kanskje 95% av litteraturen jeg leser er engelsk. jeg leser veldig sjeldent norsk. jeg har lest et par nynorsk-bøker i mitt liv (begynte på is-slottet av tarjei vesaas og den slår det meg nå at jeg må fortsette med). jeg har aldri lest noen bøker på svensk før i hele mitt liv. men denne boken måtte jeg bare lese.*
boka har egentlig tre forskjellige handlingsforløp og de flyter om hverandre i en balansert harmoni. den handler om nordpol-ekspedisjonen de tre svenskene andrée, fraenkel og strindberg foretok seg på slutten av 1800-tallet i en luftballong. den handler om bea uusma som er besatt av denne ekspedisjonen. og den handler om forholdet mellom strindberg og anna, gjort mulig gjennom deres korrespondanse og strindbergs dagbok.
anna albertina constantia charlier är 25 år. hon vill bli konsertpianist. hennes namn betyder vätgasballong på franska.
i tillegg til det er boken så fin! jeg var ikke klar over at jeg bestilte en hardcopy og at den er på størrelse med din vanlige kokebok. men det er bare bra fordi det gir rom for alle de vakre bildene som fyller hele sider. og det er så mange fine farger. hele is-spekteret fanget uusma da hun befant seg i arktis og viser tilbake til et helt utrolig fargekart.. å lese boken er en fantastisk visuell opplevelse og jeg slukte den på en halv dag. klarte ikke legge den fra meg, jeg måtte lese hva som skjedde med ekspedisjonsmedlemmene. for det er nettopp det som er bokens kjerne, hva skjedde? fordi ingen vet. det finnes titall teorier, men ingen ser ut til å stemme helt. og plutselig snubler uusma over et nytt spor, noe som kan være med på å fullføre hele puslespillet.
men jeg blir også sykt frustrert når jeg leser boken fordi disse tre svenskene var ikke forberedt i det hele tatt! det er nesten til å le seg skakk av. de kom ikke til nordpolen engang. de tok avgårde i en luftballong! de var bare fysikere og ingeniører som hadde sittet bak skrivepulter hele livet, de levde fullstendig i teoriens verden og hadde ikke tatt høyde for alle de ekstreme situasjonene de kunne komme utfor på en slik ekspedisjon. men de står på, det skal sies. når luftballongen endelig ikke klarer å sveve lenger og de lander på isen, må de fortsette til fots. og de faller i vannet så mange ganger og jeg kjenner at jeg fryser fordi hvis jeg hadde falt i vannet i arktis så hadde jeg gitt opp med en gang! jeg hadde ikke klart å fullføre hvis jeg hadde falt i vannet. men de fortsetter og faller og fortsetter og faller. og dreper sånn ca 10 isbjørner, og de er helt uredde! det virker som de er helt uviten om at isbjørner er som oftest dødlige for mennesker, de angriper og dreper deg uten å nøle. men det ser ikke disse gutta ut til å vite, eller hvertfall bry seg om. guri meg, det er ikke rart de ikke overlever. i tilegg går de og går de men det de ikke vet at de såvidt beveger seg framover. de går mot nord, men isen beveger seg mot sør. det er til å rive seg i håret av. håpløst.
de hade varit säkra på att det ständigt skulle vara solsken. de hade inte räknat med att det kunde finnas dimma och rimfrost i arktis. de hade inte heller räknat med att vätgasen långsamt skulle läcka ut ur de åtta miljoner mikroskopiska hål som symaskinsnålen hade gjort, när de parisiska sömmerskorna sydde ihop ballongtygets fjorton kilometer sömmar.
men det som er så sykt rart, er at under hele "oppholdet" deres på isen, skriver samtlige av gutta dagbøker. så kommer de over denne øya, vitön kaller de den, og under den korte tiden de tilbringer på øya (fire dager) slutter de helt å skrive. hvorfor? hvorfor? hva skjedde egentlig? jeg blir gæren av å ikke vite. og etter fire dager dør de. og ingen vet hvorfor.
i mylderet av alt dette får vi også uusmas opplevelse og berettelse om denne besettelsen, om hvordan hun også må vite, hun har lurt på dette i femten år nå, og jeg bøyer meg sånn i støvet for henne. at det går an å være så interessert og opptatt av noe i femten år, det er helt utrolig! men hun forsetter hun også, som svenskene, og gir aldri opp! ikke faen. hun organsierer også en leteaksjon etter et brev en av ekspedisjonsmedlemmene kastet ut av luftballongen, et brev som landet på en forblåst øy midt ute i havet. fordi kanskje det brevet kan gi henne svaret hun ønsker. i kjærlighetens navn!
han släpper ner sitt avskedsbrev till anna, på en ö där ingen kommer att hitta det.
til tross for bokens stadig kliniske tilnærming til dødsgåten (uusma har f.eks kartlagt svenskens bevegelser, matinntak, sykdommer og øvrige kommentarer i et gigantisk skjema) så leses denne boken underlig som prosa. det at alt er sant (bortsett fra side 271 og 272) gjør boken bare ti ganger bedre! den er lyrisk og vakker som bare svensk kan være, og jeg elsker uusmas observasjoner og metaforer og beskrivelser av hele opplevelsen. og kjærlighetshistorien mellom strindberg og anna er hjerteskjærende og vakker og jeg blir glad og trist av å lese det. en av de beste bøkene jeg har lest.
*jeg oppdaga boka hos niotillfem!
