Tidligere i juni leste jeg The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Det er en sann historie om Joan som mistet ektemannen sin mens datteren deres lå på sykehuset i septisk sjokk, og hvordan livet hennes ble preget av hans bortgang, hvordan hun behandlet sorgen, mye om hva sorg er og mange minner fra livet deres sammen. Det er en utrolig vakker bok som unngår alle klisjéene som følger med sorg og død. Hun trenger ikke si hvor mye hun elsket ektemannen. Hvordan det føltes ut som om verden revnet foran henne. Når du leser boka sier det seg selv og det ville vært helt unødvendig. Istedet er den utrolig ærlig og veldig rå. Sårbar.
I wanted to scream.
I wanted him back.
De gangene tidligere hvor jeg har vært så uheldig å savne Luke, har jeg tenkt mye på døden. Dette hørtes kanskje melodramatisk ut, men jeg mener det ikke på den måten at jeg dør uten han. Da jeg kom hjem til juleferien snakket jeg og ei venninne nettopp om dette som skjer da en person mister en han eller hun er sammen med. Det å aldri få se kjæresten sin igjen. Aldri. Og hvor uutholdelig det må være. Hvordan det ikke går an å forestille seg. De dagene da jeg var langt nede på grunn av savn, var jo det eneste som holdt meg oppe at jeg kom til å få se han igjen. Ta på han. Klemme han. Kysse han. Snakke med han. Være sammen med han. Igjen. Da jeg begynte å reise tilbake til Norge den fredagen, 15.juni, begynte jeg å lese Didions bok og jeg skjønte fort at det kanskje ikke var det lureste lesevalget jeg noengang har gjort. Jeg satt fortsatt med klump i halsen etter å ha sagt hadet på busstoppet og det ville være altfor lenge til jeg så han igjen. For hva om en av oss dør og vi aldri får sett hverandre igjen. For selv om savn er noe av det vondeste som finnes, så blir det automatisk lettere når du vet at dere kommer til å sees igjen.
Da Regine døde begravde jeg meg i bøker fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle at hun hadde gått bort. Det å forsvinne et annet sted, la hjernen dra på en reise og glemme alt var en billig måte å unnslippe altfor mye smerte og sorg. Er man 18 er man simpelthen for ung til å vite hvordan man skal takle noe så abstrakt som døden og det faktum at en av dine beste venner har gått bort. Å sette sorgen på pause i noen måneder var kanskje ikke det lureste jeg gjorde da hun døde, men det var det eneste jeg visste om. Det eneste jeg kunne gjøre. Og sorgprosesser er jo så forskjellige, hvem kan si hva som er riktig og hva som er galt? Så nå, midt oppi alt dette savnet etter den vakreste, fineste, flotteste gutten jeg vet om lar bøkene meg forsvinne i en verden hvor jeg slipper å tenke hele tiden. Er det ikke så mye lettere å utsette dette savnet til vi faktisk sees igjen? Kan jukse litt, på en måte. Trodde jeg.Han er jo der også. Sniker seg inn i karakterene, i setningene, i handlingene. Gå vekk. Ikke kom her også. Du er jo overalt, ellers. Så det ender opp med å plutselig få sammenbrudd midt i ei setning når jeg ligger i alene i senga om nettene. Eller på pauserommet på jobb. Hvor mye hadde jeg ikke gitt for en ordentlig god klem. Savner å ligge på madrassen på gulvet, og se Pointless. Savner drikkeleker som alltid ender med at vi pauser det vi ser på og har seriøse samtaler i 30 min før vi trykker på play igjen. Savner å lage enchiladas. Savner å lage pannekaker og krangle om hvor mye som skal være i mixen. Savner å gå til brusautomaten for å kjøpe cola klokken fire om morgenen. Savner å kline i mange timer. Savner å pjuske han på ryggen. Savner å holde han i hånda når vi går sammen, stryke han på ryggen. Savner å være sammen med han 48 timer i strekk uten at vi egentlig gjør noe.
Jeg vil skrike.
Jeg vil ha han tilbake.
No comments:
Post a Comment