Thursday, 5 November 2015
That should do it
Nina Simone sender meg nesten i søvn der jeg sitter i sofaen, ventende på et Word dokument som skal starte opp, med laderen halvt slengt over skjermen, fordi den funker nesten ikke lengre, må være i en bestemt posisjon for at PC-en skal lade, og det er bare halve frustrasjonen. Resten kommer av at PCen går så jævla treigt, så treigt før alt starter, sånn du er om morgenen etter altfor lite søvn, når du våkner opp av alarmen og tenker at det umulig kan være alarmen som ringer, tenker du dumt i halvsøvne, fordi du har jo ikke sovet nok til å våkne opp nå, du så jo en episode av Bob's Burgers for bare en time siden, gjorde du ikke? Så etter altfor lite søvn sitter jeg oppe, alene i stua, med Netflix på Xboxen, prøver å fortape meg i TED talks om verdensrommet, for å roe ned, prøver å holde ut litt lenger siden jeg har nattevakt imorgen, kan ikke legge meg for tidlig. De snakker om Saturn og dens måner, hun gjør det, kvinnen som uttaler 'human' uten H og det er så frustrerende at hver gang hun sier det blir jeg sint inni meg, kan hun ikke bare uttale ordet skikkelig? Uman. Youman høres det ut som hun sier. Hun snakker om Saturn og hvor flott det var da de første bildene kom tilbake, det ga henne boosebum... sier hun før hun irettesetter seg selv og sier 'goosebumps'. Jeg tar en pause fra alle månene og bildene og kjemien og setter på Nina Simone, med Iphonen i et krus for å få ekstra lyd. Jeg så What Happened, Miss Simone? dagen før, fullstendig oppslukt av civil rights, en rå og ærlig stemme, og et tragisk liv. Kan nå endelig høre sangene hennes med en viss kontekst og forstå hvertfall litt av det hun synger om. Sangen jeg hører mest på er Ain't got no - I got life, og leser youtube-kommentarer fra folk som finner støtte i sangen, heroinavhengige som begynner å gråte på rehab, fordi det hun synger om er noe veldig ærlig, for hvem er vi egentlig, sånn i bunn i grunn, når det kommer til stykket? Vi står der, nakne mennesker, våknet uten hukommelse, helt alene, og det eneste vi har er oss selv, armene og beina, pusten, hodet. Det er nesten for ille at jeg ikke hørte Strange Fruit før Kanye West sampla den på Yeezus-albumet sitt, tenker jeg når den kommer på, fordi det er sånn en kraftig sang, alt hun gjør eller gjorde er så kraftig, så sterkt, selv om denne sangen er kanskje mindre musikalsk enn noe hun har gjort, men det gjør ingenting, for alt ligger i ordene og stemmen, noe jeg aldri har vært flink til å legge merke til, som en lytter av musikk. Musikken har alltid kommet først. Der jeg hører på sanger hundreogfemti ganger før jeg faktisk legger merke til ordene. Jeg sier til Luke at det er fordi engelsk er andrespråket mitt, jeg har vanskelig for å høre tekstene, og det er halvveis sant, men jeg er vel mer en lat musikkelsker. Vet ikke om det gjør meg litt en musikkelsker, men.
Tuesday, 27 October 2015
tirsdagsliste
Stjal denne lista fra hjartesmil.
En grå topp og grått undertøy. Høres kanskje kjedelig ut, men jeg kom hjem fra jobb for én time siden, og når du går rundt i uniform i 12 timer er det en egen luksus å få ta på seg egne klær. Som er komfortable. Har ikke på meg bh engang, hah! Så det får være så grått det bare vil. Skal slenge på meg slåbrokken snart da, og den er marineblå, så litt farge har vi. Ikke at jeg bruker mye farge uansett, denne høsten har svart virkelig vært alt som gjelder.
korleis har du det?
Jeg er kjempesliten, har veldig vondt i føttene og ryggen, men er også sykt glad for nå har jeg fri helt fram til mandag. Og resten av uka kommer til å bli strålende, har jeg bestemt.
kva ønskar du akkurat no?
Ønsker at Luke blir ferdig med nattevaktene sine sånn at vi kan begynne på moroa vi har planlagt denne uka. Men ikke stort mer, er så fornøyd med livet akkurat nå.
kva har du ete idag?
To skiver toast, sausage & mash med brokkoli og doritos. Variert kosthold ftw.
kva skal du gjere imorgon?
Ta oppvasken, sette på ei maskin eller to med klær, dra på butikken, ta en lang dusj og lage noe digg til middag. Og forhåpentligvis se et par filmer/serier.
og på søndag?
På søndag er plana å være så fyllesyk at jeg sier "jeg skal aldri drikke mer", fulgt av uendelig med kos og forhåpentligvis en takeaway og masse hjernedød film.
kven saknar du?
Akkurat nå savner jeg Luke, fordi jeg har ikke sett han siden igår formiddag og får ikke sett han før imorgen tidlig! Og vi har ikke vært fra hverandre så lenge siden... husker ikke engang. Lenge siden.
seinaste kjøp?
Dro på butikken på mandag og innkjøpene var som følger:
- Simple sminkefjerner wipes
- Vaskemaskinkapsuler
- To poser doritos
- Kjøttdeig
- Harlequin squash
- Søtpotet
- Paprika
- Squash (Courgette heter det her i England)
- Dr Pepper
- Cola
- Relentless (energidrikk)
kva lo du sist av?
Flira masse på jobb idag. Jeg var b.la ansvarlig for aktivitetene for beboerne, og vi hadde ABC-leken. Typ, kategorien er land, si et land som begynner på A, B, C osv. Det var gøy. Fikk høre ca. hvert femte minutt at jeg var "a clever girl". Jeg lærte også en av beboerne å si "ha det bra". Og det var så søtt at jeg døde litt inni meg. Og flira, masse!
kva grein du sist av?
Jeg så Suffragettes på kino her om dagen, og der var det en veldig trist scene med en sønn og en mor. Snufsa litt av den.
kven sov du sist med?
Luke, seff.
kva les du akkurat no?
Jeg leser Deadhouse Gates av Steven Erikson. Har begynt å lese The Malazan Book of the Fallen-serien på nytt og jeg er så langt på bok nr. 2.
kva film såg du sist?
Jeg så The Lazarus Project, en skrekkfilm jeg så helt alene igår kveld, sikkert fordi jeg er sadistisk ellerno. Jeg har aldri store forhåpninger til skrekkfilmer, fordi det skal mye til å lage en bra skrekkfilm in this day and age, men filmen hadde jo MANGE bra skuespillere som Olivia Wilde, Evan Peters og Donald Glover (OK, han er egentlig bare bra i Community, men shit la gå), så jeg valgte å se den likevel. Den var faktisk ganske bra til det var gått halvveis, da den egentlig bare ble ganske teit.
kven var den siste som ringte deg?
Luke.
tre siste meldingar du fekk?
- mamma som forteller meg at jeg kan bestille flybillett, fordi hun har overført penger til lille bortskjemte meg.
- fra Luke, som lurer på når jeg får fri til jul.
- Monday is good for me x, planlegging med ei venninne.
kva stod det i smsen du sist sendte?
Du er nå den beste mora du hjerte hjerte skal aldri be om noe igjen. Tusen tusen takk!!! kysseemoji rødmeemoji
kven skrev til deg på facebookchatten sist?
Bruttern.
kvar vil du reisa no?
Herregud, overalt. Vil tilbake til Amsterdam og Barcelona. Vil reise på en billigferie og slikke sol og drikke øl i ei uke. Vil til USA på roadtrip. Vil til Skottland. Vil til Zansibar.
Monday, 7 September 2015
liste om tid
Har ikke skrevet her på hundre år, selv om jeg har innlegg jeg har skrevet, så har det ikke blitt med det. Fant denne lista på min bloglovin', som jeg har hatt der noen måneder, for jeg liker jo lister. Hentet fra Flora sin blogg.
Vad är ditt förhållande till tid?
Da jeg var lita så husker jeg at jeg sa til mamma at livet hennes hadde gått så fort, siden hun var voksen og jeg fortsatt bare var lita, så et altfor sterkt grep om tid har jeg vel aldri hatt. Den har en tendens til å løpe løpsk, til å forsvinne for meg eller gå altfor sakte. Eller, dagene føles ikke som de går så fort, men så plutselig er det september. Mange har det vel sånn. Selv om jeg fyller 24 år om en måned så tenker jeg også likevel at jeg har så jævla mye tid igjen. Prøver å ikke stresse!
