nå må jeg snakke litt om kjærligheten

det er vanskelig å forholde seg til kjærligheten og skrivingen. de to går jo hånd i hånd men jeg har vanskelig for å skrive om kjærlighet. den gode kjærligheten. for jeg har en følelse at folk ikke gidder å lese om den. det er uinteressant. folk vil lese om kjærlighet som river en i hjerterota, forbudt kjærlighet, umulig kjærlighet eller bare den som er veldig veldig vanskelig. men kjærligheten her i gården er ikke så vanskelig. den er enkel og fin og veldig sterk. snart har vi vært sammen i 1 år og hver dag oppdager jeg nye sider ved denne mannen, hver dag overrasker han meg på noen måte og hver dag blir jeg bare mer forelska. det er kanskje klisjé og det er absolutt ikke meningen å male tilværelsen min på noen som helst rosenrød måte, men sånn er det bare.  folk tenker kanskje: hver dag? det går da ikke an? men jo, jeg har kjent på det, tatt meg i skinnet selv for å kjenne om det er sant og jeg kan med hånda på hjertet si at jo, hver dag. hver eneste dag. han er den beste personen i livet mitt. han jeg aldri kunne klart meg uten. han som får meg til å le til jeg gråter. han jeg kan si alt til. det var meant to be at vi møttes, sier vi når vi snakker om den tiden, da vi snakka sammen skikkelig på the suffolk walk og planla bytur. at vi møttes i england. at vi møttes på universitetet. meant to be var det, selv om ingen av oss tror på skjebnen. for noen ting kan man bare ikke forklare. men det er kanskje ikke nødvendig heller.  nå ligger han og tar en lur vedsiden av meg og det er slikt et vakkert syn. måtte dere alle finne kjærligheten, kjære dere, og ta godt godt vare på den. den kommer kanskje bare én gang.