Lucas har levd hele livet uten en far og uten en mor. Han har vokst opp på en båt på Themsen sammen med bestemoren og søsteren sin. Men hele tiden går han rundt med disse spørsmålene. Hvem var faren hans? Var han virkelig så slem som alle skulle ha det til? Lucas nekter å tro på det. Samtidig som denne tvilen raser inni ham må han begynne å akseptere at han er 25 år og at han kanskje burde finne ut litt av ting. Sort his life out.
Og for å klare dette må han begynne å forstå fortida si, for å komme frem. Nemlig dette med faren hans. Så kommer dette dykket i farens historie. Livet på Jamaica med moren og faren, hans og morens ferd til England og London, dansingen, The Midnight Ballet, Carla (Lucas' mor), Riley, europaturné, bryllupet, og livet på Themsen. Men faren til Lucas er ingen enkel fyr. Det er denne besettelsen av dansen og drømmen om å en gang være den beste, og at ingenting skal få stå i veien for det. Igjen kommer jeg tilbake til dette om å gjøre alt for kunsten, som jeg snakket om da jeg leste Ladies av Mara Lee. Antoney, faren til Lucas, prøver dette. Prøver og feiler fordi når du har noen i livet ditt som du elsker og som elsker deg tilbake, og en liten en på vei, så kan du simpelthen ikke snu ryggen din til det.
'Your father believed he'd been blessed,' Riley told Lucas. 'He felt that he'd been chosen - the moon-bus, the flying dreams. He liked Albert Einstein's quote about dancers being the athletes of God.' As a result he had always found it extremely difficult to come back down to earth after a show. This was his best self, up there on stage. He wanted the applause to go on forever and would fill the silence that followed it with his own chatter, talking on and on in the dressing room about the highlights and mistakes of the evening's performance.
Men det er hjerteskjærende, dette forholdet mellom Carla og Antoney. For det er ikke som kjærligheten skal være. Den er flyktende, blir konstant satt på prøve av Antoneys drøm om og kjærlighet for dansen. Fordi den kommer først. Og det er noe Carla motvillig må akseptere. Hun lærer å leve på avstand til denne besettelsen. La Antoney styre med det og unngår selv spørsmål om nettopp dette. For de fortjener begge noe annet, de gjør virkelig det. Antoney fortjener å bli like stor som Vaslav Nijinsky, mannen som hoppet og hoppet og før han landet hoppet enda litt høyere, mens Carla fortjener gutten med kubjella.
The way he looked at her made her feel immortally beautiful, and it often seemed that they were looking directly into each other's souls- though this, so far, was not what she understood love to be.
Og løpende gjennom hele boka, er dette hintet til galskap, om å finne det punktet, den plassen, det stedet, hvor alt gikk galt. For finner man fram til det kan man bli frisk igjen. Det er alle disse historiene som Diana Evans maler fram, alle menneskene i The Midnight Ballet, alt føles så ekte i bøkene hennes. Ingenting er tilfeldig. Søskenforholdet som var en av hovedtemaene i 26a blir lagt litt til side her for å vike plass for historien til Antoney, Carla og The Midnight Ballet, men det gjør egentlig ingenting. Jeg er mer interessert i de enn jeg er i Lucas og søsteren hans, Denise. Lucas irriterer meg litt egentlig, måten han bare driter i alt og spesielt måten han behandler søsteren sin på. Denise er også irriterende, hun er så klinisk med alt og har større følelseskapasitet for blomstrene hun selger enn for menneskene rundt henne.
Jeg foretrekker nok 26a framfor The Wonder, men det er så forfriskende å lese om denne delen av London og om alle disse menneskene. Og dansen. Spesielt dansen.
No comments:
Post a Comment