i januar leste jeg bare 1 bok! 1 bok (jeg skylder på luke), så jeg har valgt å slå sammen januar og februar sånn at ikke den ene boka i januar skal stå så stusslig for seg selv.
all my friends are superheroes av andrew kaufman. denne boka la vidar igjen da han dro til sør-amerika og jeg plukka den opp noen dager etter han dro og jeg ble så glad i denne. den handler om en fyr som bare har superheltevenner og en superhelt til kone, men hun kan ikke se han lenger, hun vet ikke at han finnes lengre, og han må prøve å overtale henne til å se han igjen. det er en hjerteskjærende bok med mange morsomme fortellinger og en veldig interessant vri på hele superhelt-temaet. jeg likte denne veldig godt!
carmen av prosper mérimé. ved første gjennomlesning er denne boka latterlig. vi leser om en mann som reiser rundt om i spania, møter en banditt og får høre historien om carmen. den er forferdelig generaliserende om sigøynere, der de er den verste banden mennesker som noen gang har eksistert på denne jord. carmen er djevelen inkarnert og får menn til å gjøre hva hun vil. dette er selvsagt ikke fordi mennene er så kåte at de åpenlyst sikler etter henne og vil gjøre hva som helst for å få henne til sengs, men fordi carmen har overnaturlige evner. karakterene er flate, språket bikker mot svulstig og det hele blir bare en for stor dose femme fatale. jeg skjønner ikke helt hva mérimé ville med carmen, om det var å eksponere skitten av sigøynere for omverdenen eller for å sette det hele på spissen. det er likevel utrolig hvor mye av carmen som har sneket seg inn i kultur idag. carmen og lolita er jo praktisk talt av samme ull. hva hadde film noir vært uten carmen?
mrs dalloway av virginia woolf. å lese denne boken var som å spise godteri. veldig godt og morsomt, men i for store mengder og det ble for mye. mrs dalloway er preget av å være en stream of consciousness-bok, hvor woolf var inspirert av t.s eliot og james joyce. jeg har hverken lest eliot eller joyce, men joyces ulysses skal visst være det største makkverket som noen gang er skrevet, selv om det er en klassiker. jeg har likevel ingen intensjoner om å streve meg gjennom ei bok uten komma eller punktsetting av noe som helst slag, no thank you. men tilbake til mrs dalloway; jeg elsker den verdenen hun lever i. alt hun har opplevd. de små detaljene ved det hverdagslige livet hennes. måten woolf skrever på også. det er lett og lekent. må lese mer av woolf.
daniel deronda av george eliot. dette er ei murstein av ei bok jeg aldri ville lest hadde det ikke vært for at det var pensum i et av fagene mine. jeg slet meg gjennom denne. uansett, det er historien om gwendolen harleth og daniel deronda. hvordan gwendolen egentlig ikke har lyst å gifte seg, hun har bare lyst å gjøre som hun vil der hun sitter som et utenomjordisk vesen ingen helt forstår seg på. så gifter hun seg og istedenfor å kontrollere ham som hun trodde hun ville, ender han opp med å kontrollere henne og reduserer henne til ikke halvparten engang av den kvinnen hun var. og daniel deronda? han blir kjent med et par jøder og forelsker seg i en av dem. greia med denne boka, det eliot ville få frem, var den stusslige tilstanden av den britiske kulturen. hun ville heve jødene opp av gjørma, gjøre de synlige, fjerne fordommene. for meg blir jødene (bortsett fra én av dem, men som egentlig ikke bør regnes som jøde fordi hun hatet det fra dag én.) i denne boka altfor perfekte, hvis dere skjønner hva jeg mener? alt for svart og hvitt. jeg trenger litt snusk. men ja, jeg har skrevet essay om denne boka og håper og aldri skrive noe om den igjen. jeg trenger ei lang pause fra viktorianske mursteinsromaner.
No comments:
Post a Comment