Nå er det på tide med litt skribblerier her

Dette har jeg jobba med i sommer. Har så mye inspirasjon etter å ha jobba på sykehjem og jeg følte det var riktig for sjela mi at det fikk utløp noe sted. Blir kjempeglad hvis dere liker denne teksten eller bare leser den i det hele tatt. 

One dreary, decidedly normal April morning they found her covered head to toe in urine and excrement. Writing could be found on the walls.  None of it was legible, but the social workers who later inspected the place debated whether or not she had been trying to communicate.

"She used to be a writer," they told me on my first day. "Writing was the only thing left to her that she knew how."

So the patient who now inhabited room 126 had to be put in a home because her husband couldn't take care of her anymore. No one had known she had been sick. He had kept it all a secret, had settled with the imminent prospect of them not growing old together like he wanted them to, trying to make the most of the time he had left of her remembering who he was. But over the years the secret grew to weigh heavily on his soul and he decided to end his life. Wanted to end both of their lives. He put them in the car in the garage, turned on the engine and let the carbon dioxide to its trick. He had been the first to pass out, letting himself drift away amongst the smog and the fumes. But instead of passing out with him, not really understanding what they were doing in the car in the first place, something kick started in 126. Surival instict, they said. Maybe not even that. Probably just boredom. Watching her husband fall asleep in the seat next to her, 126 made her way towards the house, coughing and crawling, led on by a sudden urge to drink something, maybe to write something or maybe just to not be stuck in that car with that man who she felt she should know but who she couldn't quite name. She stayed in the house for a week before anyone decided to pop by.

A nurse bound by client confidentiality visited once a week, looked for changes, exchanged mindless smalltalk about her two siamese cats who both hated each other and her as well she suspected, and to distribute the colourful drugs 126 was very reluctant about taking. So when she came over that April morning, ready to tell 126, because it was mostly 126 who would listen, about how her cats had started making progress, yes, they even slept in her bed the other night, she was in for quite the shock. Not that she hadn't seen worse before. She had seen a lot worse, but it was the unexpectedness of it. She hadn't even noticed anything was up with 126's husband. Hadn't noticed he was planning to end it all. But of course, she was too preoccupied telling 126 about her cats to notice her husband's vacant stare into space and his occasional gruntal replies.

"But she's so young," all the other caretakers at the nursing home kept saying. I was never able to figure out what they wanted to achieve by this statement. Weren't they simply stating, time and time again, how random life could be? How things didn't always have to make sense. I didn't understand them, not at all. These were people more concerned with the latest paranormal reality show on telly than the nine o'clock news. Didn't they already know that people died young, bad people prospered and good people suffered? How did that make any less sense than a ghost haunting a nursery?

"Apparantly she was 34 when she got it," one of the nurses said over a cup of coffee in the breakroom, followed by a hushed "So young!" by a few people in the room. I tried very hard not to roll my eyes. Over the two weeks I had been there, 126 was definitely the hot topic for discussion. They almost fought over her and everyone seemed to possess a detail to piece together her history, to complete her illness. It was uncanny how much they knew about 126 that wasn't to be found in her patient's journal.

"And no one knew about it? How is that even possible?" This question was debated every day, somtimes even twice. I was trying not to listen by staring hard at a picture of Heidi Klum's model body in one of the many "women's magazines" laid around absolutely everwhere.

"The husband wanted to take care of her. Wanted as much time with her as possible before... well, you know. And neither of them had any family to speak of. She obviously got a diagnosis, but seeing as he wanted to keep her at home, the docter didn't have an obligation to notify any kind of nursing home. I believe the association was told, but only for statistical purposes. She wasn't the youngest, so I doubt they took any special interest in her. Seeing as they all keep getting younger." The monotone speech was delivered by one of the senior nurses, Margaret. I'd never heard her voice an opinion or even information regarding 126, and was surprised to find her, "World's Best Nana" cup in hand, standing by the computer adressing the rest of the people in the break room. No one said anything for a while and then the topic moved on to what someone's third grandson had done the other weekend. I wanted to give Margaret a smile, as a thank you for shutting up this gossip news room up once and for all, but when I looked at her, she had sat down in an office chair and looked more troubled than ever.

