Jeg skal ikke skryte på meg at jeg har lest altfor mange klassikere, fordi det er ikke sant. Jeg har lest noen, mest engelske og da spesielt Jane Austen og Brontë-søstrene, samt noen "moderne" klassikere. Jeg leste noen på universitetet, slet meg f.eks gjennom Daniel Deronda av George Elliot og The Interpretation of Dreams av Sigmund Freud, mens jeg forelsket meg i Dracula av Bram Stoker. Men jeg er på mange måter en nybegynner (er vi ikke alle det i møtet med litteraturen?) og har f.eks aldri lest Dickens eller Shakespeare. (Har heller ikke lest masse litteratur utenfor vesten, noe jeg er veldig bestemt på å endre.)
One Hundred Years of Solitude er ei bok jeg personlig har hatt lyst å lese veldig lenge. Jeg husker da jeg gikk på vgs og vi gikk gjennom de ulike sjangerne i norskboka (norsk-faget er noe av det kjedeligste som finnes, dessverre) og at en av de var magisk realisme og en av de nevnte bøkene var nettopp One Hundred Years of Solitude eller Hundre års Ensomhet. Jeg husker jeg synes definisjonen var vag og at jeg ikke helt skjønte greia. Er det ikke bare fantasy for folk som er for pretensiøse til å innrømme at de leser fantasy? Jeg visste liksom ikke hva jeg skulle forvente.
One Hundred Years of Solitude handler om livet i en liten landsby, Macondo, i Colombia, hvor vi følger en spesiell familie gjennom flere generasjoner. Det er egentlig det eneste jeg har lyst å si om handlingen, i det store og hele er det ikke handlingen som står i sentrum, ikke på en klassisk romanmåte, hvis det gir mening. Jeg har en greie for generasjonsromaner. Jeg elsker å lese de ulike detaljene som har gått inn for å få fortiden til å virke så levende som mulig, arbeidet som ligger bak. Men denne boken er veldig veldig annerledes. Tidslinjen vi følger hopper hele tiden fram og tilbake. Ikke at vi hopper så langt fram i tid hver gang, men nok til at noen kan ha dødd for å så gå tilbake til en tid hvor de fortsatt lever. Føler det er her den magiske realismen kommer fram i komposisjonen, fordi tilstanden mellom død og levende er veldig flytende i handlingen også på mange måter. Selv om noen dør er de fortsatt ikke helt borte. Ting som har skjedd i fortiden kan skje igjen, for hva er vel egentlig tid og som mennesker, går vi ikke gjennom sykluser, gjør ting igjen og igjen, går rundt i sirkler, glemmer, og tar de samme valgene, begår de samme feilene?Selv om alt er så tenkt ut og karakterene virkelig får ta sin plass og alle er virkelig karakterer og personer i sin egen rett, så er det språket som er den store helten i denne boka. Fordi alt er virkelig så bra skrevet og man føler at Marquez har grublet over hvert eneste ord, språket føles aldri gjentatt, det føles aldri tørt eller uinspirert. Noe som igjen gjenspeiler historien Marquez forteller på mange måter. Jeg følte at da jeg leste denne boka så kunne alt skje, og så gjorde det det. Selv om alt er hverdagslig og "normalt", så er denne boka episk på så mange måter. Jeg følte at jeg hadde levd i Macondo og spist lunsj med Ursula og laget gullfisker med Aureliano Buendia og hatt livets fest med Aureliano Segundu og brodert med Amaranta og spådd framtiden med Pilar Ternera. Man går liksom ikke gjennom en sjekkliste over "ting som skal skje i løpet av et liv" men man får heller et innblikk i livets gang til en familie som har levd og dødd i en liten landsby hvor den største lykke og den største tragedie har funnet sted, gang på gang.
Og mange ting er magiske; noen får en kasserolle med suppe til hoppe av bordet, det regner i fire år, noen kommer tilbake fra de døde og noen lever til å bli godt over 120 år (hvis ikke enda mer). Men det blir beskrevet med sånn en selvfølge at man bare tenker at selvfølgelig skal sånne ting skje i Macondo. Det er en spesiell plass. Og det skjer med en spesiell familie.
Denne boka ga meg så mye og det var så mange karakterer jeg skulle ønske jeg kunne lest mer om, Ursula spesielt. Ble så glad da jeg fant ut at Marquez har skrevet en novellesamling satt i Macondo der vi får lese mer om karakterene hans. Gleder meg til å lese, en dag.
Neste bok er også en klassiker, men kanskje på en litt annen måte: The Gunslinger av Stephen King,
No comments:
Post a Comment