Vilken tid på dygnet gillar du bäst?
Jeg elsker å være sent oppe når verden sover, er noe uendelig fredfylt med det. Tiden står stille liksom. Men nå som jeg endelig har fått en skikkelig døgnrytme så skal jeg si det at det er ganske flott å stå opp ekstra tidlig også. Men føler heller ikke at det er et spesielt tidsrom som eksisterer der alt som skjer er fabelaktig. Tid er ikke bare en illusjon, det er også relativt.
Vilken är den bäste veckodagen?
Nå som høsten er her (offisielt og det suger og eier) skal man jo begynne å se tv-serier igjen. Ikke at jeg har så mange igjen som jeg følger med på men skal hvertfall se Supernatural, Fargo, Modern Family og Bob's Burgers. Det hadde jo vært ekstra stas med en hel kveld der man har spart alle tv-seriene i løpet av ei uke for å så se dem på rad og rekke. Det høres ut som en fin dag. Ellers er jeg som de fleste fan av den gode, gamle fredagen. Pust i bakken, noe godt til middag, ekstra kos. Jeg elsker også søndager, hellig-ligge-i-senga-hele-dagen-dag. Helga generelt er jo veldig flott. Selv om nå med dette voksenlivet hengende over meg så må jeg innrømme at helger stresser meg. Nick Offerman sa det så bra med at vi alle sier 'Takk Gud for at det er helg!' Og at det er synd at vi tilbringer 5 av 7 dager i uka givende etter denne helga, at vi bare lever for at det er helg. You feel me? Skal man ikke glede seg til alle dagene? Typ, den tankegangen.
När går tiden snabbast?
Når man gruer seg til noe man ikke vil skal skje.
När går tiden långsammast?
Når man gleder seg til noe man vil skal skje. Rart det der.
Hur länge tar det för dig att sminka dig?
Sminker meg på under 5 minutt vil jeg si. Skulle ønske jeg kunne mer om sminke for å få meg selv til å se litt mer fjong ut. Jeg kjøpte nettopp en foundation fra bareMinerals som kosta £19 og det gjorde fysisk vondt å kjøpe den. De varer jo en halv evighet, men likevel. Liker ikke å bruke penger på sminke. Har f.eks ikke kjøpt meg ny mascara på flere år fordi jeg alltid får en til jul som jeg klarer å bruke opp.
Vilken tidsepok skulle du vilja leva i bortsett denna?
Sykt vanskelig spørsmål. Er egentlig ikke så keen på å dra tilbake i tid, mest pga romantisering av tider som egentlig var ganske sucky og kun de rike hadde det greit. Men når sant skal sies så hadde jeg likt å vært "voksen" på 90-tallet, selv om jeg er født i -91. Men det er sikkert også romantisering og melankoli. Men da kunne jeg hvertfall følge med på all den kule musikken som de hadde, investert i Apple og vært garantert en karriere i magasinbransjen. Men det hadde vært kult og dratt til 2100, f.eks, se hvordan livet er hundre år i framtiden. For å håpe på noe bedre.
Äter du fort eller sakta?
Fort. Har ingen hemninger. Og det suger. Spesielt når du lager noe det tar lang tid å lage og så er det borte på et blunk, det gjør meg trist rett og slett.
Vad gillar du mäst att lägga tid på?
Bokresearch, lese, dra på puben med gubben og planlegge/lage noe skikkelig godt til middag.
När brukar du går opp og lägga dig på vardagar?
Prøver å være i seng til sånn 21, for så å sovne rundt 22-23. Og det er jeg sykt stolt over endelig å ha fått til! Aldri hatt en så bra døgnrytme som jeg har nå.
Ditt längste förhållande?
Mitt nåværende med Luke! 3 år og 11 måneder, æææææ.
Vad är den längsta perioden du varit singel?
Synes dette spørsmålet høres litt, vet ikke, iffy på. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Er det positivt eller negativt å være singel? Sier tidsrommet noe om deg? Hva tenker folk? Æsj. Så typ fra jeg var 0-14 år.
Vad skulle du gärna haft mer tid till?
Til å skrive, selv om det er en bitch å motivere seg til det, synes jeg. Og det suger. Vet ikke helt hvordan det går med denne skrivingen. Skulle jo også hatt mer tid til å lese alle bøkene jeg vil lese, se alle filmene og seriene jeg vil se. Skulle hatt mer tid til å oppleve, eller mer penger. Eller er det det samme?
Vad gjorde du för tre timmar sen?
Da var klokka 6. Tror jeg var sånn halvvåken. Du vet den perioden når du må skikkelig på do, men orker ikke stå opp for å gå på do for det er lame, og så ligger du der bare og kjenner det presser på. Så får du aldri sove likevel. Det gjorde jeg for tre timer siden.
Vad gjör du om tre timmar?
Skal på shopping. Skal kjøpe noen bukser og sko + litt mat.
Var ser du dig själv om tio år?
Hater disse spørsmålene. Men kanskje nå i disse usikre tjueårene så er det kanskje litt betryggende å tenke at om ti år har jeg funnet ut av hvertfall et par ting? Har et par ting på skinner, liksom. Det er kanskje det. Så om ti år vil jeg:
- Ha et dyr. Hund eller katt eller begge deler.
- Lært meg å kjøre bil og eier kanskje min egen bil.
- Nådd noen av målene mine for framtiden hva angår jobb og utdanning.
- Fortsatt ha det like morsomt med Luke.
- Ha et badekar.
Typ. Hah!
Vad är ditt förhållande till tid?
Da jeg var lita så husker jeg at jeg sa til mamma at livet hennes hadde gått så fort, siden hun var voksen og jeg fortsatt bare var lita, så et altfor sterkt grep om tid har jeg vel aldri hatt. Den har en tendens til å løpe løpsk, til å forsvinne for meg eller gå altfor sakte. Eller, dagene føles ikke som de går så fort, men så plutselig er det september. Mange har det vel sånn. Selv om jeg fyller 24 år om en måned så tenker jeg også likevel at jeg har så jævla mye tid igjen. Prøver å ikke stresse!
Vilken tid på dygnet gillar du bäst?
Jeg elsker å være sent oppe når verden sover, er noe uendelig fredfylt med det. Tiden står stille liksom. Men nå som jeg endelig har fått en skikkelig døgnrytme så skal jeg si det at det er ganske flott å stå opp ekstra tidlig også. Men føler heller ikke at det er et spesielt tidsrom som eksisterer der alt som skjer er fabelaktig. Tid er ikke bare en illusjon, det er også relativt.
Vilken är den bäste veckodagen?
Nå som høsten er her (offisielt og det suger og eier) skal man jo begynne å se tv-serier igjen. Ikke at jeg har så mange igjen som jeg følger med på men skal hvertfall se Supernatural, Fargo, Modern Family og Bob's Burgers. Det hadde jo vært ekstra stas med en hel kveld der man har spart alle tv-seriene i løpet av ei uke for å så se dem på rad og rekke. Det høres ut som en fin dag. Ellers er jeg som de fleste fan av den gode, gamle fredagen. Pust i bakken, noe godt til middag, ekstra kos. Jeg elsker også søndager, hellig-ligge-i-senga-hele-dagen-dag. Helga generelt er jo veldig flott. Selv om nå med dette voksenlivet hengende over meg så må jeg innrømme at helger stresser meg. Nick Offerman sa det så bra med at vi alle sier 'Takk Gud for at det er helg!' Og at det er synd at vi tilbringer 5 av 7 dager i uka givende etter denne helga, at vi bare lever for at det er helg. You feel me? Skal man ikke glede seg til alle dagene? Typ, den tankegangen.
När går tiden snabbast?
Når man gruer seg til noe man ikke vil skal skje.
När går tiden långsammast?
Når man gleder seg til noe man vil skal skje. Rart det der.
Hur länge tar det för dig att sminka dig?
