i am going to eat you sandwich

ja, jeg beklager for dårlige oppdateringer. sannheten er den at jeg ikke har så mye vettugt å komme med. men, når gubben begynner å klage, som leser dette skvipet via google translate som oversetter de mest vanlige ord til african potted plant så får jeg vel skrive noe her da. den siste uka har vært fin og rar på samme tid. dere vet når man har eksistensielle kriser om hva i helvete er det man gjør her på denne planeten og hvorfor i helvete er jeg ikke i uganda og redder løskatter eller noe annet meningsfullt men istedenfor holder på med noe av det mest verdiløse og altoppslukende og konkurrerende studiet i universet, så føler man bare at verden er et litt traurig sted. heldigvis har jeg verdens beste gubbe som får meg til å le gjennom tårene og som stryker meg på magen og holder rundt meg til det ikke går an å puste lenger. jeg føler eksistensielle kriser er nødvendige. spesielt når man er ung. hvis man ikke tviler på noe da er man enten bare super super intelligent og smart ala steve jobs eller bare veldig uviten og dum. jeg liker å tro at jeg havner på midta av den kategoriseringen. så når jeg ikke strever meg gjennom essay om death of the author, narrative eller fictions of resolution ligger jeg i en varm armkrok eller spiller masterchefdrikkelek eller bestiller take-away. kjærligheten er fin altså, folkens. husk det. bortsett fra det har jeg oppdaget tegnehanne (SPØR meg ikke hvorfor jeg ikke har oppdaget denne bloggen før, men bedre sent enn aldri sei nå æ) og formiddagen har blitt tilbrakt på luftmadrassen med cola og latterkrampe og en følelse av at "denne jenta skjønner meg!" da er livet fortsatt ganske fint. denne helga er det fotball galore så jeg skal tilbringe den blant bøkene og essayplanlegging og litt kos innimellom. 

søndager

hva skal man ta seg til på søndager? når gubben ligger og sover i senga og du prøver febrilsk å få med deg stand-upen dere begge satte på for et par timer siden. du har ledd altfor mye og reflektert over livet, mens han sover fordi han visstnok ikke har sovet på et døgn. det er snø i england og landet er i lockdown. det er helt utrolig dette med snøen og det forundrer meg så kraftig. jeg skjønner bare ikke hvordan folk kan bli tatt så fullstendig på senga hvert jævla år denne hvite flassen daler ned fra oven. england er riktignok 10 ganger verre enn norge og jeg trodde norge var ille. men nei. jeg snakket med en av mine flatmates imorges om denne snøen og visstnok forvandles hele england til en eneste stor hodeløs kylling som springer rundt og roper usammenhengende ting som visstnok skal gi mening men man må gå på syre for å forstå det. forelesninger og seminarer blir visst avlyst fordi folk ikke kan komme seg på jobb. jeg sitter der og klarer ikke helt forstå hva hun sitter og sier til meg. fordi jeg skjønner ikke at 2 cm snø skal skape trøbbel for noen. den ligger der jo bare og ser fin og hvit ut og av og til kan noen finne på å lage ubrukelige ting av den som snømenn og snøballer. men neida, det visst djevelens verk og de har ikke engang piggdekk her. greit, jeg skjønner at det kanskje ikke er så mye vits siden snøen ikke er så iherdig som i norge der den ligger i fjorten måneder. her er det snakk om to uker, men likevel, det er helt utrolig. så neida, istedenfor å være logiske og rasjonelle stopper hele landet opp og ingen vet noen ting lengre. det forbløffer meg virkelig. så det er visst det man skal gjøre på en søndag istedenfor å lese pensum som egentlig er ganske bra denne gangen. jeg fant jo ut at lolita er ikke før uka etter, denne uka er det mrs. dalloway av virginia woolf som jeg liker adskillig bedre enn lolita. pedofili er et ålreit tema å skrive om det, fascinerende og alt det der, men egentlig er det bare en manns romantiske forestillinger om hva pedofili er og at det gjøres om til denne poetiske formen finner jeg egentlig litt urovekkende fordi det er et såpass makabert tema. mrs. dalloway er en evig røre av tanker og begivenheter og mennesker som til slutt skal komme sammen og danne et helhetlig bilde og språket er så rikt og levende og jeg tenker allerede at jeg burde lese mer av virginia woolf for hun virka som ei kul dame. jeg trodde alltid hun var av samme ulla som sylvia plath og kanskje er hun det, språkmessig, men ikke temamessig. eller, nei, det er kanskje ikke sant det heller. i mrs. dalloway leser man jo faktisk om en deprimert mann som ikke får til å ta livet av seg. så ja, de er kanskje av samme materiale og det får meg til å smile for at jeg faktisk har klart å skimte disse litterære sammenhengene. men nå må jeg vekke gubben. han er jo kanskje den eneste europeeren i verden som faktisk kan reglene i amerikansk fotball og som faktisk heirer iherdig på et amerikansk fotballag og derfor også en person som bør få med seg the suberbowl. men istedet ligger han bare og klynker i søvne. jeg lurer på hva han drømmer om. eller kanskje han er halvvåken og egentlig bare protesterer på musikken jeg hører på. man vet aldri med slike ting. menn altså.

