Om to dager

Mandag på denne tiden sitter jeg på Gardermoen og venter på å ta flyet videre til London, Heathrow. Jeg får sommerfugler i magen bare av å tenke på det. Nå har jeg vært hjemme i over to måneder og det er nesten for lenge. Senere på kvelden tar jeg bussen videre til Norwich og der skal Luke hente meg på busstoppet og vi skal dra videre til huset vårt. Det er visst 32 grader i Norwich nå og ENDELIG ENDELIG skal jeg få litt sommer jeg også. Trenger kanskje ikke dra til syden når man har en hage man kan drikke øl og spille badminton i. Plenen må klippes, sier han, men det skal vi vel få til. Jeg drar ut kjøkkensaksa om nødvendig. Noe som minner meg på at jeg kanskje burde kjøpt meg en god solkrem på tax free'n. Sånn at jeg slipper å få hudkreft og bli solbrent og like rød som en hummer mens all denne klippingen foregår. Jeg gleder meg sånn til å komme tilbake til Norwich. Det er slik en fantastisk by. Altfor få folk er klar over det. Når jeg har vært hjemme har jeg fått utallige spørsmål om "Hvordan går det i London da?" Stikk hodet ut av jorda, folkens, det finnes da flere steder i England enn London. Jeg gleder meg sånn til å innrede rommet. Selv om det er kjempelite og trangt skal jeg nok klare å gjøre det koselig. Trenger da egentlig ikke så stor plass. Henge opp plakatene mine, kjøpe nytt sengesett, ny gardin, for det har jeg ikke tenkt på, duker og lys, fine pynteting. Skulle ønske Norwich Vintage Fair var nå på sensommeren istedenfor sånn at jeg kunne ha hamstret herlige skatter der. Men de kommer vel tilbake på høsten. Ja, jeg får tro og håpe på det. Jeg gleder meg til å være i stand til å gå inn til sentrum istedenfor å ta buss, se bort fra de store handlegatene og heller tusle i de små koselige gatene hvor magien faktisk ligger, dra en tur innom markedet, dra på tapasbaren og spise blekksprut og drikke Desperado. Jeg gleder meg til å utforske nabolaget vårt, gå på kryss og tvers gjennom The Golden Triangle og besøke de lokale pubene, vente spent på at resten av studentene flytter inn og dra på husfest, kunne sitte ute om kvelden kanskje uten strømpebukse og snakke om hva vi gleder oss til dette semesteret. Jeg skal lære om forslagsbransjen og sitte på dataen og kanskje lære photoshop og andre tekniske duppeditter som kan være nyttig for en eventuell karriere, skal sitte på trange seminarrom og diskutere 1800-tallslitteratur. Så skal jeg skrive prosa. Masse prosa. For jeg har fått så mange ideer denne sommeren. Endelig har jeg turt og begynt å pusle litt med tekster om det å jobbe på sykehjem. Om Alzheimers. Demens. Jeg har så mange historier jeg får inspirasjon fra. Så vil jeg utvide en tekst jeg skrev ned tilfeldig for en stund siden. Om et søskenpar. To søstre. Jeg vil skrive mer på et prosjekt meg begynte med ifjor. Om ei jente. Og universet. Som jeg fortsatte på da jeg satt på Flesland flyplass og ventet på å dra videre til Stavanger og Jæren. Og et litt større prosjekt som er en dystopi mer enn noe annet. Inspirasjonen som slo meg da jeg og Luke så The Cabin in The Woods i påskeferien og jeg elsker når det skjer. Tilfeldig inspirasjon. Inspirasjon er vel alltid tilfeldig, men når du inspirasjonen treffer deg på de mest utenkelige plasser. Og det er bare et lite lysglimt og ikke big picture stuff, men det får hjernen til å begynne å murre og ordene kommer lett og uten anstrengelse, og før man vet ordet av det har man sittet i flere timer og bare skrevet. Skrevet og tenkt. Prøvd seg fram. Jeg skal også lese masse i høst. Masse masse. Tre bøker skal jeg ta med meg over dammen. Blant dem er Lorrie Moore sin novellesamling, Birds of America. For den er jeg ikke ferdig med enda, men jeg vil egentlig ikke bli ferdig heller. Ikke helt. Jeg vil fortsette å gå tilbake til den boka. Lære av den. Lære å skrive på en annen måte enn jeg er vant til. Lære å utforske novellebegrepet. For det novellebegrepet jeg satt inne med før denne sommeren begynte, har virkelig rast sammen i løpet av sommeren. Noe jeg er glad for. Det er så befriende å kunne gjøre ting annerledes. Å vite at det går an. Å vite at det er lov. Å vite at du ikke er den eneste som tenker sånn. Så skal jeg selvfølgelig ta med meg min kjære følgesvenn, Mister Kindle, hvor jeg har et utall bøker som har forblitt ulest, men som jeg skal gjøre meg ferdig med i høst. Gjøre meg ferdig med dem sånn at jeg kan lese andre ting. Masse ting. Forskjellige ting. Altfor ofte skjer det at når jeg leser samtidslitteratur så lengter jeg tilbake til fantasy. Men nå har jeg et lurt kort i ermet. Det er en fantasyserie jeg leste i 2010 som jeg har hatt lyst å lese om igjen, mest fordi det er en serie man må lese om igjen fordi den er så kompleks og favner om så altformye man ikke får med seg ved første gjennomlesing. Og den har jeg begynt på nytt på nå. Første bok. Så hvis samtiden får meg til å lengte tilbake til fantasy kan jeg bare dra opp den for å stille tørsten. For å holde abstinensene i sjakk.