Sminker meg på under 5 minutt vil jeg si. Skulle ønske jeg kunne mer om sminke for å få meg selv til å se litt mer fjong ut. Jeg kjøpte nettopp en foundation fra bareMinerals som kosta £19 og det gjorde fysisk vondt å kjøpe den. De varer jo en halv evighet, men likevel. Liker ikke å bruke penger på sminke. Har f.eks ikke kjøpt meg ny mascara på flere år fordi jeg alltid får en til jul som jeg klarer å bruke opp.
Vilken tidsepok skulle du vilja leva i bortsett denna?
Sykt vanskelig spørsmål. Er egentlig ikke så keen på å dra tilbake i tid, mest pga romantisering av tider som egentlig var ganske sucky og kun de rike hadde det greit. Men når sant skal sies så hadde jeg likt å vært "voksen" på 90-tallet, selv om jeg er født i -91. Men det er sikkert også romantisering og melankoli. Men da kunne jeg hvertfall følge med på all den kule musikken som de hadde, investert i Apple og vært garantert en karriere i magasinbransjen. Men det hadde vært kult og dratt til 2100, f.eks, se hvordan livet er hundre år i framtiden. For å håpe på noe bedre.
Äter du fort eller sakta?
Fort. Har ingen hemninger. Og det suger. Spesielt når du lager noe det tar lang tid å lage og så er det borte på et blunk, det gjør meg trist rett og slett.
Vad gillar du mäst att lägga tid på?
Bokresearch, lese, dra på puben med gubben og planlegge/lage noe skikkelig godt til middag.
När brukar du går opp og lägga dig på vardagar?
Prøver å være i seng til sånn 21, for så å sovne rundt 22-23. Og det er jeg sykt stolt over endelig å ha fått til! Aldri hatt en så bra døgnrytme som jeg har nå.
Ditt längste förhållande?
Mitt nåværende med Luke! 3 år og 11 måneder, æææææ.
Vad är den längsta perioden du varit singel?
Synes dette spørsmålet høres litt, vet ikke, iffy på. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Er det positivt eller negativt å være singel? Sier tidsrommet noe om deg? Hva tenker folk? Æsj. Så typ fra jeg var 0-14 år.
Vad skulle du gärna haft mer tid till?
Til å skrive, selv om det er en bitch å motivere seg til det, synes jeg. Og det suger. Vet ikke helt hvordan det går med denne skrivingen. Skulle jo også hatt mer tid til å lese alle bøkene jeg vil lese, se alle filmene og seriene jeg vil se. Skulle hatt mer tid til å oppleve, eller mer penger. Eller er det det samme?
Vad gjorde du för tre timmar sen?
Da var klokka 6. Tror jeg var sånn halvvåken. Du vet den perioden når du må skikkelig på do, men orker ikke stå opp for å gå på do for det er lame, og så ligger du der bare og kjenner det presser på. Så får du aldri sove likevel. Det gjorde jeg for tre timer siden.
Vad gjör du om tre timmar?
Skal på shopping. Skal kjøpe noen bukser og sko + litt mat.
Var ser du dig själv om tio år?
Hater disse spørsmålene. Men kanskje nå i disse usikre tjueårene så er det kanskje litt betryggende å tenke at om ti år har jeg funnet ut av hvertfall et par ting? Har et par ting på skinner, liksom. Det er kanskje det. Så om ti år vil jeg:
- Ha et dyr. Hund eller katt eller begge deler.
- Lært meg å kjøre bil og eier kanskje min egen bil.
- Nådd noen av målene mine for framtiden hva angår jobb og utdanning.
- Fortsatt ha det like morsomt med Luke.
- Ha et badekar.
Typ. Hah!
Sunday, 8 March 2015
the thousand dollar tan line av rob thomas & jennifer graham
veronica mars. tv-serie. film. nå: bokserie.
det er vel ingen hemmelighet at jeg elsker veronica mars (les: her og her obs potensielle spoilers) og da jeg fant ut at det skulle bli bøker ut av det ble jeg sykt gira. fordi det er ikke bare en serie jeg elsker fordi jeg så på den da jeg var tenåring. men det er en serie jeg elsker for den er så jævla bra. for det første: veronica mars er badass og en av de beste karakterene på tv noensinne. hun er morsom, full av sass, dritsmart, sexy og rappkjefta. for det andre: det er så mange twists and turns at det ikke går an å ikke underholdes. alt er bare så smooth og bra skrevet og alt funker hele tida. for det tredje: det er en serie som faktisk snakker om sosiale samfunnsforhold; klasseskille, korrupte autoriteter, sex, vold, dop og den skilte kjernefamilien. det er en serie som faktisk setter ting i lyset, som ikke skygger vekk fra det og det synes jeg er sterkt og viktig.
men hvordan var boka? jeg leste den ut på en dag så det burde si deg noe. but let me paint you a picture: det er spring break, vi befinner oss i neptune to måneder etter hva som skjedde i filmen (hvor kult er det ikke å bare gli gjennom ulike typer media sånn som dette? ELSKER DET). keith er fortsatt ganske skada etter ulykken og veronica mars prøver å få endene til å møtes i mars investigations. plutselig forsinner hayley, en 18-åring jente på spring break i neptune, og sjokkerende nok (not) prøver ikke politiet i neptune veldig hardt for å lete etter henne. men det er nok til at andre ungjenter ikke har lyst til neptune, og massekansellasjoner får styret i byen til å se til veronica. de har ikke lyst å gi lamb sparken da, fordi han er så dum og enkel er han lett å bosse rundt... veronica ser på saken og det tar ikke lang tid før en ny jente også er savnet, noe som fører til uante konsekvenser for veronica.
denne boka har alt. klassisk mysterium, gamle kjente kjære fjes som vi elsker så høyt, uante vendinger og selvfølgelig the bell of the ball herself: veronica mars. men over til skrivingen. det viktige denne gangen var selvfølgelig å kunne beskrive neptune fordi på overflaten er det lett å la seg lure at neptune er en flott plass det er kjekt å bo i mens i realiteten er det faktisk er drithøl som har altfor store klasseskiller, organisert kriminalitet som blir fullstendig oversett av korrupte, inkompetente autoriteter og plassen florerer generelt av dop og sex. spring break er da en fantastisk måte å introdusere neptune litterært. jeg føler at jeg er det, liksom. i tillegg har de lagt en neptune-twist på hele opplegget sånn at det likevel føles originalt.
plot twistene kommer rekende på ei fjøl og det er ganske mange intense scener så det er ikke ei bok du kommer til å ha lyst å legge fra deg. det er også ei bok som er grei for nykommere til veronica mars-universet, selv om det er gamle karakterer og historier som blir nevnt og referert til, så vil det forhåpentligvis få deg til å ville se alt av serien for å virkelig komme up to speed. det er ingen spoilers så alt bør være bra på den fronten. jeg vet ikke hvem som har skrevet hva, om de skrev boka sammen, om rob thomas er på coveret fordi han skapte veronica mars og jennifer graham skrev boka og rob thomas så over den etterpå? jeg vet ikke. men det er hvertfall jennifer graham som har skrevet acknowledgesments så jeg lener nok mot den siste der.
jeg likte denne boka skikkelig godt og bestilte bok nr to i serien, mr. kiss and tell rett etter jeg var ferdig å lese den. anbefales på det varmeste.
det er vel ingen hemmelighet at jeg elsker veronica mars (les: her og her obs potensielle spoilers) og da jeg fant ut at det skulle bli bøker ut av det ble jeg sykt gira. fordi det er ikke bare en serie jeg elsker fordi jeg så på den da jeg var tenåring. men det er en serie jeg elsker for den er så jævla bra. for det første: veronica mars er badass og en av de beste karakterene på tv noensinne. hun er morsom, full av sass, dritsmart, sexy og rappkjefta. for det andre: det er så mange twists and turns at det ikke går an å ikke underholdes. alt er bare så smooth og bra skrevet og alt funker hele tida. for det tredje: det er en serie som faktisk snakker om sosiale samfunnsforhold; klasseskille, korrupte autoriteter, sex, vold, dop og den skilte kjernefamilien. det er en serie som faktisk setter ting i lyset, som ikke skygger vekk fra det og det synes jeg er sterkt og viktig.
