Sist jeg skrev her skrev jeg om den første uteserveringen og overjobbing og stress og en vinter som aldri så ut til å ta slutt. I en bok her om dagen leste jeg noe som traff meg ganske hardt og det var at vi som mennesker og dødelige ikke husker smerte, ikke i noen reell forstand. Føler det er ganske sant og jeg har et perfekt eksempel på nettopp dette. For en uke siden idag kom vi hjem fra ferie på Fuertaventura. Ferien var flott og varm og fylt av øl og et tonn sjømat og bading, men den var også et helvete fra en annen verden da jeg ble så solbrent som jeg aldri har blitt før. Jeg var så solbrent at da Luke smurte inn Aloe Vera på baksiden av beina mine gråt jeg. Jeg gråt. Det er ikke ofte jeg gråter fordi jeg har det fysisk vondt. Det er noe som hører barn til, og jo eldre man blir, jo mindre gråter man av fysisk smerte. Men vi er jo alle kompliserte mennesker og jeg gråt kanskje ikke bare av at det gjorde vondt, jeg syntes også synd på meg selv og hatet verden og alle i den som bare kunne gå rundt omkring uten at det gjorde fysisk vondt å gå. Det var mørke tider og jeg tilbragte altfor mye tid i skyggen. Dette skjer altså hver gang vi er på ferie. Jeg sier til meg selv at i år eller denne gangen skal jeg være flink og flittig med solkremen. Hvert år og hver gang slurver jeg og så må jeg svi for det. Fordi smerte er ikke evig, ekte smerte er mer flyktig og når den er borte er vi sjeleglad for det, gjemmer den borte i et eller annet skap, tenker ikke mer på det fordi hvorfor skal vi tenke tilbake til tiden vi hadde det vondt nå som vi har det så bra og føler oss bra?
Men siste gang jeg skrev her skrev jeg om en søndag hvor jeg hadde planlagt å sitte ute på uteservering i sola og kanskje få noen fregner. Jeg må le litt av meg selv, fordi det var ikke meldt veldig varmt engang, 17 grader max, men sånn går det, etter en Game of Thrones-verdig vinter glemmer man rett og slett hvor godt livet kan være, så man tar imot enhver brødsmule fordi man er redd for at ting skal forsvinne, så man må jo utnytte det når man kan det, hva om sommeren aldri kommer? Føltes sånn noen ganger. Men det har vært mange uteserveringer siden det. Og mye varmere vær. Her i Norwich er sommeren fuktig, lufta liksom, og det er varmt og man trenger ikke jakke, og hvorfor i helvete har jeg noengang gledet meg til vinter? Fuck vinteren.
Igår gikk jeg utenfor uten jakke, på vei til en ny uteservering (gikk ikke som planlagt fordi det begynte å regne noe sykt), og følte meg skikkelig bra. Er lenge siden jeg har følt meg så bra. Før ferien vår så jeg det som min plikt å oppdatere klesskapet mitt. Av ulike grunner gikk jeg inn i en periode hvor jeg ikke kjøpte klær. I det hele tatt. Jeg fikk en blokkade for å kjøpe klær, følte jeg ikke fortjente det, hatet meg selv. Men det siste halvåret har det endret seg, sakte men sikkert. Før jul kjøpte jeg en body-con kjole som jeg ikke visste jeg hadde nok selvtilitt til å bruke. Men jeg gjorde det, dro på julebord og følte meg sexy og worth it og flawless. Men så tok det likevel lang tid før jeg kjøpte mitt neste plagg. Men så gjorde jeg det. Sommergreier. Topper og skjørt og bikini. Er så klisjé at det nesten er vondt å skrive det men med sommeren, med sola og lyset så følte jeg at noe løftet seg fra meg. En ny selvtilitt som egentlig mest handler om å gi faen. Folk har nok med sitt uten at de skal sitte å dømme hver en ting jeg gjør, jeg gidder hvertfall ikke gjøre det om andre. Hvis jeg kommer med en eller annen tanke så er det i positivt slag, som typ "damn hun ser bra ut" eller "lurer på hvor hun har kjøpt den kjolen/veska/neglelakken" etc. Og det er sånn jeg vil ha det. Vil kjøpe mer klær og gi mer faen og dra på flere uteserveringer og elske masse. Og få denne sommeren til å vare til oktober hvertfall.
No comments:
Post a Comment