Om to dager

Mandag på denne tiden sitter jeg på Gardermoen og venter på å ta flyet videre til London, Heathrow. Jeg får sommerfugler i magen bare av å tenke på det. Nå har jeg vært hjemme i over to måneder og det er nesten for lenge. Senere på kvelden tar jeg bussen videre til Norwich og der skal Luke hente meg på busstoppet og vi skal dra videre til huset vårt. Det er visst 32 grader i Norwich nå og ENDELIG ENDELIG skal jeg få litt sommer jeg også. Trenger kanskje ikke dra til syden når man har en hage man kan drikke øl og spille badminton i. Plenen må klippes, sier han, men det skal vi vel få til. Jeg drar ut kjøkkensaksa om nødvendig. Noe som minner meg på at jeg kanskje burde kjøpt meg en god solkrem på tax free'n. Sånn at jeg slipper å få hudkreft og bli solbrent og like rød som en hummer mens all denne klippingen foregår. Jeg gleder meg sånn til å komme tilbake til Norwich. Det er slik en fantastisk by. Altfor få folk er klar over det. Når jeg har vært hjemme har jeg fått utallige spørsmål om "Hvordan går det i London da?" Stikk hodet ut av jorda, folkens, det finnes da flere steder i England enn London. Jeg gleder meg sånn til å innrede rommet. Selv om det er kjempelite og trangt skal jeg nok klare å gjøre det koselig. Trenger da egentlig ikke så stor plass. Henge opp plakatene mine, kjøpe nytt sengesett, ny gardin, for det har jeg ikke tenkt på, duker og lys, fine pynteting. Skulle ønske Norwich Vintage Fair var nå på sensommeren istedenfor sånn at jeg kunne ha hamstret herlige skatter der. Men de kommer vel tilbake på høsten. Ja, jeg får tro og håpe på det. Jeg gleder meg til å være i stand til å gå inn til sentrum istedenfor å ta buss, se bort fra de store handlegatene og heller tusle i de små koselige gatene hvor magien faktisk ligger, dra en tur innom markedet, dra på tapasbaren og spise blekksprut og drikke Desperado. Jeg gleder meg til å utforske nabolaget vårt, gå på kryss og tvers gjennom The Golden Triangle og besøke de lokale pubene, vente spent på at resten av studentene flytter inn og dra på husfest, kunne sitte ute om kvelden kanskje uten strømpebukse og snakke om hva vi gleder oss til dette semesteret. Jeg skal lære om forslagsbransjen og sitte på dataen og kanskje lære photoshop og andre tekniske duppeditter som kan være nyttig for en eventuell karriere, skal sitte på trange seminarrom og diskutere 1800-tallslitteratur. Så skal jeg skrive prosa. Masse prosa. For jeg har fått så mange ideer denne sommeren. Endelig har jeg turt og begynt å pusle litt med tekster om det å jobbe på sykehjem. Om Alzheimers. Demens. Jeg har så mange historier jeg får inspirasjon fra. Så vil jeg utvide en tekst jeg skrev ned tilfeldig for en stund siden. Om et søskenpar. To søstre. Jeg vil skrive mer på et prosjekt meg begynte med ifjor. Om ei jente. Og universet. Som jeg fortsatte på da jeg satt på Flesland flyplass og ventet på å dra videre til Stavanger og Jæren. Og et litt større prosjekt som er en dystopi mer enn noe annet. Inspirasjonen som slo meg da jeg og Luke så The Cabin in The Woods i påskeferien og jeg elsker når det skjer. Tilfeldig inspirasjon. Inspirasjon er vel alltid tilfeldig, men når du inspirasjonen treffer deg på de mest utenkelige plasser. Og det er bare et lite lysglimt og ikke big picture stuff, men det får hjernen til å begynne å murre og ordene kommer lett og uten anstrengelse, og før man vet ordet av det har man sittet i flere timer og bare skrevet. Skrevet og tenkt. Prøvd seg fram. Jeg skal også lese masse i høst. Masse masse. Tre bøker skal jeg ta med meg over dammen. Blant dem er Lorrie Moore sin novellesamling, Birds of America. For den er jeg ikke ferdig med enda, men jeg vil egentlig ikke bli ferdig heller. Ikke helt. Jeg vil fortsette å gå tilbake til den boka. Lære av den. Lære å skrive på en annen måte enn jeg er vant til. Lære å utforske novellebegrepet. For det novellebegrepet jeg satt inne med før denne sommeren begynte, har virkelig rast sammen i løpet av sommeren. Noe jeg er glad for. Det er så befriende å kunne gjøre ting annerledes. Å vite at det går an. Å vite at det er lov. Å vite at du ikke er den eneste som tenker sånn. Så skal jeg selvfølgelig ta med meg min kjære følgesvenn, Mister Kindle, hvor jeg har et utall bøker som har forblitt ulest, men som jeg skal gjøre meg ferdig med i høst. Gjøre meg ferdig med dem sånn at jeg kan lese andre ting. Masse ting. Forskjellige ting. Altfor ofte skjer det at når jeg leser samtidslitteratur så lengter jeg tilbake til fantasy. Men nå har jeg et lurt kort i ermet. Det er en fantasyserie jeg leste i 2010 som jeg har hatt lyst å lese om igjen, mest fordi det er en serie man må lese om igjen fordi den er så kompleks og favner om så altformye man ikke får med seg ved første gjennomlesing. Og den har jeg begynt på nytt på nå. Første bok. Så hvis samtiden får meg til å lengte tilbake til fantasy kan jeg bare dra opp den for å stille tørsten. For å holde abstinensene i sjakk.