mitt problem med sci-fi

de siste årene har jeg nesten utelukkende lest fantasy, sett bortifra den ene og andre boken av jo nesbø og mitt tapre forsøk på å lese murakami. men i løpet av det første halvåret av 2011 skjønte jeg ganske fort at jeg måtte begynne å se meg etter andre sjangre innenfor det spekulative feltet fordi bra fantasybøker er ikke overalt å finne lenger. det kan hende jeg er uberkresen fordi jeg har vært så heldig og lest så mye BRA hittil i min ganske korte karriere som fantasyleser (wheel of time, malazan book of the fallen, song of ice and fire, the black jewels etc. (dette er utelukkende serier, ikke enestående bøker)), men dette har uansett gjort har jeg har bygd opp en viss from for standard når jeg leser. i løpet av første halvdel av 2011 begynte jeg å en del førstegangere. altså, de bøkene som er meningen at skal bli serier. de som har ambisjoner om å bli like berømt og bra som robert jordan og steven erikson og george rr martin. men for meg ble mye av det oppgulp. noe klarte jeg ikke føle i det hele tatt. jeg applauderer de som vil prøve å lage helt nye verdener som vi aldri har lest om før (det er myyye middelalder-settinger der ute, altfor mange), men da må man være i stand til å la det føles ekte. jeg kan føle veldig mye og kan leve meg inn i utrolige ting, men hvis jeg ikke tror på det, så hjelper det ikke hvor mye ekstraordinære skapninger det finnes eller hvor hypa boka er. det funker ikke for meg. jeg kan like mye, men det betyr ikke at jeg er interessert i å lese resten av den serien eller trilogien. jeg MÅ dø etter å lese mer, ikke bare tenke "hm, kanskje."

så derfor hoppa jeg på sci-fi. først og fremst fordi sci-fi er en sjanger jeg aldri har lest noe av tidligere. aldri. dette skaper enorme rom for potensiale. jeg har bokstavelig talt muligheten til å velge og vrake mellom klassikere innen sci-fi. akkurat den samme muligheten jeg hadde når jeg begynte å lese fantasy. jeg har muligheten til å velge fra øverste hylle. dette er et privilegium man må ta veldig godt vare på. problemet med dette selvfølgelig er at det er altfor mye å velge i. det er utallige sub-sjangere innenfor sci-fi akkurat som det er med fantasy og dette er sjangre jeg vet enda mindre om. så jeg gjorde det jeg alltid gjør når jeg trenger noe nytt å lese, jeg ser til tor.com. og jeg fant. jeg fant serien the entire and the rose av kay kenyon. selv om dette egentlig i stor grad var en blanding av fantasy og sci-fi, var det fortsatt noe jeg ikke hadde lest før. tredjeboka er på vei hjem til meg as we speak (de hadde den ikke i kindle-store...).

men nå kommer vi til problemet mitt med sci-fi. det kan hende dette bare er forhåndsdømming av hele sjangeren, fordi jeg anser meg fortsatt som en ganske stor amatør når det kommer til å lese sci-fi. men problemet mitt er den at når man reiser gjennom tid og rom og det fantastiske vi alle kjenner som universet så støter man på forskjellige planeter. der det bor levende vesener. dette er fortsatt ikke problemet, jeg er hellig overbevist om at det finnes liv andre steder i universet enn på vår fantastiske moder jord. problemet mitt er at når man støter på disse vesenene får alltid de som støter på dem det til å høres ut som det bare er ett folk. noe som høres helt vanvittig ut. at alle disse vesenene som bor på den ene planeten alle er like og har opplevd det samme og de får det til å høres ut som de stort sett bor i samme land. noe de umulig kan gjøre. bare tenk på hvor mangfoldig jorda er. hvor mange forskjellige grupper mennesker som bor her. hvor mange språk vi har. hvor mange forskjellige kulturer som finnes. min logiske tankegang foregår noe litt sånn som dette: hvis det eksisterer liv på en planet er det også sannsynlig at det er hav som skiller forskjellige kontinenter noe som vil tilsi at vesenene som lever på de forskjellige kontinentene har levd isolert fra hverandre (hvertfall i en periode. bare se hvor lang tid det tok europeerne å reise til amerika ETC). dette betyr at det er logisk veldig lite sannsynlig at disse vesenene har begynt å utvikle den samme kulturen. logikken (for sånn er det på jorda) tilsier at disse har begynt å utvikle særegne kulturer, religioner, språk etc. det er ingenting som tilsier at mennesker (begynte å bli lei av å skrive vesener) som lever på vidt forskjellige steder på en planet og som aldri har hatt kontakt med hverandre før, lever og vokser opp til å utvikle identiske kulturer. skjønner dere hva jeg snakker om?

men nå skal jeg ikke være for hard med sci-fi for det er forfattere i fantasy-sjangeren som også ikke helt har skjønt dette. robert jordan f.eks. det finnes et helt kontinent med... 10 kanskje? husker ikke nå, forskjellige land, men med bare 1 språk. forskjellige kulturer all the same, men det er ikke veldig troverdig. heldigvis er resten av wheel of time fantastisk, så det er vanskelig å henge seg opp i detaljer som språk. steven erikson klarer det VELDIG bra. verdenen hans er så kompleks at det er forfriskende. men det har kanskje noe med å gjøre at han er arkeolog, så han har peiling på slike ting.

men nå babler jeg. har planer om å lese masse sci-fi denne måneden, så kanskje jeg skal komme tilbake til dette når jeg er litt mer belest.