Evig Søndag av Linnéa Myhre

På torsdag dumpet Evig Søndag ned i postkassa mi. Hadde forhåndsbestilt den, men trodde ikke jeg kom til å få den før alle andre og så før utgivelsesdato. But no biggy, I'll take it. Jeg bruker som oftest ikke ha forventninger til så veldig mye, har lært at du blir som oftest skuffa og så lenge jeg kan unngå å bli skuffa, så gjør jeg det. Men jeg helt siden jeg leste at Linnéa skulle gi ut bok, har jeg gått og gleda meg til den. Fordi jeg alltid har hatt lyst til å lese mer av henne, fordi hun er en ypperlig skribent og jeg tror hun har mer vettugt å komme med enn det som står på bloggen hennes. Men at den skulle være så personlig var jeg ikke forberedt på. At det ikke skulle være noen tvil om at dette var Linnéa Myhre, denne Linnéa i Evig Søndag, det var jeg ikke forberedt på. Men jeg ble ikke skuffa. For selv om Linnéa utleverer seg selv til de grader på Alt du vet er feil, så er det fortsatt mye hun holder tilbake, det fins en annen Linnéa der ute.

Jeg skulle ønske jeg visste hva som i alle disse årene hadde foregått inne i hodet mitt, for jeg vet ikke noe om hvordan livet der inne praktiseres. Det eneste jeg vet, er at det er noe som er veldig galt. 

Men Evig Søndag er en veldig mørk bok, samtidig som det skimter av mørk humor der inne, så blir man trist av å lese det som står. For Linnéa har det ikke greit. Ikke i det hele tatt. Men det er langt ifra en bok der det eneste du tenker er "men kan du for faen ikke få deg ut av den jævla senga og gjøre noe?". Kanskje fordi jeg forstår at det å komme seg ut av den senga er noe av det vanskeligste som finnes og fordi det helt enkelt aldri er så enkelt.  Boken er delt opp i datoer og psykologbesøk, samt noen tilbakeblikk fra da hun var innlagt i 2005. Den er fylt av nedturer på nedturer, noen få oppturer, kvasse observasjoner, en dyp kjærlighet til moren, nedtellinger til det neste måltider og rutiner, så mange rutiner. Igjen så blir man litt ødelagt fordi jeg blir nærmest litt stressa over folk som har så masse rutiner, at alt skal utføres til punkt og prikke, mens Linnéa er jo nærmest det motsatte av meg. Hun blir stressa av folk som ikke har rutiner. Det får meg til å tenke at det må være så sykt slitsomt å være inne i det hodet, alle disse rutinene og nedellingene. jeg tror jeg hadde blitt gal. Det som treffer meg sterkest er kjærligheten til moren og hvordan moren har vært den som har vært der for henne, og hvor glad Linnéa er for det og for henne. Hvem ville vi alle vært uten mødrene våre? For det er jo her jeg føler at, jo nå, nå kan jeg kjenne meg igjen i det hun skriver. Identifisere meg med henne. For jeg har aldri hatt dette skadelige forhold til mat og kropp, og ikke skal jeg skryte på meg noen depresjoner heller. Denne delen av boken forblir en fascinasjon, for hvordan kan jeg vite hvordan mennesker med spiseforstyrrelser og depresjoner har det, sånn egentlig, med mindre jeg leser noe om det? Jeg blir også veldig glad for at Linnéa har valgt å skrive denne boken. Fordi mental helse er virkelig tabu i dette landet. Man skal ikke være syk i hjernen, og hvis man er det så får man da se å holde kjeft om det. Folk har vanskelig for å innrømme at de har problemer som kanskje burde vært taklet profesjonelt og bare tenk hvor mange andre jenter det finnes der ute som leser denne boka og tenker "sånn har jeg også det" eller "oi, sånn visste jeg ikke det var". Opplysning til folket!

På en annen side er det ikke så uvanlig at jenter på min alder påstår at de er lykkelige, og det utelukkende på grunn av en pent anrettet kopp kaffe. De legger ut bilder av denne kaffekoppen og kaller den "hverdagslykke". Det er jo til å le seg ihjel av, er det ikke? For er det ikke da heller glede de sikter til? Eller blir de lykkelige av en kopp kaffe? Hvorfor blir ikke jeg lykkelig av en kopp kaffe? Hvilke krav til livet har de stilt egentlig?

Nå vil jeg egentlig bare lese mer av Linnéa Myhre.