1. travesties av tom stoppard. denne boka var pensum, men jeg har jo lest den så jeg ser ingen grunn til å ikke ha den med på listen. det er egentlig et skuespill som jeg måtte lese i forbindelse med faget
reading texts og i begynnelsen av stykket var jeg så forfjamset at jeg ikke visste om jeg skulle fortsette eller legge den fra meg. jeg fortsatte, naturligvis, ellers ville jeg ikke skrevet om den. handlingen er lagt til zurich 1917, første verdenskrig, sveits var nøytralt, så det var et fint oppholdssted for folk som ikke ville ha noe med krig å gjøre eller som var redde for noe. tre av disse var james joyce, tristan tzara og vldadimir lenin. alle disse tre historiske karakterene blir husket gjennom det noe haltende minnet til henry carr. det er et veldig underholdene og interessant stykke som tar for seg spørsmål som hva godt er krig, kunst, litteratur og politikk. det er også veldig interessant å se disse menneskene før de ble som de ble. joyce skrev
ulysses på denne tiden, tzara var i ferd med å utvikle dadaism og lenin holdt på med sin bok
imperialisme og var i stor tvil om han skulle vende tilbake til revolusjonen i russland eller ikke. et annet veldig interessant aspekt ved stykke er hvor viktig minner og hvor godt vi husker hva som virkelig skjedde i fortiden, og hvordan det spiller inn på troverdigheten til fortelleren. man blir mer observant som leser, syns jeg, når man vet at man må være obs på at det man leser ikke nødvendigvis er sant eller ikke.
2. 26a av diana evans. du vet når du åpner en bok, leser et par setninger og bare får en følelse av at den kommer til å bli bra. sånn var det med 26a. det er en oppvekstroman med handlingen lagt til utkanten av london fra 1980-1997 ca og historien om familien hunters; mannen aubrey, kona ida, døtrene bel, georgina & bessi og kemy. georgina og bessi er tvillinger og det er rundt dem handlingen for det meste dreier seg rundt. denne boken er så utrolig rik på detajler, du vet de små detaljene du ikke legger merke til men som gjør alt så mye mer levende. den fikk meg til å le høyt og gråte inderlig. språket utvikles også, fra tvillingene er små til de blir unge voksne og ting blir seriøst og trist og helt forjævlig men også så altforfint fordi forholdet dem imellom er så vakkert.
Georgia wondered, when she saw the way Bel looked at Troy, whether they were really truly in love and what that would feel like. It wasn't like being married, because Ida never looked at Aubrey like that. So was it something like being a twin?
3. new grub street av george gissing. enda mer pensum. denne boka leste jeg i forbindelse med faget literature in history. den tar for seg hvordan det var å være forfatter i midten av 1800-tallet, en tid hvor aviser og magasiner fikk større og større plass, hvor den industrielle revolusjon gjorde det mulig å trykke flere og flere bøker og hvordan revolusjonen bidro til at bøker ble lest av en større del av befolkningen og kunne nås til flere ved hjelp av tog. hvordan forfattere har blitt maskiner som må fortsette å spy ut gode romaner i hytt og gevær for å klare å overleve. i den forstand er boka interessant og spennende, men det største problemet er det at det ikke finnes én karakter som det går an å like litt engang. det var så mange ganger jeg ropte "HERREGUD" høyt fordi karakterene var helt idiotiske. sånn som mr. yule, som gifta seg med ei dame som var langt under hans status, og som fortsetter å skylde på henne fordi han ikke gjør det bra i livet. eller jasper milvain som kun tenker på penger og karriere og ikke har øyne eller hjerte til å forstå at marian er så hodestups forelsket i han, men han vil bare gifte seg med henne fordi hun har fått femtusen pund i arv. veldig frustrerende.
4. never let me go av kazuo ishiguro. jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne boka. nok en forfatter som har gått på uea. den handler om kathy, en klone, og hvordan oppveksten hennes var og hennes minner og vennene hennes og yadayada. jeg sier ikke yadayada fordi det er kjedelig, men fordi det er vanskelig å fortelle om handlingen uten å spolere hele greia. det jeg liker mest med boken er hvordan den ikke har overmye informasjon om ulike greier. man må bare lese så får man de fleste svarene. for ja, det er satt i en alternativ verden. på 50-tallet gjorde forskerne store framskritt, derav klonene. disse klonene eksisterer kun for å gjøre en ting i livet og det er å donere organene sine til mennesker. de kan gå gjennom max (hvis jeg husker riktig og dette er det eneste som høres "logisk" ut) fire donasjoner og så dør de. i slutten av tjueårene. det som gjør boken så bra er alle de spørsmålene man sitter igjen med og diskusjonene som oppstår etter å ha lest en slik bok. fordi det er jo helt forferdelig og ikke humant et sted, stakkars alle disse klonene som bare kan bli en ting i hele livet sitt og det er en sekk med organer som skal gis bort til andre. men, som man finner ut i løpet av bokens gang, kathy og vennene hennes hadde det ganske greit sammenlignet med andre kloner rundt om i landet. noe som gir meg GÅSEHUD.
5. the french lieutentant's woman av john fowles. mer pensum, yey! en av de mest frustrerende bøkene jeg har lest på en god stund. flw handler om charles som tilbringer et par dager i lyme med sin forlovede i 1867 (boken er skrevet hundre år etter). han aner fred og ingen fare før han plutselig får øye på sarah woodruff som da er the french lieutentant's woman. det viser seg at hun er the whore of lyme fordi hun stakk av med en franskmann. nå jobber hun for mrs. poultney (et annet monster) og prøver å få dagene til å gå. når hun ikke jobber går hun turer til sjøen for å stirre lengselsfylt mot horisonten. charles faller pladask for henne og vi har en historie. eller har vi det? det er egentlig ingenting som skjer. det som er så irriterende og bokens hovedpoeng er at vi har en forteller som er ganske tilstede under hele boken. han snakker i jeg-form og nøler ikke med å digresjonere fra fortellingen hver eneste gang han har mulighet. noen ganger hadde jeg lyst til å rope høyt at han skulle klappe igjen og la historien gå sin vante gang. men akk nei. en annen greie er at han heller ikke prøver å skjule at det hele er fiksjon og at alt foregår oppe i hodet hans. alle disse karakterene er fiksjonelle og har aldri eksistert. han gir også mange referanser til fremtiden. som f.eks at mrs. poultney hadde passet ypperlig i getstapo osv (noe som var veldig fornøyelig).
6. the godless boys av naomi wood. denne måneden har vært en herlig veksling mellom pensum og forfattere som har vært tidligere elever ved skrivelinjen her på uea. naomi wood er intet unntak. woods bok finner sted på en øy et sted utenfor england i 1986. med det er en alternativ verden, en verden hvor england har blitt tatt over fullstendig av kirken og hvis du ikke tror ville det nesten vært på linje med hvis du var jøde i europa under andre verdenskrig. vi møter nathaniel, en ung gutt som bor på øya. foreldrene hans ble forvist der av engelske myndigheter på 50-tallet og han har vokst opp der. han har sin egen lille gjeng som jobber hardt med å holde øya fri for folk som tror på gud og som kunne tenke seg tilbake til moderlandet. men så kommer det ei ung jente til øya på jakt etter mora si og ting begynner å skje. jeg vet ikke helt hva jeg syns om denne. jeg liker historien veldig godt, men wood bruker lang tid på å komme inn i saker og ting og det er veldig mye gjentagelser, noe jeg ikke er stor fan av. slutten også, kom brått på og etterlot en ettersmak av klisjée.