men hvordan var boka? jeg leste den ut på en dag så det burde si deg noe. but let me paint you a picture: det er spring break, vi befinner oss i neptune to måneder etter hva som skjedde i filmen (hvor kult er det ikke å bare gli gjennom ulike typer media sånn som dette? ELSKER DET). keith er fortsatt ganske skada etter ulykken og veronica mars prøver å få endene til å møtes i mars investigations. plutselig forsinner hayley, en 18-åring jente på spring break i neptune, og sjokkerende nok (not) prøver ikke politiet i neptune veldig hardt for å lete etter henne. men det er nok til at andre ungjenter ikke har lyst til neptune, og massekansellasjoner får styret i byen til å se til veronica. de har ikke lyst å gi lamb sparken da, fordi han er så dum og enkel er han lett å bosse rundt... veronica ser på saken og det tar ikke lang tid før en ny jente også er savnet, noe som fører til uante konsekvenser for veronica.
denne boka har alt. klassisk mysterium, gamle kjente kjære fjes som vi elsker så høyt, uante vendinger og selvfølgelig the bell of the ball herself: veronica mars. men over til skrivingen. det viktige denne gangen var selvfølgelig å kunne beskrive neptune fordi på overflaten er det lett å la seg lure at neptune er en flott plass det er kjekt å bo i mens i realiteten er det faktisk er drithøl som har altfor store klasseskiller, organisert kriminalitet som blir fullstendig oversett av korrupte, inkompetente autoriteter og plassen florerer generelt av dop og sex. spring break er da en fantastisk måte å introdusere neptune litterært. jeg føler at jeg er det, liksom. i tillegg har de lagt en neptune-twist på hele opplegget sånn at det likevel føles originalt.
plot twistene kommer rekende på ei fjøl og det er ganske mange intense scener så det er ikke ei bok du kommer til å ha lyst å legge fra deg. det er også ei bok som er grei for nykommere til veronica mars-universet, selv om det er gamle karakterer og historier som blir nevnt og referert til, så vil det forhåpentligvis få deg til å ville se alt av serien for å virkelig komme up to speed. det er ingen spoilers så alt bør være bra på den fronten. jeg vet ikke hvem som har skrevet hva, om de skrev boka sammen, om rob thomas er på coveret fordi han skapte veronica mars og jennifer graham skrev boka og rob thomas så over den etterpå? jeg vet ikke. men det er hvertfall jennifer graham som har skrevet acknowledgesments så jeg lener nok mot den siste der.
jeg likte denne boka skikkelig godt og bestilte bok nr to i serien, mr. kiss and tell rett etter jeg var ferdig å lese den. anbefales på det varmeste.
Thursday, 19 February 2015
liste
om du hadde valget, kven i heile verda skulle du ha middag med?
skulle gjerne likt og hatt middag med alle favorittene mine fra folkehøgskolen. ser de så altfor sjeldent.
har du lyst til å bli berømt? korleis?
nei. drømmen er jo å leve av å skrive, men jeg har ingen intensjoner om å bli "kjendis". det har aldri vært plana. skribenter er aldri veldig berømte da.
før du ringer nokon, øver du på kva du skal sei? kvifor?
jeg bruker å gjøre det hvis jeg skal gjøre "voksenting", som typ er å snakke med andre voksne på telefonen og hvis jeg skal snakke engelsk. selv om jeg hater å prate i telefonen med folk jeg ikke kjenner har jeg blitt sykt mye bedre på det det siste året og det er jeg faktisk ganske fornøyd med.
kva er en perfekt dag for deg?
våkne sånn klokka 10 av solskinn, english breakfast til frokost, dra på puben for å se fotball og så middag en fin plass + kino. kanskje skvise inn en runde bowling der også.
når song du sist for deg sjølv?
hm... igår kanskje? og det var helt sikkert chandelier av sia for det er ca den eneste sangen jeg hører på om dagen.
om du fekk leva til du var 90, og anten ha kroppen eller sinnet til en 30-åring dei siste 60 året av livet, kva ville du valgt?
skal jeg være ærlig har jeg ikke lyst til å bli sykt gammel, jeg har ikke lyst å se at alt smuldrer bort, både kroppen og sinnet. jeg er ikke veldig keen på hvordan alt kommer til å gjøre vondt når man blir eldre, som om man har influensa hele tida, men jeg vil nok beholde sinnet fordi jeg har lyst å følge alle forandringene til kroppen min og sinnet er det viktigste jeg har. men betyr det at jeg alltid kommer til å tenke som en 30-åring? jeg vil jo utvikle meg.
har du ein følelse på korleis du kjem til å dø?
forhåpentligvis på mine egne premisser eller fort og gæli.
kva er tre ting du og partneren din har til felles?
vi elsker film og tv, vi er nysgjerrige og vi har de samme verdiene.
for kva føler du deg mest takksam?
å være fra norge, for foreldrene mine som alltid er der om jeg trenger dem, for luke som jeg elsker så høyt og for snapchat.
om du fekk endra noko om måten du vart oppdratt på, kva skulle det vera?
jeg har alltid syntes at det var synd mamma aldri tvang meg til å begynne med dansing igjen etter jeg slutta, for det er vel en av de tinga jeg har valgt å "angre" på her i livet. men jeg føler ikke det har noe med oppdragelsen å gjøre. mamma prøvde vel bare å ikke få meg til å hate henne, og det er det vel ikke noe galt i. jeg syns mamma og pappa gjorde en bra jobb, og føler ikke jeg har "mangla" noe. lært meg å si takk, spise med kniv og gaffel, være høflig mot eldre og respektere autoriteter. skulle ønske det hadde vært mer rom for prat, snakke mer sammen. men jeg var ikke en enkel tenåring.
om ei krystallkule kunne fortelle deg ei sanning om deg sjølv, livet ditt, framtida eller noko anna, kva skulle du vilje vita?
jeg har det fint med å leve i uvitenhet ang. mitt eget liv, men det hadde vært kult å vite om det finnes intelligent liv ute i universet. tviler ikke på at det finnes liv, men intelligent liv er noe annet.
er det noko du har drømt om å gjera lenge? kvifor har du ikkje gjort det?
altfor masse; skrive mer, gå til frisøren, spille mer videospill, dra til asia.
kva er det største du har oppnådd?
er ganske fornøyd med bachelorgraden min. er ganske fornøyd med de snart fire årene jeg har tilbragt med luke. er generelt fornøyd med at jeg fortsatt lever etter å ha flyttet hjemmefra i 2010.
kva set du mest pris på i venskap?
gode samtaler og at man kan snakke om ting som er vanskelig og at man støtter hverandre. å kunne ligge i senga og se film mens man spiser take away er også viktig. og å kunne le av ting og hverandre. og gode klemmer.
kva reddar du om huset tar fyr?
har sittet her og fundert på det spørsmålet, men jeg tror jeg kan ærlig talt si at utenom luke, så trenger jeg ikke ta med meg noe. skulle ønske vi hadde katt, for da kunne jeg sagt det, men ja. er ikke så knyttet nok til gjenstandene våre, dessverre. pcen, kanskje. har nok ikke backup på alt.
Wednesday, 18 February 2015
Tell me why, part II
siste del av novella mi. håper dere liker den!
'What did you do last night?'
Easy enough.
'Stayed at home.'
'The night before that?'
'Stayed at home.'
'And the night before that?'
I look at Dr Solomon. I sigh because I know where she's going with this.
'I stayed at home.'
Dr Solomon shifts in her chair, crosses her other leg and takes off her glasses. It's all very patronising. She reminds me of all the teachers and student councillors who over the years told me to apply myself, "get out there!", whatever that means. Instead I went to community college. Where I met Mary Ann, headed for another awkward session, imploring me yet again to "apply" myself. A session that would no doubt be composed of chair shifitng and putting glasses on and off. Mary Ann worked as the Dean's secretary and was the only one to give me an encouraging smile on the way into his office. I don't remember what the Dean told me that day, but I remember the orange cardigan Mary Ann was wearing.
'When was the last time you didn't spend an evening at home?'
Everything goes blank, all the doors of my mind shutting closed on me. A sweat breaks out, an invisible balloon bursting over my head. In seconds, I'm soaked.
Think. Think, you stupid shit! You tramp. You scum of the earth. Think!
'I had to go to the drug store. Three weeks ago.'
'When was the last time you spoke to a person, not me or anyone on the phone, the last person you talked to face to face?'
