gang skjer). Jeg har lyst å bo flere plasser, men jeg har også lyst til å utforske flere yrker. Jeg vil jobbe med noe kreativt, men jeg vil også jobbe med noe som gir noe til verden, på en god måte. Men det var egentlig ikke det jeg hadde lyst å ta opp i dette innlegget, jeg hadde mer lyst å vise boliginspirasjonene mine fordi jeg klør virkelig etter å innrede noe.

Jeg føler at når folk tenker innredning idag, og spesielt de siste årene, er hovedordet "skandinavisk". Alt skal være enten grått eller hvitt og stilrent. Samtidig som jeg setter pris på formene når det kommer til den type innredning, krever jeg mer farge i livet mitt. For meg er det viktig at et rom føles bodd i og ikke nødvendigvis en IKEA-reklame. Stikkord hos meg er tre, farger og planter.

Ønskeliste for sommeren del 2

Drømmen om sommeren fortsetter. Her i Norwich har det vært skuffende kaldt i hele mai og jeg begynner å tvile på om jeg i det hele tatt kommer til å få oppleve temperaturer over 15 grader denne sommeren.

Sko

For noen år siden kom jeg over det perfekte paret på enten Monki eller Asos, men jeg kjøpte de ikke. Turte ikke ta sjansen på å kjøpe sko på nettet. Synes skostr er så forskjellige fra plass til plass. Men stilen jeg er ute etter (fortsatt, får de ikke ut av hodet) finnes fortsatt, mer eller mindre.

Fra monki

Fra asos

Fra asos

Fra asos

Skjønnehet

Er egentlig ikke ute etter så mye i denne kategorien, bare et par neglelakker fra H&M. Pastell, baby! Og enten en BB-krem eller CC-krem. Men jeg aner ikke hvilken! Tips noen?

Fra Bodyshop

Fra Boots

Hadde også tenkt å ta med en kategori for bøker, men det får heller bli i et eget innlegg, for det er så altfor mange bøker på den lista og å bare velge ut noen par føles urettferdig.

Prosjekt: One Hundred Years of Solitude av Gabriel Garcia Marquez

Jeg holder på med et lite prosjekt her på bloggen, les mer om det her.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest altfor mange klassikere, fordi det er ikke sant. Jeg har lest noen, mest engelske og da spesielt Jane Austen og Brontë-søstrene, samt noen "moderne" klassikere. Jeg leste noen på universitetet, slet meg f.eks gjennom Daniel Deronda av George Elliot og The Interpretation of Dreams av Sigmund Freud, mens jeg forelsket meg i  Dracula av Bram Stoker. Men jeg er på mange måter en nybegynner (er vi ikke alle det i møtet med litteraturen?) og har f.eks aldri lest Dickens eller Shakespeare. (Har heller ikke lest masse litteratur utenfor vesten, noe jeg er veldig bestemt på å endre.)

One Hundred Years of Solitude er ei bok jeg personlig har hatt lyst å lese veldig lenge. Jeg husker da jeg gikk på vgs og vi gikk gjennom de ulike sjangerne i norskboka (norsk-faget er noe av det kjedeligste som finnes, dessverre) og at en av de var magisk realisme og en av de nevnte bøkene var nettopp One Hundred Years of Solitude eller Hundre års Ensomhet. Jeg husker jeg synes definisjonen var vag og at jeg ikke helt skjønte greia. Er det ikke bare fantasy for folk som er for pretensiøse til å innrømme at de leser fantasy? Jeg visste liksom ikke hva jeg skulle forvente.

One Hundred Years of Solitude handler om livet i en liten landsby, Macondo, i Colombia, hvor vi følger en spesiell familie gjennom flere generasjoner. Det er egentlig det eneste jeg har lyst å si om handlingen, i det store og hele er det ikke handlingen som står i sentrum, ikke på en klassisk romanmåte, hvis det gir mening. Jeg har en greie for generasjonsromaner. Jeg elsker å lese de ulike detaljene som har gått inn for å få fortiden til å virke så levende som mulig, arbeidet som ligger bak. Men denne boken er veldig veldig annerledes. Tidslinjen vi følger hopper hele tiden fram og tilbake. Ikke at vi hopper så langt fram i tid hver gang, men nok til at noen kan ha dødd for å så gå tilbake til en tid hvor de fortsatt lever. Føler det er her den magiske realismen kommer fram i komposisjonen, fordi tilstanden mellom død og levende er veldig flytende i handlingen også på mange måter. Selv om noen dør er de fortsatt ikke helt borte. Ting som har skjedd i fortiden kan skje igjen, for hva er vel egentlig tid og som mennesker, går vi ikke gjennom sykluser, gjør ting igjen og igjen, går rundt i sirkler, glemmer, og tar de samme valgene, begår de samme feilene?