I didn't fight over 126. Wanted to spend as little time with her as possible. Because I was so new to the game of elder care I was yet to learn the trick of switching off. Of not caring so much when I got home. Of not caring so much when I was there. Of letting things slide. Of preventing my heart from breaking during every shift. The other caretakers had seen so much, been through so much that they had hardened. They didn't tear up at the sight of a picture of a patient and a now deceased spouse, they didn't take personal offense at being called stupid and ugly by a hallucinating patient. The image of their ever aging nan didn't pop into their heads as they had tea and chatted with some of the female patients in the afternoon. But 126 wasn't that much older than me. Well, she was, close to the age of my older sister and not very younger than my own mother. And always being reminded of that fact by her mere presence, not even presence, her simple existence everytime I went to work, became too bizarre. Or at least I thought it would. I was solely convinced that if I were to function at the nursing home, I needed to spend as little time with 126 as possible.

David Fincher

Jeg er veldig dårlig på navn og legger som oftest aldri merke til navn på regissører. Men David Fincher er det veldig vanskelig å ikke legge merke til. Filmene hans tar lang tid å bygge seg opp, men klimakset er alltid en belønning. Historien er alltid verdt å vente på. Filmmusikken drar meg inn i filmen og gir meg frysninger langt oppover ryggen. Fargene er grå og mørke, akkurat som jeg liker det. Og han har ikke et dårlig rollevalg. Idag har jeg sett Zodiac og The Girl With the Dragon Tattoo. Lange, treige filmer begge to. Men åh, så bra. Zodiac er en personlig favoritt. Jeg er veldig svak for Mark Ruffolo. Og Robert Downey Jr. selvsagt. Så hva skal jeg se nå? Fight Club har jeg bare sett 1 gang og det frister veldig å se den igjen. Se7en har jeg ikke sett på lenge og den inneholder jo en av mine favorittskuespillere, Kevin Spacey. Men kvelden er fortsatt ung, kanskje jeg sluker i meg begge.

Jakka

Bestilte denne jakka fra asos for noen uker siden. Den er fra River Island. Har leta etter ei sånn jakke veldig lenge. Visste ikke om jeg skulle gå for parkas eller kåpe-varianten. Men da jeg fant denne måtte jeg bare slå til. 

Mer høstmote

Jeg føler selv jeg er veldig androgyn i klesstilen. Kjøpte mitt første par jeans på kanskje 1 år for noen mnd siden. Jeg hater tettsittende plagg og vil helst at alt skal være så løst og ledig som mulig. Høyhæler har jeg ikke engang med meg til England. Og det fins kanskje max tre plagg som kvalifiserer som sexy i klesskapet mitt. Jeg liker det. Jeg trives. Etter å ha kjøpt den perfekte høstjakka (bilder kommer), skolesekken (bilde kommer) og som nevnt jeansene jeg kommer til å bo i i høst, så er det på tide å tenke sko. Jeg kan jo ikke gå i Converse i hele vinter. Eller, jeg kan kanskje det. I Norge hadde jeg aldri kunnet gjøre det, men i Norwich er det en mulighet for at det faktisk går. Men, jeg vil jo ha høstsko. Så jeg har sett litt rundt på nettet og jeg begynner å se en rød tråd med hvordan jeg vil at de perfekte høstskoene skal se ut. Androgyne. Skinn. Kanskje semsket. Boots. Svart. Lav hæl. Vi snakker nesten mannesko, her.

Øverst fra venstre: House of Harlot 1950, Alexander Wang, KG by Kurt Keiger og Kors by Michael Kors x2. 

De fleste skoene her er ganske pricy, men jeg har funnet et par på urbanoutfitters jeg nesten må slå kloa i.

Bokliste

Denne fant jeg på UnderbareClaras blogg. Er aldri innom der, men ramla inn der somehow og fant denne lista.

Første voksenboka jeg leste og virkelig likte: Det må vel være Widow for a Year av John Irving. Jeg måtte lese den i engelsken på ungdomskolen. Alle andre i klassen leste Hobbiten, mens læreren ville at jeg skulle lese noe som var litt mer på mitt nivå. Ikke for å skryte, men det er kanskje det eneste jeg kan skryte av her i livet, så la oss melke den kua mens vi enda kan. Halve boka er gjort om til en film og heter The Door in the Floor, og det er den delen av boka jeg også likte best. Det handler om oppveksten til hovedpersonen i boka, Ruth tror jeg hun heter, hennes opplevelser med faren hennes, en fraværende mor med et forhold til en mye yngre mann. Den andre delen av boka er om Ruths liv som voksen, enkelivet, hennes nye mann, en politimann hvis jeg husker riktig og mye av Amsterdam og the Red Light District.