'The guy behind the counter at the drug store. Three weeks ago.'
'Tell me about Susannah.'
'Ah, she was the greatest kid,' I say and I can feel myself smiling.
'Susannah! I'm not telling you one more time. Get your butt down here this instance or the play date's off!'
We have a standing appointment every Wednesday at 3 p.m to meet Susannah's friend, Amy.
Susannah comes shuffling into the kitchen, her pink, shiny coat threatening to swallow her. She's looking at me, accusingly, like it's my fault this is her current predicament.
'I can't move and I'm hot,' she says and sighs.
Mary Ann's mom gave her that coat for Christmas and I can't believe how many times I've had to tell that woman that Susannah's favourite colour is green.
'She'll grow out of that,' she told me on Christmas Day morning, re-filling her third martini.
'At least you won't be cold,' I say and pinch Susannah's cheek.
With only my head lights to guide me in the dark, I rumble down the road as a dense layer of snow covers the world around me. It's 9 p.m, I'm hungry and all I want is to go home. It had taken me a while, leaving Dr Solomon's office downton and now I secretly hate her for having an office so far from my house. Doesn't she understand how long it takes me to get downtown? And on a snowy night like this, I could die.
'What are you talking about, Larry?' I say out loud. 'It's not Dr Solomon's fault. It's your own fault. Such an imposition for you, huh? Dragging your ass over to your car and driving for twenty minutes? Life is so fucking hard for you, Larry, I can't even believe it.'
I put the volume on high, draining the car of thoughts and lectures, filling it instead with a loud drumbeat and a high-pitched voice.
After what feels like hours I'm finally home, but suddenly that doesn't feel like such a comfort either, and I'm tempted to turn around, hit the road, find a motel and pass out, after getting grossly drunk. I feel overwhelmed, almost battered by the memories today' session brought up. Dr Solomon had taken my hand as I left her office. She held it for a long time while speaking to me in a low, melodious voice.
'I think we're making great strides here, Larry.'
I nod, but inside I feel this sinking, crawling sensation, that whatever we unravelled today is only the beginning.
It's time to go inside. I take a deep breath and open the car door.
'Daddy? Da-aaddy?' the voice is shrill and far away.
I'm in our house, standing in the kitchen, holding a cup of coffee and a newspaper. Just as I'm about to browse the headline, Mary Ann enters the kitchen in her dressing gown and she smiles at me. She looks radiant, like she's been out in the sun all day. I smile and remember the trip we took to Greece.
'Larry,' she says and moves close to me, stroking my chest. 'This morning was... incredible. When can we do it again?'
I choke on my coffee and start laughing.
When did she get so cheery?
'Soon, let me just... regain my energy,' I say, but I don't know why I'm saying it. Wouldn't I give anything to jump into bed with Mary Ann again? She's still got her hand on my chest and she's still smiling.
'Daaaddyyy...' the voice says again.
'Did you hear that?'
'Hear what, honey?' she says and kisses me, and I can feel her tongue gently pressing towards mine, her breasts rub against my chest and I feel myself growing hard.
Something's wrong.
'Where's Susannah?'
Mary Ann's face changes. Her calm glow winked out, and her body is impossibly thinner, somehow shrunken, deflated.
'Where do you think?' she screams at me, fists hammering down on my chest. 'She's gone Larry,' she cries. 'Goooneeee.' The last word is a long wail.
'Daddy? Da-aaddy?'
I wake up and Susannah's phantom call echoes in the bedroom, as if the walls are bleeding her voice, reaching out to me, somehow.
I clutch the pillow to my side as I whisper,
'I'm sorry... I'm so sorry.'
After that I don't visit Dr Solomon for two weeks.
I order copious amounts of energy drinks over the internet, only two cents a botttle, because falling asleep has become, instead of the dead escape it was, haunting. The fear of hearing Susannah's dead voice clings to me like a heavy fever. I'm afraid of Mary Ann's shrunken face as she damns me to eternity. I don't remember her ever looking like that, but my subconscious clearly does.
It glares so obviously at me, why things fell apart after Susannah went missing. After she was gone, nothing existed anymore. Mary Ann was just a presence in my life, a shadow in a picture.
Susannah left a void that consumed everything.
One morning I wake up in Susannah's room. It was the only room I bothered to do anything about when I moved out of our house, Mary Ann's house now. We had always talked about making a jungle room for Susannah, covering the walls with all sorts of animals looking out from behind trees and branches. I hold on tight to the pillow, smelling it, hoping Susannah's scent will be there.
But it isn't.
These sheets have never been slept in.
I've woken up in an abandoned dollhouse.
'I think this was important for you, Larry,' Dr Solomon says, after I tell her about my "breakdown". 'Susannah needs to have a positive association in your mind, so we need to keep this ball rolling.'
I nod.
Dr Solomon asks me what I did during my two-week recluse.
'I ordered one thousand three-hundred and thirty bottles of energy drink.'
This is a significant moment.
This is the first time I've ever seen any kind of emotion on Dr Solomon's face.
Shock, confusion? I can't tell.
As anticipated, it's a brief moment.
'Yeah, well, it doesn't beat the time I got a whole mini-van of light bulbs or 5000 pounds of cat food, and I don't even have a cat! And all those slippers...' I can't stop talking, the words come pouring out, relentlessly, the shame burning on my face.
'Do you often shop when you're going through a rough patch?' she says when I've finally shut up.
'It's just so... easy. Everything is just a click or a phone call away.'
'Doesn't it get cramped in your house?'
'I've made a path, navigating through boxes and everything else became a breeze after that.
Home at last, I let a bowl of noodles grow cold in my hands. I haven't eaten anything all day, but I'm not hungry.
I sit on the sofa in the living room and stare out. Towering boxes reach the ceiling, empty bottles cover the floor like a plastic carpet and mounds of clothing lay scattered about. I look out over it all, what those seven years have accumulated to. All this that I survey.
My kingdom.
My dungeon.
That's what Mary Ann called it the last time she came to visit.
She came barging in, charging through the entire house, intent on revealing all my secrets, like shamelessly flicking through someone's diary. She found Susannah's room and looked at me, disbelief plain on her face.
'And what is this supposed to be?' she said, her voice cracking like a whip. 'The animals look dead, Larry! They look soulless. Do you think Susannah would want to come home to this? How can she come home to you when you can't even move around the rest of your house because there's shit everywhere?'
She's right. Compared to my vision, the reality of Susannah's bedroom is a hollow pantomime of that. Even the trees look rotten.
I walk into the bedroom and close the door behind me.
'What did you do last night?'
Easy enough.
'Stayed at home.'
'The night before that?'
'Stayed at home.'
'And the night before that?'
I look at Dr Solomon. I sigh because I know where she's going with this.
'I stayed at home.'
Dr Solomon shifts in her chair, crosses her other leg and takes off her glasses. It's all very patronising. She reminds me of all the teachers and student councillors who over the years told me to apply myself, "get out there!", whatever that means. Instead I went to community college. Where I met Mary Ann, headed for another awkward session, imploring me yet again to "apply" myself. A session that would no doubt be composed of chair shifitng and putting glasses on and off. Mary Ann worked as the Dean's secretary and was the only one to give me an encouraging smile on the way into his office. I don't remember what the Dean told me that day, but I remember the orange cardigan Mary Ann was wearing.
'When was the last time you didn't spend an evening at home?'
Everything goes blank, all the doors of my mind shutting closed on me. A sweat breaks out, an invisible balloon bursting over my head. In seconds, I'm soaked.
Think. Think, you stupid shit! You tramp. You scum of the earth. Think!
'I had to go to the drug store. Three weeks ago.'
'When was the last time you spoke to a person, not me or anyone on the phone, the last person you talked to face to face?'
'The guy behind the counter at the drug store. Three weeks ago.'
'Tell me about Susannah.'
'Ah, she was the greatest kid,' I say and I can feel myself smiling.
'Susannah! I'm not telling you one more time. Get your butt down here this instance or the play date's off!'
We have a standing appointment every Wednesday at 3 p.m to meet Susannah's friend, Amy.
Susannah comes shuffling into the kitchen, her pink, shiny coat threatening to swallow her. She's looking at me, accusingly, like it's my fault this is her current predicament.
'I can't move and I'm hot,' she says and sighs.