Selv om alt er så tenkt ut og karakterene virkelig får ta sin plass og alle er virkelig karakterer og personer i sin egen rett, så er det språket som er den store helten i denne boka. Fordi alt er virkelig så bra skrevet og man føler at Marquez har grublet over hvert eneste ord, språket føles aldri gjentatt, det føles aldri tørt eller uinspirert. Noe som igjen gjenspeiler historien Marquez forteller på mange måter. Jeg følte at da jeg leste denne boka så kunne alt skje, og så gjorde det det. Selv om alt er hverdagslig og "normalt", så er denne boka episk på så mange måter. Jeg følte at jeg hadde levd i Macondo og spist lunsj med Ursula og laget gullfisker med Aureliano Buendia og hatt livets fest med Aureliano Segundu og brodert med Amaranta og spådd framtiden med Pilar Ternera. Man går liksom ikke gjennom en sjekkliste over "ting som skal skje i løpet av et liv" men man får heller et innblikk i livets gang til en familie som har levd og dødd i en liten landsby hvor den største lykke og den største tragedie har funnet sted, gang på gang.

Og mange ting er magiske; noen får en kasserolle med suppe til hoppe av bordet, det regner i fire år, noen kommer tilbake fra de døde og noen lever til å bli godt over 120 år (hvis ikke enda mer). Men det blir beskrevet med sånn en selvfølge at man bare tenker at selvfølgelig skal sånne ting skje i Macondo. Det er en spesiell plass. Og det skjer med en spesiell familie.

Denne boka ga meg så mye og det var så mange karakterer jeg skulle ønske jeg kunne lest mer om, Ursula spesielt. Ble så glad da jeg fant ut at Marquez har skrevet en novellesamling satt i Macondo der vi får lese mer om karakterene hans. Gleder meg til å lese, en dag.

Neste bok er også en klassiker, men kanskje på en litt annen måte: The Gunslinger av Stephen King,

Screenshots fra den siste tida

Føler blogging er et eneste stort prosjekt i narsissisme. Vi sier vi blogger for å dele av oss selv til folket. Men innebærer ikke egentlig det å vise andre hvor kule vi tror vi er? Uansett. Sandra Beijer har en ganske kul serie på sin blogg hvor hun viser leserne sine ulike screenshots hun har tatt den siste tida. Jeg liker å se hva andre luker rundt med på nettet, og da spesielt folk jeg synes er kule. For noen uker siden fikk jeg en ny telefon, noe som innebærte mye mer plass, som igjen innebærte enda flere screenshots. Så, se så kul jeg tror jeg er da!

Fikk dette bildet på snapchat en gang for en stund siden. 12 mars ifølge telefonen min. Husker ikke hvem jeg fikk det av men jeg husker at jeg tenkte "Norge <3"

Fikk også dette bildet av en skatt fra veldig lenge siden med meg, to søskenbarn og bruttern. Legg merke til meg som er kledd helt motsatt av gutta. Føler det betyr noe. Jeg hadde også rødt hår.

To ting fra Moomin sine nettsider jeg falt pladask for. Shopen deres kommer opp på facebookfeeden min daglig og etter intens markedsføring fikk de overtalt meg til å screenshotte disse. Har ikke kjøpt de enda, men. En dag. Snart.

Min gode venn Sandra fikk seg hund for ikke så lenge siden og SE PÅ HUN DAAAAAA. Dør.

I den siste tiden har jeg sett masse på Star Wars, ville gi sagaen en ny sjanse, og da jeg innså at Star Wars er noe man bør ta med hvertfall to klyper salt ble jeg konvertert. Så fant jeg denne twitter-kontoen og har ledd siden.

