That should do it

Nina Simone sender meg nesten i søvn der jeg sitter i sofaen, ventende på et Word dokument som skal starte opp, med laderen halvt slengt over skjermen, fordi den funker nesten ikke lengre, må være i en bestemt posisjon for at PC-en skal lade, og det er bare halve frustrasjonen. Resten kommer av at PCen går så jævla treigt, så treigt før alt starter, sånn du er om morgenen etter altfor lite søvn, når du våkner opp av alarmen og tenker at det umulig kan være alarmen som ringer, tenker du dumt i halvsøvne, fordi du har jo ikke sovet nok til å våkne opp nå, du så jo en episode av Bob's Burgers for bare en time siden, gjorde du ikke? Så etter altfor lite søvn sitter jeg oppe, alene i stua, med Netflix på Xboxen, prøver å fortape meg i TED talks om verdensrommet, for å roe ned, prøver å holde ut litt lenger siden jeg har nattevakt imorgen, kan ikke legge meg for tidlig. De snakker om Saturn og dens måner, hun gjør det, kvinnen som uttaler 'human' uten H og det er så frustrerende at hver gang hun sier det blir jeg sint inni meg, kan hun ikke bare uttale ordet skikkelig? Uman. Youman høres det ut som hun sier. Hun snakker om Saturn og hvor flott det var da de første bildene kom tilbake, det ga henne boosebum... sier hun før hun irettesetter seg selv og sier 'goosebumps'. Jeg tar en pause fra alle månene og bildene og kjemien og setter på Nina Simone, med Iphonen i et krus for å få ekstra lyd. Jeg så What Happened, Miss Simone? dagen før, fullstendig oppslukt av civil rights, en rå og ærlig stemme, og et tragisk liv. Kan nå endelig høre sangene hennes med en viss kontekst og forstå hvertfall litt av det hun synger om. Sangen jeg hører mest på er Ain't got no - I got life, og leser youtube-kommentarer fra folk som finner støtte i sangen, heroinavhengige som begynner å gråte på rehab, fordi det hun synger om er noe veldig ærlig, for hvem er vi egentlig, sånn i bunn i grunn, når det kommer til stykket? Vi står der, nakne mennesker, våknet uten hukommelse, helt alene, og det eneste vi har er oss selv, armene og beina, pusten, hodet. Det er nesten for ille at jeg ikke hørte Strange Fruit før Kanye West sampla den på Yeezus-albumet sitt, tenker jeg når den kommer på, fordi det er sånn en kraftig sang, alt hun gjør eller gjorde er så kraftig, så sterkt, selv om denne sangen er kanskje mindre musikalsk enn noe hun har gjort, men det gjør ingenting, for alt ligger i ordene og stemmen, noe jeg aldri har vært flink til å legge merke til, som en lytter av musikk. Musikken har alltid kommet først. Der jeg hører på sanger hundreogfemti ganger før jeg faktisk legger merke til ordene. Jeg sier til Luke at det er fordi engelsk er andrespråket mitt, jeg har vanskelig for å høre tekstene, og det er halvveis sant, men jeg er vel mer en lat musikkelsker. Vet ikke om det gjør meg litt en musikkelsker, men.