popkulturelle helter i hverdagen

jeg sitter på vg. jeg liker det ikke alltid, men jeg har det som bokmerke og det er kanskje en av mine mest besøkte sider. de er greie å ha for å få greie på noe som har med "big picture stuff"; stortingsvalget, hvorfor usa er stengt. men de dedikerer likevel altfor mye tid og plass til ylvis og hyller dem som om de skulle ha funnet en kur for kreft. de skrev en sang. nå er den litt berømt på nettet og i usa. det er det. og kommentarfeltet er alltid en godbit hvis man skal ha tak i den vanlige rasistiske, homofobe, kjønnsdiskriminerende mannen i gata. de er det veldig mange av, og kommentarene deres får overraskende mange "likes". men av og til har de noen gode kronikker. jeg likte spesielt anders gieværs spalte om valget i usa i papiravisen. jeg leste en her om dagen som handla om hvorfor KrFs nye abortlov er et hav tilbake hva likestilling angår og ikke noe den nye regjeringen kan finne seg i. link her.

men så kom jeg over denne lille skatten. den lille fantastiske overskriften og jeg begynte å akseptere at vg er kanskje mer enn en ok avis. overskriften lyder som følger: søstre på 16 og 19 kom ikke hjem i akershus: sier de har reist til dette blodbadet (med bilde av noen som skyter mot hverandre i hva som ser ut som et muslimsk land). og denne overskriften, denne skatten av en overskrift, får meg til å tenke "ja." jeg må vite mer. mer mer mer mer. kommer det til å være verdt det? kommer det til å være så verdt det? og såklart var den det.

med en gang får jeg vite at dette ikke bare er en uskyldig liten sak om to søstre som var litt fanden i voldske i løpet av høstferien og brukte konfirmasjonspengene til lillesøstra for å betale for en ukes ferie i egypt. ånei. dette er to jenter som er dedicated to the cause, som tror på noe som bare unge kvinner kan. og som vil hjelpe. the best kind. vi får lese en e-mail jentene sendte timer etter forsvinningen:

"Det er nå slik at muslimene blir angrepet fra alle hold og vi må gjøre noe. Vi vil så gjerne hjelpe muslimene og den eneste måten vi kan virkelig hjelpe dem er ved å være med dem i deres lidelser og gleder. Det er ikke lenger nok å sitte hjemme og sende penger. Med tanke på dette har vi bestemt oss for å reise til Syria og hjelpe til der nede med alt vi kan."
¨
hvor magisk er ikke det? får du ikke lyst å hjelpe til litt du og? om ikke med å faktisk dra til syria (because that shit's dangerous), men så iallfall med noe smått hjemme. lage middag en ekstra dag i uka. hjelpe bestemoren din med noe hjemme. vær en bedre deg!

når jeg leser dette tenker jeg på alle de menneskene jeg har møtt gjennom historien, fv, film og litteratur, disse menneskene som er lagd av det samme tøyet som de to søstrene der. umiddelbart tenker jeg på mitford-søstrene. jeg leste om dem i en biografi jeg tilfeldigvis kom over. de var en enorm søskenflokk på 5,6,7-søstre (husker ikke heelt), som hadde polaropposisjoner innad i familien. en fantastisk bok forresten. les den hvis du kan! (The sisters: The saga of the Mitford Family).

den ene var en av de yngre søstrene, unity, som forelsket seg i tyskland, tysk og hitler og endte opp med å være en veldig prominent britisk nazist. dette var selvfølgelig lenge før krigen brøt ut og da britene ante fred og ingen fare hva hitler angikk. da krigen faktisk brlt ut prøvde unity å ta livet sitt. (fun fact: unity ble unnfanget i den kanadiske byen swastika. and that is no joke).
den nest eldste søsteren, diana, mitfordkronjuvelen når det kom til utseende, endte opp med å ha en affære med molsley, en av englands største fascister. det hele var en stor skandale, men hun elsket denne mannen, hjerte og sjel, og i et eksteskap og et fullverdig forhold tar du de gode dagene med de dårlige. ja, de endte opp med å gifte seg. diana tilbragte også store deler av andre verdenskrig bak lås og slå og holdt ut med mannen til slutten av åtti-tallet.
den siste er min favoritt, en av de yngste, decca, brøt fullstendig med deler av familien og reiste til spania for å krige mot fascistene på 30-tallet, ble kommunist og som senere levde i sus og dus i statene resten av livet?

de får meg til å tenke på penny lane i almost famous. vakre kate hudson som forelsker seg i musikken og reiser land og strand med bandene hun elsker så høyt. kvinnen som er definisjonen av ordet "muse". dama som bryter sin egen regel da hun forelsker seg selv i en gitarist. åh, den filmen er for bra.

alle disse skikkelsene i historien og popkulturen er så uendelig viktige. de får meg til å ville gjøre ting. de får meg til å ville våge ting. de får meg til å ville leve livet til det ytterste. disse er delvis (vanskelig å se bort fra nazisme og fascisme) sunne idoler det er lov å ha. kvinner som mener at man er der, alltid. kvinner som føler så mye at det å vise sårbarhet vitner om at de bare har vært nødt til å ha vært sterke veldig lenge. disse kvinnene med utrolige livshistorier. disse ekspertene når det kommer til livssnyting. dette er jenter som hopper først uti sjøen om sommeren. jeg elsker det. og de finnes på ekte!

(takk for den assossiasjonen, vg!)

ting jeg har lært om meg selv de siste to årene

- at jeg liker basisene i matveien. brunsaus, ovnstekte poteter, sprø skorpe på pizzaen.

