Dagen etter aprilsnarr

Værmessig befinner vi oss i limbo, med en fot i vinteren og den andre i noe som loves som vår. Har gått rundt i disse altfor lange vintermånedene med en følelse av at dette aldri kommer til å ta slutt. Jeg ser nesten med avsky på parkaen min som har holdt meg varm om morgenene, gående nedover Prince of Wales etter nattevakt, for selv ikke parkaen holder meg varm lenger. Tar på meg et ekstra lag under, en grå hettegenser, drukner nesten i den, drukner nesten i parkaen også, men jeg lengter etter å drukne. Drukne i noe som ikke er vind og grått, drukne i ei sol som faktisk varmer, i en vind som ikke flerrer huden av ansiktet mitt, en vind som setter seg i beina og leddene mine, som får meg til å føle meg tjue år eldre enn hva jeg egentlig er. Jeg leser episk fantasy og Margaret Atwood. Steven Erikson og Brandon Sanderson. Sluker dem nærmest.  Prøver febrilsk å organisere en bokklubb og finner det umulig, skal aldri få diskutere Margaret Atwood med en jævla sjel, må bare sitte der med halvformulerte tanker til sikkelet rinner ut av munnviken min. Vakter som skiftes, helger som frarøves. Jeg er så lei at jeg drømmer om å slutte. Skal snart gå på min tredje nattevakt på rad, har bare tre vakter igjen og så har jeg ferie i to uker, og selv om det pirrer i kroppen etter pausa så lengter jeg enda mer til morgendagen. Morgendagen som møter meg etter kanskje bare fire timers søvn, men jeg har ikke lyst å bry meg, har en hel mandag og en halv tirsdag å sove på, jeg kan ikke bry meg, for imorgen er det meldt 17 grader og jeg skal drikke den første utepilsen som om det er livets vann.