Mary Ann's mom gave her that coat for Christmas and I can't believe how many times I've had to tell that woman that Susannah's favourite colour is green.
'She'll grow out of that,' she told me on Christmas Day morning, re-filling her third martini.
'At least you won't be cold,' I say and pinch Susannah's cheek.
With only my head lights to guide me in the dark, I rumble down the road as a dense layer of snow covers the world around me. It's 9 p.m, I'm hungry and all I want is to go home. It had taken me a while, leaving Dr Solomon's office downton and now I secretly hate her for having an office so far from my house. Doesn't she understand how long it takes me to get downtown? And on a snowy night like this, I could die.
'What are you talking about, Larry?' I say out loud. 'It's not Dr Solomon's fault. It's your own fault. Such an imposition for you, huh? Dragging your ass over to your car and driving for twenty minutes? Life is so fucking hard for you, Larry, I can't even believe it.'
I put the volume on high, draining the car of thoughts and lectures, filling it instead with a loud drumbeat and a high-pitched voice.
After what feels like hours I'm finally home, but suddenly that doesn't feel like such a comfort either, and I'm tempted to turn around, hit the road, find a motel and pass out, after getting grossly drunk. I feel overwhelmed, almost battered by the memories today' session brought up. Dr Solomon had taken my hand as I left her office. She held it for a long time while speaking to me in a low, melodious voice.
'I think we're making great strides here, Larry.'
I nod, but inside I feel this sinking, crawling sensation, that whatever we unravelled today is only the beginning.
It's time to go inside. I take a deep breath and open the car door.
'Daddy? Da-aaddy?' the voice is shrill and far away.
I'm in our house, standing in the kitchen, holding a cup of coffee and a newspaper. Just as I'm about to browse the headline, Mary Ann enters the kitchen in her dressing gown and she smiles at me. She looks radiant, like she's been out in the sun all day. I smile and remember the trip we took to Greece.
'Larry,' she says and moves close to me, stroking my chest. 'This morning was... incredible. When can we do it again?'
I choke on my coffee and start laughing.
When did she get so cheery?
'Soon, let me just... regain my energy,' I say, but I don't know why I'm saying it. Wouldn't I give anything to jump into bed with Mary Ann again? She's still got her hand on my chest and she's still smiling.
'Daaaddyyy...' the voice says again.
'Did you hear that?'
'Hear what, honey?' she says and kisses me, and I can feel her tongue gently pressing towards mine, her breasts rub against my chest and I feel myself growing hard.
Something's wrong.
'Where's Susannah?'
Mary Ann's face changes. Her calm glow winked out, and her body is impossibly thinner, somehow shrunken, deflated.
'Where do you think?' she screams at me, fists hammering down on my chest. 'She's gone Larry,' she cries. 'Goooneeee.' The last word is a long wail.
'Daddy? Da-aaddy?'
I wake up and Susannah's phantom call echoes in the bedroom, as if the walls are bleeding her voice, reaching out to me, somehow.
I clutch the pillow to my side as I whisper,
'I'm sorry... I'm so sorry.'
After that I don't visit Dr Solomon for two weeks.
I order copious amounts of energy drinks over the internet, only two cents a botttle, because falling asleep has become, instead of the dead escape it was, haunting. The fear of hearing Susannah's dead voice clings to me like a heavy fever. I'm afraid of Mary Ann's shrunken face as she damns me to eternity. I don't remember her ever looking like that, but my subconscious clearly does.
It glares so obviously at me, why things fell apart after Susannah went missing. After she was gone, nothing existed anymore. Mary Ann was just a presence in my life, a shadow in a picture.
Susannah left a void that consumed everything.
One morning I wake up in Susannah's room. It was the only room I bothered to do anything about when I moved out of our house, Mary Ann's house now. We had always talked about making a jungle room for Susannah, covering the walls with all sorts of animals looking out from behind trees and branches. I hold on tight to the pillow, smelling it, hoping Susannah's scent will be there.
But it isn't.
These sheets have never been slept in.
I've woken up in an abandoned dollhouse.
'I think this was important for you, Larry,' Dr Solomon says, after I tell her about my "breakdown". 'Susannah needs to have a positive association in your mind, so we need to keep this ball rolling.'
I nod.
Dr Solomon asks me what I did during my two-week recluse.
'I ordered one thousand three-hundred and thirty bottles of energy drink.'
This is a significant moment.
This is the first time I've ever seen any kind of emotion on Dr Solomon's face.
Shock, confusion? I can't tell.
As anticipated, it's a brief moment.
'Yeah, well, it doesn't beat the time I got a whole mini-van of light bulbs or 5000 pounds of cat food, and I don't even have a cat! And all those slippers...' I can't stop talking, the words come pouring out, relentlessly, the shame burning on my face.
'Do you often shop when you're going through a rough patch?' she says when I've finally shut up.
'It's just so... easy. Everything is just a click or a phone call away.'
'Doesn't it get cramped in your house?'
'I've made a path, navigating through boxes and everything else became a breeze after that.
Home at last, I let a bowl of noodles grow cold in my hands. I haven't eaten anything all day, but I'm not hungry.
I sit on the sofa in the living room and stare out. Towering boxes reach the ceiling, empty bottles cover the floor like a plastic carpet and mounds of clothing lay scattered about. I look out over it all, what those seven years have accumulated to. All this that I survey.
My kingdom.
My dungeon.
That's what Mary Ann called it the last time she came to visit.
She came barging in, charging through the entire house, intent on revealing all my secrets, like shamelessly flicking through someone's diary. She found Susannah's room and looked at me, disbelief plain on her face.
'And what is this supposed to be?' she said, her voice cracking like a whip. 'The animals look dead, Larry! They look soulless. Do you think Susannah would want to come home to this? How can she come home to you when you can't even move around the rest of your house because there's shit everywhere?'
She's right. Compared to my vision, the reality of Susannah's bedroom is a hollow pantomime of that. Even the trees look rotten.
I walk into the bedroom and close the door behind me.
Friday, 13 February 2015
ting jeg ønsker meg
jeg vet ikke med dere, men for meg tar det tid å innrede et hjem. i det siste huset vi bodde i "innredet" vi bare soverommet (1 plakat og et teppe vi hang på veggen + alle bøkene mine). jeg vet ikke om jeg har dette innredningsgenet "down" enda. kanskje man bare trenger masse ting for å få det "hjemmekoselig" og jeg har bare ikke samlet opp nok ting enda. her om dagen fikk vi nye laken som vi bestilte over helga. de er hvite og kjempemyke og det føles ut som vi ligger på hotell hver natt og det er en sann luksus. idag kom også et pledd som vi har over senga og jeg er SÅ fornøyd. men man kan ikke gjøre slike ekstravagante kjøp hver uke når man jobber som temp. så jeg drømmer om dette i mellomtida:
rammer! jeg har to engangskamera som stammer fra førsteåret på uni som jeg enda ikke har framkalt. jeg kom over disse flotte rammene og selv om de er altfor dyre (£145!!) så er det lov å drømme.
tekanne! jeg er så inderlig lei av å bare lage en tekopp når jeg kan drikke te hele dagen. vi hadde et par uker uten vannkoker og jeg måtte koke vann på steikovnen og da følte jeg at jeg hadde reist tilbake i tid. men jeg har lyst på ei skikkelig fin tekanne, helst i en japansk stil, med fine farger og mønster.
boller! også i japansk stil. jeg dagdrømmer om å lage supper og asiatiske gryter, og jeg har hatt lyst på noen par fine boller i veldig lang tid.
hylle. vi har minimalt med plass i leiligheta vår og jeg savner ei hylle å ha i stua. her kan man henge skjerf og luer (hver dag før vi drar på jobb har vi leteaksjon etter lua til luke), ha ei potteplante og en bok eller to i tillegg til at man kan henge nøklene der. PERFEKT. og den fargen. passer perfekt til leiligheta vår som går i fargene turkis, rosa, grønn og lilla.
rammer! jeg har to engangskamera som stammer fra førsteåret på uni som jeg enda ikke har framkalt. jeg kom over disse flotte rammene og selv om de er altfor dyre (£145!!) så er det lov å drømme.
tekanne! jeg er så inderlig lei av å bare lage en tekopp når jeg kan drikke te hele dagen. vi hadde et par uker uten vannkoker og jeg måtte koke vann på steikovnen og da følte jeg at jeg hadde reist tilbake i tid. men jeg har lyst på ei skikkelig fin tekanne, helst i en japansk stil, med fine farger og mønster.
boller! også i japansk stil. jeg dagdrømmer om å lage supper og asiatiske gryter, og jeg har hatt lyst på noen par fine boller i veldig lang tid.
hylle. vi har minimalt med plass i leiligheta vår og jeg savner ei hylle å ha i stua. her kan man henge skjerf og luer (hver dag før vi drar på jobb har vi leteaksjon etter lua til luke), ha ei potteplante og en bok eller to i tillegg til at man kan henge nøklene der. PERFEKT. og den fargen. passer perfekt til leiligheta vår som går i fargene turkis, rosa, grønn og lilla.