Boka som forandret livet mitt mest: Vanskelig å svare på dette, men da jeg leste The Eye of the World av Robert Jordan (bok nr.1 i Wheel of Time- serien), skiftet jorda seg litt under føttene mine. Jeg fikk øynene opp for fantasy og den fantastiske sjangeren, samtidig som den skapte gnister for min egen skriving og hva jeg kunne utrette. Jeg har lest så mange fantastiske bøker pga nettopp denne boka og det er jeg så utrolig takknemlig for. Og det er så fint å tenke på at jeg er en av de mange fansene som venter spent på den siste boka og en av de mange fansene som har tatovert et symbol fra boka på huden. Fint å være en del av det. 

Boka jeg synes er overvurdert: Jeg leste Alkymisten av Paolo Cohelo og ble lamslått over hvor... selvhjelp-ish boka var. Fant ut at jeg hata å lese sånne bøker og satt i ettertid og tenkte at det hele bare var et stort makkverk. 

Forfattere hvis bøker jeg prøver å like, men bare ikke får til: Det har vært noen sånne i fantasy-forstand. Leste Robin Hobbs The Apprentice, men jeg er altfor lei middelalderfantasy (forutom ASOFIAF ofc.) til å tvinge meg gjennom en ny. Jeg leste The Lies av Locke Lamora av Scott Lynch for to år siden, veldig gira over hele settingen, type Venezia, og ble veldig fascinert av undergrunnskulturen i bøkene hans, samtidig som jeg ble helt kastet ut av bokens modernitet, alt føltes veldig James Bond blandet med Tre Musketerer, og jeg syntes ikke det passet i det hele tatt med boken. Jeg leste også Gail Carrigers Protectorate-serie for ei stund siden. Jeg elsker den første boka, lo meg gjennom den og storkosa meg. De to neste bøkene derimot var en stor skuffelse og ikke ikke mål seg med debuten. Noe som gjorde meg veldig trist. 

Klassikere jeg hevder jeg har lest, men aldri tatt jeg gjennom: Sense & Sensibility av Jane Austen. Jeg hadde en stor Austen-periode da jeg var 17 og leste alle romanene hennes. Men denne kom jeg meg virkelig ikke gjennom. Så. jævlig. kjedelig. 

Forfattere som hvis bøker er undervurdert: Kristine Toftes Song for Eirabu. Leste denne i forbindelse med særemne på VGS. Jeg hadde om norsk fantasy og likestilling, og prøvde febrilsk å finne noe bra (helt grei) litteratur som det kunne vært morsomt å hatt med. Det som allerede hadde vært tilgjengelig i mange år holdt på å ta fra meg motet. Men denne boka hadde nettopp kommet ut og selv om den var skrevet på nynorsk, måtte jeg lese den. Både fordi den var perfekt for særemnet, samtidig som det var en bok jeg ville leste veldig mye. Beste norske fantasy, hittil. Uten tvil. 

Tyngste boka jeg har lest: Daniel Deronda av George Elliot. Det var en kamp og jeg slet meg gjennom hver eneste side. Er så glad den tida er over. 

Leser helst: fantasy, Ian McEwan,  Diana Evans, selvbiografiske romaner eller amerikansk litteratur fra 1900-tallet. 

Ønsker jeg leste mer: Britisk samtid, og da spesielt UEAs alumni. Og flere biografier. Har lyst å lese Judi Dench sin, Patti Smith og en roman som heter The Mitford Girls, om overklassens ungjenter i et 20-talls England.

Beste barnebokforfatteren: Roald Dahl, Tove Jansson og Tor Åge Bringsværd og hans Ruffen-bøker.

Liker men ikke på samme måte som jeg likte før: Bøkene til Jane Austen og Jane Eyre av Charlotte Brontë. Det var en fin periode i livet, men jeg ville leve på den tiden og alt var veldig idyllsk. Selv om det nesten utviklet seg til en eneste stor vrangforestilling. Jeg ser fortsatt tilbake på de bøkene med et varmt minne og Jane Eyre er garantert en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, men hvis jeg skulle lese de bøkene nå vil det være med et helt annet syn og ville ikke vært nær å ha den samme leseropplevelsen som mitt 17årige jeg. 

Morsomste bok: Jeg har faktisk ikke lest så mange morsomme bøker, noe jeg vil bli bedre på. Men Soulless av Gail Carriger er hysterisk. Og Mindy Kalings bok er veldig morsom. 