tirsdag

jeg sitter på luftmadrassen på gulvet med en rykende kopp te og leser menn som hater kvinner istedenfor å lese pensum som er lolita men jeg tenker at jeg har god tid på meg fordi den skal ikke være ferdiglest før neste fredag uansett. selv om jeg leste to bøker på norsk i desember, føles det fortsatt rart å lese noe på norsk nå. rart men også utrolig godt, på en måte. etter hele to seminar etter hverandre er jeg nå ganske sliten, men igjen, det er på en god måte. og jeg må le av meg selv. i writing texts idag snakket vi om talemåter og uttrykk og hvordan de er forskjellig på forskjellige språk. som f.eks et uttrykk på engelsk kan være annerledes men fortsatt likt på fransk. vi har ei jente i klassen som er fra tsjekkia som snakker med en ganske tydelig aksent og hun ble spurt om hun kunne komme med noen uttrykk på tsjekkisk og hun sa noe så vakkert som "jeg har et vindu" når man skal beskrive at man har glemt noe. en gutt i klassen visste at jeg var norsk og mente derfor jeg skulle si noe også. jernteppe. faen faen. og det beste jeg ender med å komme med er "å bæsje på leggen", så tenker jeg senere at jeg ikke helt vet om dette er bare noe vi sier i kristiansund eller om dette gjelder for hele landet. jeg får hvertfall hele klassen til å le. luke skjønte ikke uttrykket og mente det ikke ga mening, men de skal vel ikke gi mening, skal de det? de er bare ment å beskrive en følelse eller en handling eller hendelse på en veldig muntlig måte. mens jeg skriver alt dette hører jeg på lana del reys nye album og tenker hvor sinnsykt bra albumet faktisk er. jeg tenker at jeg gir en så lang faen i om hva som er greia med dama der. er hun ekte? er hun bare et fabrikert resultat av produsentmoguler i los angeles? har hun egentlig superrike foreldre? var hun egentlig prostituert? har hun botox i leppene? jeg bryr meg ikke fordi jeg har aldri egentlig brydd meg om artister eller bands egentlige historie. det har bare aldri interessert meg i noen som helst grad fordi jeg er opptatt av musikken deres. jeg vet ikke om det høres pretensiøst ut eller ikke, men igjen så bryr jeg meg fint lite, fordi lana del reys musikk treffer meg så langt inne et sted og sangene hennes føles så ekte og genuine. (emilie, vi må snakke om det albumet snart). snart skal jeg og gubben ut å handle middag for kvelden. vi planlegger enchiladas fordi det er hans favoritt og når han ikke kan få kfc er enchiladas en god nr.2. jeg tenker tilbake til morgenen og smiler fordi morgenene er så fine. på grunn av hans tilbakestående døgnrytme våkner han opp klokka sju etter fem timer søvn. da er det fint å bli kysset på ryggen og snudd rundt og få høre "i love you" istedenfor "god morgen" og man vet ikke helt om man fortsatt sover eller om man er våken. "du snakka på norsk til meg i søvne. da har vi hvertfall fått avklart det. du drømmer på norsk." jeg tror ikke det nødvendigvis er sant, men heller at jeg drømmer på både engelsk og norsk og ikke noe språk i det hele tatt. jeg bryr meg ikke så mye om dette heller. hvilket språk jeg drømmer på. det er ikke noe jeg kan kontrollere akkurat og jeg liker at drømmene mine er overlatt til underbevisstheten. man kan ikke ha kontroll på alt her i livet. senere skal vi også ut for å se på hus. et hus som egentlig er vårt, men som vi bare ikke har sett enda. et hus som ligger rett over gata for en kinarestaurant i den lengste gata som heter earlham road. det blir fint. vi skal henge ron swanson opp på veggen i kjøkkenet og ha galakser på rommene. slik som er det er nå.

dikt

helt i begynnelsen av skoleåret fikk vi en oppgave i kreativ skriving der vi skulle skrive et dikt om en person vi var sammen med eller ville bli sammen med. da hadde jeg kanskje "hengt" med luke i to uker. dette var det jeg skrev.

*******

it is

it is the goosebumps on my flesh

after a simple touch

it is all the giggling he

makes me go through

it is the smoothness of his skin

smoother than a baby's. something i didn't

think possible

it is the mornings of feeling

disgusting

but apparently not

disgusting enough

it is the incredible amount

of cider he drinks,

making me

feel like the man

it is his unruly hair,

with the occasional streak

of ginger,

never falling into place.

but sometimes, without effort,

inexplicably does

it is his total lack of

british quirks,

and later discovering

he's as british as they come

it is all these different personalities,

recognised from a world that now seems

so far away,

merging into this single person

it is that one time

when we both lean in for a kiss,

completely in synch.

that one perfect moment.

it is the not knowing

the never quite knowing