Etter to bøker som ga meg mye både litterært og følelsesmessig, er det greit å lande på jorda igjen med ei bok som får deg til å vri deg av kleinhet. Michael Moorcock utvikla karakteren Elric på slutten av 50-tallet og utover på 60-tallet, hvor han skrev ulike noveller i fantasy og sci-fi-magasiner. Denne boka samler alle disse novellene og fire lengre noveletter (som en gang kunne bli roman) for å gi en full innføring i karakteren Elric.
Kort oppsummert er Elric den siste i en lang rekke magiske keisere som en gang hadde et rike kalt Melniboné. Men Elric er annerledes; han er ikke like sadistisk som sine forfedre, han har ingen interesse av å lede noe som helst og leier heller ut ferdighetene sine til høystbydene. Elric er også albino noe som gjør han til en naturlig svekling (nevnte jeg at dette ble skrevet på 60-tallet?) og uten sverdet, Stormbringer, hadde han sikkert kolva over før den første historien var ferdig.
Helt ærlig vet jeg egentlig ikke hvor jeg skal begynne med denne boka. Jeg kan ikke huske å ha lest så gammel fantasy (bortsett fra Tolkien) tidligere, og det vises godt at sjangeren var en eneste stor free for all. Verdensoppbyggingen er grei, med ulike navn og raser og historier knyttet til dem, men Moorcock har ikke gått skikkelig dypt i røttene på noen av folkeslagene han skriver om (selv ikke den myteomspunnede rasen Elric tilhører får aldri mer enn et par setninger). Temaene han tar opp er klassiske innenfor fantasy, de funker til en viss grad, og man føler alltid at man jobber seg mot noe i de ulike historiene og i de siste fire har vi den klassiske Good vs. Evil-kampen, som i dette universet blir Law vs. Chaos, selv om de dras veldig ut og godt kunne vært kortere, så drar han inn ulike elementer som er spennende nok. Moorcock snakker også mye om tørsten etter kunnskap og viten, hvordan dette alltid ikke er klokt, og det å finne ut meningen med livet kan være meningsløst.
Hvor Elric virkelig faller paddeflat er i dialogen. Det er så mye å vri seg i smerte over eller hvertfall himle med øynene. Moorcock bruker dialogen for å gi massive infodumps, noe som blir skikkelig slitsomt i lengden, fordi folk snakker jo ikke sånn. Folk sier ikke f.eks: "Nå skal jeg gjøre en ting og dette er er lang forklaring på hvorfor jeg gjør den tingen." Han overlater absolutt ingenting til leseren.
Etter alle historiene er fortalt har Moorcock tatt med et par brev som han har skrevet til ulike personer hvor han beskriver prosjektet sitt, utdyper mer om Elric og går mer inn i dybden på hvorfor han har gjort som han har gjort. Det er fint å se fordi han er klar over hva som ikke helt funker med historien hans, selv om det føles litt ut som han jukser. Men når han sier "I think of myself as a bad writer with big ideas, but I'd rather be that than a big writer with bad ideas- or ideas that have gone bad." føler jeg at han hvertfall har hjertet på riktig plass. Han snakker om hvordan han skrev disse historiene for å betale husleien og det vises på mange måter, fordi alt føles egentlig litt flatt. Det er ikke noe som er fullstendig tenkt ut eller som får ta plass og utfolde seg. Enten så skjer alt slag i slag og følger et bevisst mønster eller så skjer det ikke noe i det hele tatt.
Men når alt kommer til alt så er det jo greit å sitte her i 2017 og dømme noe som kom ut for 60 år siden. Jeg respekterer arbeidet Moorcock har lagt i karakteren sin og jeg føler jeg kan se glimt av ideene hans i moderne fantasylitteratur, og da spesielt hos George RR Martin og Steven Erikson. Føler meg ganske splittet etter alt er sagt og gjort hvis jeg skal være helt ærlig.
Neste bok prøver vi å roe ned på svulsten med Petite Mort av Beatrice Hitchman.
No comments:
Post a Comment