Dag 5: Noe du savner

Jeg savner alle vennene mine hjemme i Norge. Det kan til tider være frustrerende å være så langt unna de du er glad i og like frustrerende er det når du føler som om du er den eneste som prøver å holde kontakten. Jeg liker ikke det. Jeg vet ikke, kanskje er det normalt å føle seg litt utafor når det bokstavelig talt er et hav som skiller dere, men av og til føler jeg meg litt ensom og da er det greit å vite at man ikke er blitt glemt av de hjemme. 

Jeg savner også selvfølgelig familien min hjemme. Da vi flytta inn her i Earlham Road var det veldig leit å ikke ha mamma her for å ordne med småting og pikkpakk til rommet. Dere vet, sånne ting som mammaer skal være med på. Hjertet mitt knuste litt når alle andre flyttet opp hit med foreldrene sine og dro på en kjempestor handletur til supermarkedet for å handle inn de essensielle matvarene eller ting til rom og hus. Jeg skulle også ønske jeg kunne det. 

I det siste har jeg også kjent på dette savnet etter bestefaren min som døde så altfor tidlig. Jeg er glad for at han var en så stor del av barndommen min, samtidig som jeg synes det er utrolig teit at han ikke er her nå. For han kunne vært det. Han kunne virkelig det. Jeg savner å sitte på verandaen på hytta i sola og høre på historiene hans. Jeg savner å spise middag hjemme hos dem der han ALLTID spøkte om at vi skulle ha sursild til middag. Jeg savner tryggheten som fulgte med hans tilstedeværelse. Jeg savner pigghåret hans og den alltid solbrune huden hans. Skulle virkelig ønske han fortsatt var her.