JEG HAR VERDENS SØTESTE FORELDRE <333

Hvis du ikke har sett Rick & Morty, vær så snill gjør det nå. Har fort blitt en av mine favorittserier.

Befant meg på Marks & Spener sine nettsider her om dagen (av alle plasser) og jeg trenger disse to plaggene i livet mitt. Så mye farger. Så mye sommer.

Oppskift: Frokosttaco

Tenkte jeg skulle dele en oppskrift med dere som har revolusjonert hverdagsfrokosten min. Jeg er en person som blir ganske deprimert av frokostblanding og brødmat. Det er greit en gang i blant, men hvis jeg først skal spise frokostblanding vil jeg at det skal være Nesquik og hvis jeg må spise brødmat bør det helst være toast. Jeg liker egg i alle former med noen gode grønnsaker for å livne opp det hele. So I bring you: Breakfast tacos!

Du trenger
-Tre-fire-fem cherry tomatoer (spørs hvor mye du liker)
-En håndfull fersk basilikum
-En halv avokado
-Lime
-En neve spinat
-To egg
-Paprikakrydder (hvis du vil)
-To tortillalefser (jeg brukte noen som var ekstra små og det ble litt grisete)
-Salt og pepper

Sånn gjør du
1. Sett en stekepanne på medium høy varme.
2. Skjær cherrytomater og avokado, hakk basilikum
3. Visp to egg i en bolle og tilsett litt paprikakrydder (hvis du vil)
4. Når pannen er varm, ha i eggene og vent i ca. 10 sekunder. Ta så en neve med spinat, riv i bladene med hendene og ha i pannen. Ta en stekespade og begynn å røre rundt i eggeblandingen (som du lager eggerøre). Ha så i tomatene, basilikum, salt og pepper. Stek i et par minutter, mens du rører rundt.
5. Ta så pannen av ovnen, men ikke slå av varmen. Legg en tortillalefse på stekovnen, vent i max 10 sekunder før du snur den. Vent max 5 sekunder og ta den av varmen. Gjør dette med den andre lefsen også (dette steget er ikke nødvendig, du kan varme opp lefsen i mikroovnen eller bare spise den som den er, men let me tell ya, denne stekingen gjør virkelig noe med smaken av hele retten så jeg anbefaler å gjøre det!)
6. Legg lefsene på et fat, ha i eggeblandingen og avokado, skvis lime over og viola!

Ønskeliste for sommeren del 1

Det har vært en lang vinter, folkens. Kanskje den lengste i mitt liv. Forrige helg var det over 20 grader her i Norwich og den lille smaken av sommeren gjorde at jeg nesten gråt av glede. Enda vondere er det selvfølgelig når du tror at våren har kommet så viser det seg at nei det var bare værgudene som ville være litt ekstra sadistisk og heller gi deg 10 grader og overskyet i to uker, men la oss ikke dvele ved detaljene! Jeg kan ikke vente til denne sommeren begynner. Vi skal flytte tilbake til Norge, jeg skal tilbake å jobbe hos verdens koseligste arbeidsplass, dra masse på hytta, henge med verdens beste jenter og kanskje en liten tur utenlands. Sommerfugler i magen har jeg. Og det er jo veldig passende. Derfor tenkte jeg å slenge med de største ønskene jeg har for sommergarderoben denne sommeren. Enjoy!

Jeansjakke

Har vært på utkikk etter ei jeansjakke en stund nå. Vil at den skal være lys og romslig, ideelt, men jeg liker også den mørke fra asos. Vet ikke om jeg har en indre punker i meg (vi har vel alle det?), men føler hun ville kommet fram hvis jeg kjøpte den jakka. På instagrammen til wishwishwish kom jeg også over denne jakka fra freepeople og kanskje er den litt "out there" og hippie, men jeg elsker virkelig mønsteret.

Fra Monki

Fra Asos

Fra Free People

Kjole

Jeg liker å holde kjolevalget enkelt om sommeren og går for monokromt; litt pastell, litt svart (ofc) og oliven og en hvit skjorteformet. Har også slengt med en "litt" mønstret kjole. Vet egentlig helt hva jeg synes om fargen, men jeg elsker formen. 

Fra Asos

Fra Asos

Fra Asos

Fra Nobody's Child

Fra Monki