Boka som har berørt meg mest: Vindens Skygge av Carlos Ruiz Zafon var så spennende og så nydelig. Den tok meg med på en reise gjennom et gammelt, skyggelagt Barcelona og det var helt fantastisk. The Thirteenth Tale av Diane Setterfield var også så rørende skrevet, med tanke på bøker og familie og historien utfoldet seg på en helt nydelig måte. Jeg leste The Book Thief av Markus Zusak på ei strand på Kreta mens jeg var på ferie med familien og gråt åpenlyst på stranda. Historien var helt utrolig og åpnet øynene mine for en helt annen måte å skrive på, å se historien fra, synsvinkel og forteller fikk en ny betydning for meg etter denne boken, og det er det jeg elsker. Når man faktisk lærer noe av bøkene man leser og det helt bevisst. 26a av Diana Evans fungerte på samme måte som The Book Thief, men da i forhold til tema og skrivemåte. Men fortsatt med fokus på historien. Jeg er veldig svak for en god historie. Og så er det viktig å få med The Name of the Wind, som også er en helt utrolig historie og slik en magisk fortelling. Elsker den boka. 

Fortell om boka du leste sist: Jeg leste Fantomina av Eliza Haywood i forberedelse til min første forelesning på onsdag. Det er en historie om ei ung overklassejente som bestemmer seg for å kle seg ut som ei prostituert for å forføre en mann. De har sex, mannen går lei av henne og hun bestemmer seg for å kle seg ut igjen. Boka gir damsel in disteress et nytt ansikt, ga henne makt og seksuell appetitt. 

The Wonder av Diana Evans

Jeg leste Diana Evans første bok, 26a, ifjor høst og forelsket meg. I skrivingen hennes. I karakterene. I settingen. I historien. Så bestemte jeg meg for å laste ned The Wonder for ikke så lenge siden. Det hadde gått for lenge mellom 26a og The Wonder, jeg må lese mer av henne. Det er tydelig å se hvilke elementer Evans kommer til å bruke gjennom hele forfatterskapet sitt. London og denne tilknytningen til Karibien. Denne gangen er det Jamaica som står for tur.

Lucas har levd hele livet uten en far og uten en mor. Han har vokst opp på en båt på Themsen sammen med bestemoren og søsteren sin. Men hele tiden går han rundt med disse spørsmålene. Hvem var faren hans? Var han virkelig så slem som alle skulle ha det til? Lucas nekter å tro på det. Samtidig som denne tvilen raser inni ham må han begynne å akseptere at han er 25 år og at han kanskje burde finne ut litt av ting. Sort his life out.

Og for å klare dette må han begynne å forstå fortida si, for å komme frem. Nemlig dette med faren hans. Så kommer dette dykket i farens historie. Livet på Jamaica med moren og faren, hans og morens ferd til England og London, dansingen, The Midnight Ballet, Carla (Lucas' mor), Riley, europaturné, bryllupet, og livet på Themsen. Men faren til Lucas er ingen enkel fyr. Det er denne besettelsen av dansen og drømmen om å en gang være den beste, og at ingenting skal få stå i veien for det. Igjen kommer jeg tilbake til dette om å gjøre alt for kunsten, som jeg snakket om da jeg leste Ladies av Mara Lee. Antoney, faren til Lucas, prøver dette. Prøver og feiler fordi når du har noen i livet ditt som du elsker og som elsker deg tilbake, og en liten en på vei, så kan du simpelthen ikke snu ryggen din til det.

'Your father believed he'd been blessed,' Riley told Lucas. 'He felt that he'd been chosen - the moon-bus, the flying dreams. He liked Albert Einstein's quote about dancers being the athletes of God.' As a result he had always found it extremely difficult to come back down to earth after a show. This was his best self, up there on stage. He wanted the applause to go on forever and would fill the silence that followed it with his own chatter, talking on and on in the dressing room about the highlights and mistakes of the evening's performance. 

Men det er hjerteskjærende, dette forholdet mellom Carla og Antoney. For det er ikke som kjærligheten skal være. Den er flyktende, blir konstant satt på prøve av Antoneys drøm om og kjærlighet for dansen. Fordi den kommer først. Og det er noe Carla motvillig må akseptere. Hun lærer å leve på avstand til denne besettelsen. La Antoney styre med det og unngår selv spørsmål om nettopp dette. For de fortjener begge noe annet, de gjør virkelig det. Antoney fortjener å bli like stor som Vaslav Nijinsky, mannen som hoppet og hoppet og før han landet hoppet enda litt høyere, mens Carla fortjener gutten med kubjella.

