Egentlig har jeg gitt opp dette med sommeren. En ordentlig sommer. Hvertfall her. Man får ikke det er. Jeg kommer jo ikke hjem hit for sommeren sin skyld. Kommer ikke hjem for været. Hvertfall ikke for været. Jeg skjønner ikke hvordan mennesker som bor her ikke blir værleie. Hvordan de ikke står ned ved en klippe ved sjøen og skriker så høyt og lenge de makter, at de er lei av dette været. Evig høst. Kanskje bikker det over mot vår. I noen få lysglimt. Men aldri sommer. Ikke egentlig.
Ingenting ble som det skulle bli denne sommeren. Sitter igjen med å ikke ha reist noe sted og å være ekstra lenge alene. Nå vil jeg bare at sommeren skal være ferdig. Siste vakt på jobb og så noen dager senere fly avgårde til hjertet mitt. Selv om det er noen ting å se fram til før den tid også. Neste uke reiser jeg enda en gang til Jæren for å besøke verdens beste jenter. Og i ei helg i august ser jeg fram til en hyttetur som ikke kommer til å bli noe annet enn spektakulær. Med bare flotte folk, god mat, god drikke, masse latter, kanskje litt sol? Bare gi meg varme.
For å få tiden til å gå danser jeg på rommet mitt til Florence + The Machine feat. Calvin Harris- Spectrum og tenker at den sangen kunne jeg dansa til hele livet. Jeg ser Community på nytt og blir aldri lei. Jeg leser bøker der mennesker er delt inn i insektrsgrupper. Jeg drikker bøttevis med grønn te. Skriver ned noen setninger. Skyper med verdens beste gutt og prøver febrilsk å få filmen vi begge ser på til å spille av akkurat samtidig. Later som om vi egentlig sitter i samme rom og ser samme film. Og lurer på når jeg skal få bade i norsk sjø igjen.
No comments:
Post a Comment