Evig Søndag av Linnéa Myhre

På torsdag dumpet Evig Søndag ned i postkassa mi. Hadde forhåndsbestilt den, men trodde ikke jeg kom til å få den før alle andre og så før utgivelsesdato. But no biggy, I'll take it. Jeg bruker som oftest ikke ha forventninger til så veldig mye, har lært at du blir som oftest skuffa og så lenge jeg kan unngå å bli skuffa, så gjør jeg det. Men jeg helt siden jeg leste at Linnéa skulle gi ut bok, har jeg gått og gleda meg til den. Fordi jeg alltid har hatt lyst til å lese mer av henne, fordi hun er en ypperlig skribent og jeg tror hun har mer vettugt å komme med enn det som står på bloggen hennes. Men at den skulle være så personlig var jeg ikke forberedt på. At det ikke skulle være noen tvil om at dette var Linnéa Myhre, denne Linnéa i Evig Søndag, det var jeg ikke forberedt på. Men jeg ble ikke skuffa. For selv om Linnéa utleverer seg selv til de grader på Alt du vet er feil, så er det fortsatt mye hun holder tilbake, det fins en annen Linnéa der ute.

Jeg skulle ønske jeg visste hva som i alle disse årene hadde foregått inne i hodet mitt, for jeg vet ikke noe om hvordan livet der inne praktiseres. Det eneste jeg vet, er at det er noe som er veldig galt. 

