Saturday 6 October 2012

Å late som man er voksen

Noen ganger tenker jeg tilbake på videregåendetiden. Hvor enkelt og lagt opp alt var. Jeg savner det ikke og vil ikke på noen som helst måte ha den tiden tilbake, men av og til er det vanskelig å late som man er voksen. Jeg er ikke klar for å være voksen enda. Dette semesteret har jeg tre dager på skolen. Onsdag, torsdag og fredag. Det er nesten til å le seg skakk av, men sånn er det. Etter å ha jobba iherdig i to måneder var det ingenting jeg trengte mer enn en måned med avbrekk og kos. Den måneden var jeg tilfreds. Tilfreds med livet og tilværelsen. Jeg og Luke hadde huset for oss selv og gjorde som vi selv ville. Sov lenge og var oppe til sent. Spiste ute flere ganger i uken. Spilte videospill til øynene våre var firkantige. Drakk oss fulle som bare vi to kan. Hadde besøk av venner som bare var i Norwich noen dager for å flytte ting inn i deres hus, for å så dra tilbake hjem igjen før studiene begynte. Men hele tiden var denne tanken i bakhodet, denne datoen hvor alt skulle begynne på nytt igjen. Et nytt semester. Andreåret. Og det gjorde meg livredd. Gjør meg fortsatt livredd. Og nå som alt har begynt igjen er det fortsatt vanskelig å finne en rytme. En balanse. Det føles ikke ut som om jeg fortsatt går på skolen. Selv om jeg gjør jo det. Ingenting er nærme lenger og ting må planlegges. Å komme seg opp åtte om morningen for å dra på forelesning er vondt. Det er vondt å stå opp etter man har hatt fire dager med  helg. Men det er kanskje her jeg har misforstått. For mange klarer jo å finne denne rytmen selv om de studerer. Ja, mange er avhengig av denne rytmen for å få hverdagen til å fungere. Kanskje jeg må slutte å sammenligne meg med andre hele tiden? Det føles som om jeg lever i kaos. Stabler av tunge bøker rundt meg og papirer som skal inn i permer. Selvdisiplin, det er jo det det handler om når man studerer. Og jeg skal liksom finne den. Men kan man finne noe man i utgangspunktet ikke har? Skal det være målet å ha en normal døgnrytme? At jeg skal legge meg klokka 11 og stå opp klokka 8 hver dag? Er det sånn det må være? Jeg tror jeg må prøve ut noe nytt. Finne rytmen som funker for meg. Og i det siste har den rytmen vært tilfeldige timer på biblioteket og caféer, diskusjoner med andre klassekamerater, noen timer her og noen timer der, enten i sofa eller i seng der jeg leser og tar notater, finner ut av ting og prøver mitt beste å være forberedt på timene på campus som kommer. For skal jeg være ærlig med meg selv føler jeg meg sikrere. Jeg føler meg sikrere på å begynne på andreåret enn hva jeg gjorde da jeg begynte på førsteåret. Ting er ikke gresk lenger. Det er enklere å henge med og ting føles ikke like uoppnåelige som det gjorde en kveld da jeg gråt mine modige tårer på skuldra til Luke og vurderte å bare drite i alt sammen. Hva gjør jeg her liksom? Jeg har ikke den følelsen lenger. Og det er betryggende. Nå er det helg og denne helga skal jeg være produktiv. Gjøre meg ferdig med Pope og begynne på neste ukes lesing. Skrive fra alzheimersperspektiv i den nesten uprøvde andrepersonsvinkelen. Få inspirasjon, lese meg opp og finne ut konkret hvordan bokomslaget mitt skal se ut. Og midt oppi alt dette skal jeg finne tid til gode middager og QI. Kvalitetstid med mannen og sene kvelder med flatmates. For alt er ikke tapt, selv om det noen gang føles litt sånn ut. Vi har ikke begynt på uke tre engang, så jeg ser ingen grunn til panikk. Ikke enda.