The way he looked at her made her feel immortally beautiful, and it often seemed that they were looking directly into each other's souls- though this, so far, was not what she understood love to be. 

Og løpende gjennom hele boka, er dette hintet til galskap, om å finne det punktet, den plassen, det stedet, hvor alt gikk galt. For finner man fram til det kan man bli frisk igjen. Det er alle disse historiene som Diana Evans maler fram, alle menneskene i The Midnight Ballet, alt føles så ekte i bøkene hennes. Ingenting er tilfeldig. Søskenforholdet som var en av hovedtemaene i 26a blir lagt litt til side her for å vike plass for historien til Antoney, Carla og The Midnight Ballet, men det gjør egentlig ingenting. Jeg er mer interessert i de enn jeg er i Lucas og søsteren hans, Denise. Lucas irriterer meg litt egentlig, måten han bare driter i alt og spesielt måten han behandler søsteren sin på. Denise er også irriterende, hun er så klinisk med alt og har større følelseskapasitet for blomstrene hun selger enn for menneskene rundt henne.

Jeg foretrekker nok 26a framfor The Wonder, men det er så forfriskende å lese om denne delen av London og om alle disse menneskene. Og dansen. Spesielt dansen.

Skulle egentlig ikke gjøre dette denne gangen men

Theyskens' Theory. foto: style.com

Den perfekte basisgarderobe. Hvitt. Svart. Mørkeblått. Jeg trenger egentlig ingen andre farger i klesskapet mitt. Jo, maroon, selvsagt. Rødbrun. Og grått. Men bortsett fra det tror jeg ikke jeg trenger noen andre farger. Jeg har skikkelig lyst på en lang, enkel og svart silkekjole. 

Om det å bli voksen

En ting som skjer når folk (jenter spesielt) flytter hjemmefra er at de begynner å samle på ting. Kopper. Fat. Glass. Fra et spesielt merke. Jeg trodde lenge at min sånn ting skulle være mummitrollet. Og jeg har egentlig ikke gitt opp drømmen helt. Jeg elsker Arabias Mummidesign og har selv tre kopper og fire glass. Det som er trist med dette er at ingenting av dette ble med meg til England. Når jeg pakker er jeg brutal. Jeg tar kun med meg det aller nødvendigste. Jeg er nazi når det kommer til dette fordi jeg orker ikke tanken på en blytung koffert og masse overvekt. Denne gangen veide kofferten min bare 19 kg. Det er sykt. En prestasjon vil jeg påstå. Men uansett, jeg tok ikke med meg noen mummikopper. Sniffkoppen min er på jobb og de to andre (Snorkfrøken og Mymlen) blir forhåpentligvis brukt hjemme. Glassene har jeg ikke åpnet engang! Men det som derimot ble med meg til England (riktignok i januar i år) var den vakreste koppen jeg noen gang har fått, og det var Taikakoppen min. Dette har naturligvis fått tankene til å spinne den siste tiden. Skal jeg kanskje begynne å samle på Taika istedenfor Mummi? Helst vil jeg samle på begge to, men man må jo begynne en plass.

kilde: royaldesign.co.uk

Samler dere på noe sånt? Og i såfall, hva?

pixar

Igår så jeg og Luke Toy Story. Jeg husker ikke sist jeg så Toy Story. Noe som innebærer at jeg hadde glemt hvilken fantastisk film det er. Jeg har ikke ord. For en utrolig historie. Hvis jeg skulle hatt en drømmejobb, så ville det vært å jobbe på story-gruppa i Pixar. Tenk å ha det som en jobb. Åh... Nå skal vi se Toy Story 2.

Over the rooftops, over the sea, along the highway like a bumblebee.