- jeg kan fungere fint i bofellesskap så lenge kommunikasjon alltid er tilstede.

- hår er ikke så viktig som jeg en gang trodde. nå bestiller jeg ikke 1l-flasker med sjampo og balsam fra redken på nettet lengre. vrir meg nesten i angst når jeg tenker tilbake til hvor utrolig obnoxious jeg måtte høres ut før i tida da det eneste jeg ville prate om var hår. herregud, bigger fish, woman!

- jeg har lært å virkelig sette pris på andre. har blitt mye flinkere på å gi komplimenter, anerkjennelse og ros til mennesker jeg er glad i.

- ydmykhet. i skolesammenheng, som kjæreste i et seriøst forhold. når det kommer til skolesammenheng gjelder det å akseptere at jeg ikke er like god som noen. at jeg er mer eller mindre midt på treet, og at det er greit. at jeg ikke trenger å prøve så hardt for å gjøre det bra, men at jeg også kan gå på smeller hvis jeg selv føler jeg har gjort det bra. når det kommer til kjæresteting handler dette om å "pick your fights". jeg har aldri vært noen fan av småkrangling og dette er et mantra jeg har fortsatt står ved. jeg orker ikke krangle med luke om noe som er totalt meningsløst, noe som ikke er verdt det i det hele tatt. jeg skal ikke peke en finger mot noen, men jeg tror dette er en leveregel flere kunne dratt nytte av. vi er tross alt bare flytende atomer som tilfeldig krasjer inni hverandre i et uendelig mørke. en god og sunn virkelighetssjekk til oss alle, der. det bunner helt enkelt i dette ordtaket: when life gives you lemons, make lemonade! snu ting til noe positivt. alltid.

- jeg bruker heller penger på opplevelser enn ting. dette står jeg veldig ved. jeg og luke tilbringer ukene våre i prat om hva vi har lyst å gjøre i framtiden. det kan være i nær framtid; reiser, konserter, kinobesøk. det kan være i den fjerne framtid; hvordan vi vil tilbringe pensjonisttilværelsen vår, hvor vi har lyst å bosette oss etter universitetet, hvor mange/ hvilke hunder vi vil ha.

- verdsette de små tingene. om de så er dobbeltseng, nye sengetrekk, gode hårdager, late dager i senga, frokost sammen tidlig på mandagsmorngener, sinnsykt gode kopper med te som man bare får kjøpt på matbutikken på campus, animasjonsfilmer (da spesielt paranorman og alle toy story-filmene), postkort fra slektninger i norge. den type ting. fine ting. fantastiske ting.

- at jeg drar nytte av et hardbarka liv i kalde norge. nå som det har begynt og blitt kaldt her, har jeg funnet ut at jeg ikke trenger å dra på meg haugevis av klær for å nødvendigvis være varm. kroppen min klarer å tilvenne seg ganske bra til utetempereaturer. dette reagerer selvfølgeligvis negativt om sommeren, da jeg svetter ukontrollert øyeblikket jeg går inn i et romtempererert rom etter å ha vært ute i varmen. derimot, hvis det er kaldt inne klarer ikke kroppen min å tilvenne seg til kalde innetemperaturer. jeg har nok vært bortskjemt på godt isolerte hus i kristiansund og 0 sparing på varmen. jaja.

- at jeg ikke trenger sååå mye søvn, men at jeg kan hvis jeg vil.

tjueto

jeg bruker å si at bursdager ikke er så viktige. at de ikke er så viktige for meg. det er ikke så nøye hva muttern gir meg i gave og når svigers spør hva jeg ønsker meg til bursdagen min, nei, det har jeg hvertfall ikke peiling på. men så kom torsdagen. jeg hadde et møte på campus klokka 1230 med en forfatter/foreleser om han kunne tenke seg og overse bacheloroppgaven jeg skal skrive dette semesteret. jeg hadde våkna tidlig. full av angst og anger ettersom jeg egentlig skulle ha funnet ut av dette for lenge siden. jeg skulle ikke ha trengt og brydd meg om dette nå. det eneste jeg skulle ha fokusert på i uke 3 var å faktisk skrive den fordømte oppgaven. men jeg kjenner jo meg selv, og jeg vet at jeg kom til å utsette dette til bokstavelig talt den siste time. fredag var frist. jeg og luke beveger oss ut av huset, det blåser noe kraftig og det lukter høst i lufta, rått og vått, akkurat som høst skal lukte, og vi går mot campus. klokka 1300 er møtet ferdig og jeg har en bacheloroverseer. han likte ideen min og ville hjelpe meg dette semesteret. ord altså, kan ikke beskrive denne lykketilstanden. og med dette kunne bare helga begynne. på torsdag drakk vi et par pints på puben før vi dro hjem og chilla hele dagen, med harry potter og roommates. igår våkna vi sent og luke laga frokost til meg. høsten har kommet til norwich så tanken på å bevege seg ut av døra for et bedre måltid ble nedprioritert og isteden laga luke en skikkelig fantastisk middag til meg. åh, den mannen. resten av kvelden bestod av kos, litt mer harry potter og litt gears of war. idag derimot, fortsetter bursdagsfeiringen. foreldrene til luke kommer til norwich og de har leid ei lita hytte uti landsbygda for helga hvor vi skal bo. gleder meg så sykt. til lange turer og pubmat og mer kos. så ja, denne bursdagen er litt viktig.