Saturday, 31 January 2015
Tell me why, part I
dette er den siste teksten jeg skrev på universitetet, og den teksten jeg fikk best karakter på i løpet av tre år. så jeg tenkte jeg skulle publisere den her. dette er del I.
I don't know where to begin.
'Tell me why you're here.'
My mouth is withered and dry. My shirt is sticking to my back like a sticky hand. It's as if I go into myself, shrinking back from Dr Solomon, from her office. Yet her face remains impossibly clear.
Tell me why you're here.
Five days ago I tried to kill myself.
She shuffles her notes when I enter the room. That's the first thing I notice. The second thing I notice is the yellow globe sitting on a table in the back corner. Behind her desk, stands a wide book case, dark wood of some sort. It stands there, almost like an attempt at proof. Look at all the books I've read; I can definitely cure you.
It's not very comforting.
I don't have an office.
There's no room. No room for shuffling, corners of an alphabetised book collection.
'I called my mother for the first time in eight months.'
I'm ready to tell Dr Solomon about what we talked about. Last night's dinner. Her soap. The vegetable garden. Charlie. But she doesn't ask about that.
'Did you feel like you re-connected with her?'
'I don't think I ever was connected to her or if I was I don't remember.
'Why hadn't you talked in eight months?'
I want to say,
'Because of the house.'
Instead I say,
'I didn't realise it had been that long.'
'How long did it feel like since you'd spoken?'
'Maybe... two months? I don't know.'
'Eight months felt like two to you?'
'I don't know. I guess.'
'What kept you so occupied that eight months only felt like two?'
I want to say,
'The house.'
Instead I say,
'General upkeep. You know how it is.'
Dr Solomon looks at me like she doesn't know.
'What about your wife?'
'My wife?' I laugh. 'Mary Ann. Well, we never, I mean, I never signed...'
'You make me fucking sick, Larry! You piece of shit. Look at yourself. When was the last time you looked in a goddamn mirror, huh? You look like a fucking cave man. You make me SICK!' She screamed the last word, like it came vomiting out of her mouth.
'We don't live together anymore.'
'How does that make you feel?'
'You mean, was she the reason I tried to kill myself? She wasn't. If she could see me right now, she'd be laughing her ass of. She gets off watching me fail. I'm definitely a loser in her mind.'
'When was the last time you saw her?'
'She comes to check up on me every now and then. To make sure I'm sufficiently depressed.'
There's a long silence. Dr Solomon only looks at me and I can't tell if she's wating for me to say something or if she's thinking about what to say next. Hell, she might even be thinking about what groceries she needs to get at the store.
'I can't do this anymore, Larry.'
I hear glass breaking. My hearbeat is drumming in my head. Acid is burning in the back of my throat.
'Just fucking say something.'
I don't say anything. Mary Ann's words reach me, but they peel of like a sunburn and instead of her words, newspaper addresses are filling my head, endless letters of appeal, of someone being able to tell me what happened to her. I want to tell Mary Ann I love her, but I don't know if that's true anymore. When was the last time I truly loved her?
Bowling night, November 18th. She'd just scored a strike and I picked her up, spun her around, kissed her neck. She was laughing.
That was the last time we truly had sex, sex that had any kind of significance, sex that wasn't merely two bodies blundering about in the dark. We did it in the car parked in the garage. She sat on top of me in the back seat, and I came hard and fast. She whispered she loved me, her arms around my neck, nibbling my ear.
God, I loved her then.
'What do you do for a living?'
'I'm unemployed.'
'What did you do?'
'I worked as an accountant for a big law firm down-town. Just, loads of paperwork, file organizing, pay check distributing. The kind of work that would be a a living hell for someone else.'
'Could you go pick up the birthday cake? The party starts at five. And take Susannah with you. I need a nap.'
'U-huh.'
I'm reading the newspaper. Some big black NFL-player is looking up at me. I didn't know his name until I read the article, despite his fame and glory. The Chicago Bears are headed for the playoffs, and this guy is going to get them there. I won't be watching the game, I'll be standing in the kitchen, looking out the window, watching a neat row of polished cars arrive at Gary's house across the street, trucks and mini-vans. They always watch the game at his house.
'Daddy, what's the surprise?' Susannah asks, having appeared, seemingly, out of nowhere.
'Surprise? What surprise?' In that moment, I really had forgotten about the custom-made birthdday cake, a four-story rainbow creation dotted with all her favourite cartoon characters. In that moment, I had no idea what she was talking about. As we put on our coats and boots, she asks me,
'What's the surprise?'
We get into the car, I back out of the driveway and we head into town. The sun is shining and there is fresh snow on the ground.
'You told me there would be a surprise!' She sounds hurt.
'Hmm...'
'Daddy!' She doesn't think she has my attention, but she does.
'If i told you, it wouldn't be a surprise, would it?'
She pretends to sulk, but the corner of her mouth twitches and I can't help but snort. She starts laughing and we laugh all the way to the bakery.
'Stay in the car, honey, I'll be back in a minute.'
But I'm not back in a minute, it's more like ten, the girl behind the counter started flirting with me, or at least I think she was fliritng, and even though I made love to Mary Ann only two days ago, I can't help but flirt back, because that's the kind of guy I am now apparantely, and when I get back to the car Susannah's not there.
I don't know where to begin.
'Tell me why you're here.'
My mouth is withered and dry. My shirt is sticking to my back like a sticky hand. It's as if I go into myself, shrinking back from Dr Solomon, from her office. Yet her face remains impossibly clear.
Tell me why you're here.
Five days ago I tried to kill myself.
She shuffles her notes when I enter the room. That's the first thing I notice. The second thing I notice is the yellow globe sitting on a table in the back corner. Behind her desk, stands a wide book case, dark wood of some sort. It stands there, almost like an attempt at proof. Look at all the books I've read; I can definitely cure you.
It's not very comforting.
I don't have an office.
There's no room. No room for shuffling, corners of an alphabetised book collection.
'I called my mother for the first time in eight months.'
I'm ready to tell Dr Solomon about what we talked about. Last night's dinner. Her soap. The vegetable garden. Charlie. But she doesn't ask about that.
'Did you feel like you re-connected with her?'
'I don't think I ever was connected to her or if I was I don't remember.
'Why hadn't you talked in eight months?'
I want to say,
'Because of the house.'
Instead I say,
'I didn't realise it had been that long.'
'How long did it feel like since you'd spoken?'
'Maybe... two months? I don't know.'
'Eight months felt like two to you?'
'I don't know. I guess.'
'What kept you so occupied that eight months only felt like two?'
I want to say,
'The house.'
Instead I say,
'General upkeep. You know how it is.'
Dr Solomon looks at me like she doesn't know.
'What about your wife?'
'My wife?' I laugh. 'Mary Ann. Well, we never, I mean, I never signed...'
'You make me fucking sick, Larry! You piece of shit. Look at yourself. When was the last time you looked in a goddamn mirror, huh? You look like a fucking cave man. You make me SICK!' She screamed the last word, like it came vomiting out of her mouth.
'We don't live together anymore.'
'How does that make you feel?'
'You mean, was she the reason I tried to kill myself? She wasn't. If she could see me right now, she'd be laughing her ass of. She gets off watching me fail. I'm definitely a loser in her mind.'
'When was the last time you saw her?'
'She comes to check up on me every now and then. To make sure I'm sufficiently depressed.'
There's a long silence. Dr Solomon only looks at me and I can't tell if she's wating for me to say something or if she's thinking about what to say next. Hell, she might even be thinking about what groceries she needs to get at the store.
