tirsdag

jeg sitter på luftmadrassen på gulvet med en rykende kopp te og leser menn som hater kvinner istedenfor å lese pensum som er lolita men jeg tenker at jeg har god tid på meg fordi den skal ikke være ferdiglest før neste fredag uansett. selv om jeg leste to bøker på norsk i desember, føles det fortsatt rart å lese noe på norsk nå. rart men også utrolig godt, på en måte. etter hele to seminar etter hverandre er jeg nå ganske sliten, men igjen, det er på en god måte. og jeg må le av meg selv. i writing texts idag snakket vi om talemåter og uttrykk og hvordan de er forskjellig på forskjellige språk. som f.eks et uttrykk på engelsk kan være annerledes men fortsatt likt på fransk. vi har ei jente i klassen som er fra tsjekkia som snakker med en ganske tydelig aksent og hun ble spurt om hun kunne komme med noen uttrykk på tsjekkisk og hun sa noe så vakkert som "jeg har et vindu" når man skal beskrive at man har glemt noe. en gutt i klassen visste at jeg var norsk og mente derfor jeg skulle si noe også. jernteppe. faen faen. og det beste jeg ender med å komme med er "å bæsje på leggen", så tenker jeg senere at jeg ikke helt vet om dette er bare noe vi sier i kristiansund eller om dette gjelder for hele landet. jeg får hvertfall hele klassen til å le. luke skjønte ikke uttrykket og mente det ikke ga mening, men de skal vel ikke gi mening, skal de det? de er bare ment å beskrive en følelse eller en handling eller hendelse på en veldig muntlig måte. mens jeg skriver alt dette hører jeg på lana del reys nye album og tenker hvor sinnsykt bra albumet faktisk er. jeg tenker at jeg gir en så lang faen i om hva som er greia med dama der. er hun ekte? er hun bare et fabrikert resultat av produsentmoguler i los angeles? har hun egentlig superrike foreldre? var hun egentlig prostituert? har hun botox i leppene? jeg bryr meg ikke fordi jeg har aldri egentlig brydd meg om artister eller bands egentlige historie. det har bare aldri interessert meg i noen som helst grad fordi jeg er opptatt av musikken deres. jeg vet ikke om det høres pretensiøst ut eller ikke, men igjen så bryr jeg meg fint lite, fordi lana del reys musikk treffer meg så langt inne et sted og sangene hennes føles så ekte og genuine. (emilie, vi må snakke om det albumet snart). snart skal jeg og gubben ut å handle middag for kvelden. vi planlegger enchiladas fordi det er hans favoritt og når han ikke kan få kfc er enchiladas en god nr.2. jeg tenker tilbake til morgenen og smiler fordi morgenene er så fine. på grunn av hans tilbakestående døgnrytme våkner han opp klokka sju etter fem timer søvn. da er det fint å bli kysset på ryggen og snudd rundt og få høre "i love you" istedenfor "god morgen" og man vet ikke helt om man fortsatt sover eller om man er våken. "du snakka på norsk til meg i søvne. da har vi hvertfall fått avklart det. du drømmer på norsk." jeg tror ikke det nødvendigvis er sant, men heller at jeg drømmer på både engelsk og norsk og ikke noe språk i det hele tatt. jeg bryr meg ikke så mye om dette heller. hvilket språk jeg drømmer på. det er ikke noe jeg kan kontrollere akkurat og jeg liker at drømmene mine er overlatt til underbevisstheten. man kan ikke ha kontroll på alt her i livet. senere skal vi også ut for å se på hus. et hus som egentlig er vårt, men som vi bare ikke har sett enda. et hus som ligger rett over gata for en kinarestaurant i den lengste gata som heter earlham road. det blir fint. vi skal henge ron swanson opp på veggen i kjøkkenet og ha galakser på rommene. slik som er det er nå.