Jeg leser blogger der bloggeren ber leserne dele hemmeligheter som hun kan poste i et innlegg. Jeg leser #2 av disse innleggene og blir nesten lamslått av all tafattheten som finnes rundt omkring. Og hvor likegyldig folk stiller seg til noe som ikke er noe annet enn middelmådig. At det er greit å velge noe som er middelmådig fordi det er det eneste det går an å velge. Og ikke bare middelmådig, men noen ganger enkelt og greit helt feil. Det er ikke greit å bli kjæreste med noen som er hodestups forelska i deg kun fordi du har lyst på kjæreste. Noe så egoistisk har jeg aldri hørt før. Slemt er det også. Den ultimate bjørnetjeneste. Dessuten tror jeg ikke noen av de kampanjene hjelper. Du vet de, de som sier "It gets better." For det gjør det. Selvfølgelig gjør det det, men ingen ser ut til å skjønne det.  Det er noe drit å være tenåring og å være lei og trist. Men sånn skal det være. Og hvis man ikke klarer å finne seg i det, da må man nesten ta saken i egne hender. Si "nei, det er ikke greit at ting skal være drit for at det skal bli bedre" og finne en vei ut av driten på. Hvis ikke, trøst deg med at ting blir bedre. Ikke til slutt, men livet når et punkt der noe, ikke alt, går oppover og mot noe bedre og til slutt mot noe bra, ja, kanskje noe storslagent. Ikke alt, man blir aldri helt fornøyd med tingenes tilstand, men noe blir bedre. Unge forventer altfor mye av livet altfor tidlig, finner jeg. Ting forandres ikke over natten. Det tar tid. Ting og mennesker skal formes for å kunne tilpasse den nye hverdagen. Og hvis ting ikke går som planlagt så setter de seg ned og furter og sier at de aldri skal komme ut av dette hullet fordi alt er forferdelig og trist og jævlig. Men det er aldri det. Det er aldri alt som er jævlig. Det finnes alltid lysglimt. Man må bare ta vare på de når de kommer. Snakk med mennesker. Møt nye folk. Bor du på en liten plass, ikke klag på det, men ta internett til bruk. Herregud folkens, bruk internett til noe nyttig for en gangs skyld. Internett har ALT. Aldri glem det. Internett er din venn. Mange kommer sikkert til å reagere med at jeg ikke aner hva jeg snakke om. Hvordan kan jeg ane hva jeg snakker om når jeg ikke kjenner alle disse historiene? Joda, jeg aner litt hva jeg snakker om, er ikke eldgammel jeg heller og jeg har vært der. Men har alltid holdt ved den troen at ting blir bedre og at det alltid finnes lysglimt. Jeg blir så sliten av mennesker som ikke klarer å finne glede i noe. Som aldri ser noe positivt ved livet. Andre må innse det også, noen ganger.

Vi feirer sensommeren litt lengre

Er så sykt lei av å hoste og snufse og nyse. Men Luke har vært flink og tatt vare på meg og tatt oppvasken og vasket kjøkkenet. Laget te og toast har han også gjort. Og latt meg sett overdrevent mye The Office mens han bare ville få med seg sesongstarten på amerikansk fotball. Livet dere. Men nå har jeg endelig vasket håret, kan puste gjennom nesa igjen og svetter ikke lenger som en gris om nettene. Så ikveld skal vi ut å spise fordi jeg har fått smaksløkene mine tilbake! Det må vi jo feire.

asos høst

Etter å ha brukt en klekkelig sum på bøker til kun et fag er det siste jeg har lyst til å kjøpe høstklær. Men jeg elsker jo høstklær, så det er ikke rettferdig. Det som fikk meg til å skrive innlegget under var nettopp fordi jeg hadde funnet masse flotte, gode og varme høstplagg på asos sine hjemmesider. Skal, skal ikke tømme bankkontoen på følgende.

i [heart] autumn.

til tross for varme temperaturer har jeg ikke fått den sensommeren jeg håpet på her i norwich. det har vært overskyet stort sett hver dag og igår var det skikkelig kaldt ute. kanskje bare 12 grader. og det får meg til å tenke på årstiden vi alle elsker å romantisere, men som jeg er helt og holdent stupforelska i. ja, nemlig høsten. jeg blir virkelig nostalgisk om høsten. er ikke en plass med bedre høster enn kristiansund. dagene som blir kortere, trærne som blir orange og hundrevis av blader som virvler i en furten vind. slite seg dag inne og dag ut fra busstop til skole eller hjem. aldri den følelsen av å være tørr. kakao, chailatte og peiskos. varmeflasker og ullsokker. gode bøker og fine venner. det er den eneste årstiden i året hvor folk ikke gidder å prate om været. ja, jeg elsker høsten. jeg romantiserer den heller ikke. jeg vet at den suger og er kald og mørk og våt, men den er også så vakker, kan være så varm og magisk.