'I can't do this anymore, Larry.'
I hear glass breaking. My hearbeat is drumming in my head. Acid is burning in the back of my throat.
'Just fucking say something.'
I don't say anything. Mary Ann's words reach me, but they peel of like a sunburn and instead of her words, newspaper addresses are filling my head, endless letters of appeal, of someone being able to tell me what happened to her. I want to tell Mary Ann I love her, but I don't know if that's true anymore. When was the last time I truly loved her?
Bowling night, November 18th. She'd just scored a strike and I picked her up, spun her around, kissed her neck. She was laughing.
That was the last time we truly had sex, sex that had any kind of significance, sex that wasn't merely two bodies blundering about in the dark. We did it in the car parked in the garage. She sat on top of me in the back seat, and I came hard and fast. She whispered she loved me, her arms around my neck, nibbling my ear.
God, I loved her then.
'What do you do for a living?'
'I'm unemployed.'
'What did you do?'
'I worked as an accountant for a big law firm down-town. Just, loads of paperwork, file organizing, pay check distributing. The kind of work that would be a a living hell for someone else.'
'Could you go pick up the birthday cake? The party starts at five. And take Susannah with you. I need a nap.'
'U-huh.'
I'm reading the newspaper. Some big black NFL-player is looking up at me. I didn't know his name until I read the article, despite his fame and glory. The Chicago Bears are headed for the playoffs, and this guy is going to get them there. I won't be watching the game, I'll be standing in the kitchen, looking out the window, watching a neat row of polished cars arrive at Gary's house across the street, trucks and mini-vans. They always watch the game at his house.
'Daddy, what's the surprise?' Susannah asks, having appeared, seemingly, out of nowhere.
'Surprise? What surprise?' In that moment, I really had forgotten about the custom-made birthdday cake, a four-story rainbow creation dotted with all her favourite cartoon characters. In that moment, I had no idea what she was talking about. As we put on our coats and boots, she asks me,
'What's the surprise?'
We get into the car, I back out of the driveway and we head into town. The sun is shining and there is fresh snow on the ground.
'You told me there would be a surprise!' She sounds hurt.
'Hmm...'
'Daddy!' She doesn't think she has my attention, but she does.
'If i told you, it wouldn't be a surprise, would it?'
She pretends to sulk, but the corner of her mouth twitches and I can't help but snort. She starts laughing and we laugh all the way to the bakery.
'Stay in the car, honey, I'll be back in a minute.'
But I'm not back in a minute, it's more like ten, the girl behind the counter started flirting with me, or at least I think she was fliritng, and even though I made love to Mary Ann only two days ago, I can't help but flirt back, because that's the kind of guy I am now apparantely, and when I get back to the car Susannah's not there.
Friday, 30 January 2015
det beste hittil av 2015
denne bloggen holder på å utvikle seg til en popkultur-blogg, og jeg har egentlig ikke noe å si om det. tenk at på søndag er det 1. februar, allerede. jeg synes egentlig det bare er digg når vinteren har bestemt seg for å sette seg på spol framover, helt selv, så jeg lar det bare skje. tv-besettelsen fortsetter i 2015 og her er noen tips.
broadchurch
david tenant og olivia colman var på graham norton for noen uker siden for å promotere sesong to av broadchurch og jeg luke bare så på hverandre og sa "jeg har lyst å se på dette". så da gjorde vi det. og herregud, det er så bra at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. vi så sesong 1 på 1 dag. 1 dag. det er rekord selv for oss. bare 8 episoder ellerno, da, but still. serien begynner på en strand i broadchurch, en liten village sør i england, og en ung gutt blir funnet død. david tenant og olivia colman spiller politi i serien og jeg elsker dem så mye. selv om dette kanskje er den mørkeste og mest deprimerende serien jeg noen gang har sett (så mye grining i de første episodene) har den også glimt av storslagen humor.
nofx backstage passport
NOFX er et av gubbens favorittband, et punkband fra california som har holdt sammen siden 1983. i 2006 bestemmer de seg for å legge ut på en turné rundt om i verden til plasser de aldri har vært før. plasser ingen har vært før. og det som følger er noe ganske spesielt. jeg er ikke ihugga fan av nofx, langt derifra, jeg liker mange av sangene deres, men de blir litt drøye i lengden synes jeg. men det har ingenting å gjøre med denne dokumentarserien. det vi er vitne til er hvordan det funker å være på turné, det praktiske, reisingen, dop, crazy fans og uante situasjoner. og styr om penger. alltid styr om penger. og det er dritbra. jeg elsket denne serien, virkelig. så lenge du er interessert i musikk, egentlig, så vil denne serien passe for deg. og alle bandmedlemmene og crewmedlemmene er så morsomme og søte.
olive kitteridge
vet du hva som er sykt irriterende? at alt som er bra varer så jævla kort. olive kitteridge er fire fattige episoder. riktignok på en time hver, men hvem bryr seg? altfor lite! med frances mcdormand i hovedrollen vet du at dette kommer til å være fornøyelig. noe det er, på en uant måte. olive kitteridge, spilt da selvfølgelig av mcdormand, er et ufyselig beist av et kvinnemenneske. hun er gift med henry, verdens snilleste fyr, og sammen har de en sønn. serien følger livene deres gjennom 25 år. mye død og jævelskap, men også noen utrolige morsomme øyeblikk du kommer til å le høyt av. denne serien var en liten perle og jeg elsket hvert sekund. det er også flott av vi har serier av gamle, ufyselige kvinner som ingen skulle trodd at noen brydde seg om, ikke sant? hurra for likestilling. (riktignok ca 0,01 % fargede mennesker i denne serien, men)
har du sett noe bra hittil i år?
broadchurch
david tenant og olivia colman var på graham norton for noen uker siden for å promotere sesong to av broadchurch og jeg luke bare så på hverandre og sa "jeg har lyst å se på dette". så da gjorde vi det. og herregud, det er så bra at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. vi så sesong 1 på 1 dag. 1 dag. det er rekord selv for oss. bare 8 episoder ellerno, da, but still. serien begynner på en strand i broadchurch, en liten village sør i england, og en ung gutt blir funnet død. david tenant og olivia colman spiller politi i serien og jeg elsker dem så mye. selv om dette kanskje er den mørkeste og mest deprimerende serien jeg noen gang har sett (så mye grining i de første episodene) har den også glimt av storslagen humor.
nofx backstage passport
NOFX er et av gubbens favorittband, et punkband fra california som har holdt sammen siden 1983. i 2006 bestemmer de seg for å legge ut på en turné rundt om i verden til plasser de aldri har vært før. plasser ingen har vært før. og det som følger er noe ganske spesielt. jeg er ikke ihugga fan av nofx, langt derifra, jeg liker mange av sangene deres, men de blir litt drøye i lengden synes jeg. men det har ingenting å gjøre med denne dokumentarserien. det vi er vitne til er hvordan det funker å være på turné, det praktiske, reisingen, dop, crazy fans og uante situasjoner. og styr om penger. alltid styr om penger. og det er dritbra. jeg elsket denne serien, virkelig. så lenge du er interessert i musikk, egentlig, så vil denne serien passe for deg. og alle bandmedlemmene og crewmedlemmene er så morsomme og søte.
olive kitteridge
vet du hva som er sykt irriterende? at alt som er bra varer så jævla kort. olive kitteridge er fire fattige episoder. riktignok på en time hver, men hvem bryr seg? altfor lite! med frances mcdormand i hovedrollen vet du at dette kommer til å være fornøyelig. noe det er, på en uant måte. olive kitteridge, spilt da selvfølgelig av mcdormand, er et ufyselig beist av et kvinnemenneske. hun er gift med henry, verdens snilleste fyr, og sammen har de en sønn. serien følger livene deres gjennom 25 år. mye død og jævelskap, men også noen utrolige morsomme øyeblikk du kommer til å le høyt av. denne serien var en liten perle og jeg elsket hvert sekund. det er også flott av vi har serier av gamle, ufyselige kvinner som ingen skulle trodd at noen brydde seg om, ikke sant? hurra for likestilling. (riktignok ca 0,01 % fargede mennesker i denne serien, men)
har du sett noe bra hittil i år?
Subscribe to:
Posts (Atom)