Men Evig Søndag er en veldig mørk bok, samtidig som det skimter av mørk humor der inne, så blir man trist av å lese det som står. For Linnéa har det ikke greit. Ikke i det hele tatt. Men det er langt ifra en bok der det eneste du tenker er "men kan du for faen ikke få deg ut av den jævla senga og gjøre noe?". Kanskje fordi jeg forstår at det å komme seg ut av den senga er noe av det vanskeligste som finnes og fordi det helt enkelt aldri er så enkelt.  Boken er delt opp i datoer og psykologbesøk, samt noen tilbakeblikk fra da hun var innlagt i 2005. Den er fylt av nedturer på nedturer, noen få oppturer, kvasse observasjoner, en dyp kjærlighet til moren, nedtellinger til det neste måltider og rutiner, så mange rutiner. Igjen så blir man litt ødelagt fordi jeg blir nærmest litt stressa over folk som har så masse rutiner, at alt skal utføres til punkt og prikke, mens Linnéa er jo nærmest det motsatte av meg. Hun blir stressa av folk som ikke har rutiner. Det får meg til å tenke at det må være så sykt slitsomt å være inne i det hodet, alle disse rutinene og nedellingene. jeg tror jeg hadde blitt gal. Det som treffer meg sterkest er kjærligheten til moren og hvordan moren har vært den som har vært der for henne, og hvor glad Linnéa er for det og for henne. Hvem ville vi alle vært uten mødrene våre? For det er jo her jeg føler at, jo nå, nå kan jeg kjenne meg igjen i det hun skriver. Identifisere meg med henne. For jeg har aldri hatt dette skadelige forhold til mat og kropp, og ikke skal jeg skryte på meg noen depresjoner heller. Denne delen av boken forblir en fascinasjon, for hvordan kan jeg vite hvordan mennesker med spiseforstyrrelser og depresjoner har det, sånn egentlig, med mindre jeg leser noe om det? Jeg blir også veldig glad for at Linnéa har valgt å skrive denne boken. Fordi mental helse er virkelig tabu i dette landet. Man skal ikke være syk i hjernen, og hvis man er det så får man da se å holde kjeft om det. Folk har vanskelig for å innrømme at de har problemer som kanskje burde vært taklet profesjonelt og bare tenk hvor mange andre jenter det finnes der ute som leser denne boka og tenker "sånn har jeg også det" eller "oi, sånn visste jeg ikke det var". Opplysning til folket!

På en annen side er det ikke så uvanlig at jenter på min alder påstår at de er lykkelige, og det utelukkende på grunn av en pent anrettet kopp kaffe. De legger ut bilder av denne kaffekoppen og kaller den "hverdagslykke". Det er jo til å le seg ihjel av, er det ikke? For er det ikke da heller glede de sikter til? Eller blir de lykkelige av en kopp kaffe? Hvorfor blir ikke jeg lykkelig av en kopp kaffe? Hvilke krav til livet har de stilt egentlig?

Nå vil jeg egentlig bare lese mer av Linnéa Myhre.

Arkham Asylum 15th Anniversary Edition

På Sola flyplass lest jeg min første grafiske roman, Batman: Year One. Samtidig som jeg likte den, følte jeg meg fortsatt litt snurt. For uansett hvor interessant Batman sitt første år som Batman kan være, vil jeg uansett si at jeg foretrekker historien før han ble Batman eller det første møtet med en kul skurk. Men jeg likte parallellhistorien gjennom Year One, som fokuserte på Jim Gordon, hans privatliv, hans (også) første år i Gotham, og hvordan han takla det korrupte Gotham Police Department. En sniktitt på Catwoman fikk vi også. Men jeg kan jo ikke gi opp, selv om jeg ikke fikk det jeg hadde håpet ut av Year One. Så derfor dumpa denne ned i postkassa mi igår. Arkham Asylum. For der står de kule skurkene nærmest i kø. Og fordi mentalsykehus fascinerer meg. 

Imorgen kommer hjertet mitt

På denne tiden imorgen ligger jeg tett inntil en varm kropp. Utrolig fint, samt uutholdelig å tenke på. Åh, jeg elsker han så mye. Ta vare på kjærligheten, folkens!

Litteraturdrømmer

I natt drømte jeg at de holdt på å pusse opp sykehjemmet der jeg jobber. Lilla. Jeg gikk ut av den ene avdelinga jeg vanligvis er på, opp ei trapp (som ikke eksisterer) og det henger bokomslag ned fra taket i tråer, pappplakater liksom, fordi andreetasjen på sykehjemmet hadde visst blitt en bokbutikk. Og det eneste jeg husker er en stemme som sier at "når jeg skal lese så må jeg egentlig bare ligge på en sofa og ha et glass med vann vedsiden av meg, masse vann, fordi jeg blir alltid så dehydrert, uttørsta når jeg leser." Det ene bokomslaget jeg husker klart og tydelig var Jonathan Swift sin Gulliver's Travels, Oxford World's Classics edition. Og han mannen som prata, som sa den setninga, hadde definitivt skrevet Gulliver's Travels, men det var likevel ikke Jonathan Swift. Mer en blanding mellom Hemingway og Faulkner.