En liste for juni

Nå er det så veldig lenge siden jeg har hatt en god gammeldags liste på denne bloggen. Jeg fant denne hos niotillfem.

Bästa som händer i veckan:
Jobber bare 2 dager denne uka. LUKSUS. Jeg skal lese ute i hagen, se fotball og drikke øl, spise rådyrburger og dra på shoppingtur til M&S. SO HYPED.

Sämsta som händer i veckan:
At jeg jobber 2 dager denne uka. Haha. Men nei sånn seriøst, man forsvinner i en helt annen tåke psykologisk når man har noe som dette å glede seg til. Men det er ingenting å bekymre seg over og mer noe jeg "klager" over til mine kollegaer for å gjøre de ekstra pissed off. 

Där har jag ont:
Jeg har vondt i kneet mitt. Har ganske dårlige knær og de gjør vondt av og til. 

Det tänker jag mycket på:
Jeg tenker mye på boken jeg leser (Wayfarer saga #2 atm) og bøkene jeg skal lese. Jeg vil ha tid til å lese mer og til å kunne prioritere lesing. Jeg tenker på at sommeren er her for fullt og at 4.juli begynner forhåpentligvis ting å åpne igjen!

Detta klär jag mig i denna vecka:
Igår fikk jeg en pakke fra Monki. Med Supersoft trousers (nytt favorittplagg hello) og noen andre topper. De skal jeg kombinere med (ofc supersoft trousers JEG VIL HA ET PAR I ALLE FARGER) jumpsuiten min (også fra Monki). PS: Disse klærne skal du få lov til å google deg til selv fordi jeg får ikke betalt for å legge ut noen lenker, noe som betyr at jeg virkelig ikke gidder å finne dem for deg. 

Till helgen ser jag fram emot:
Gå helt bananas på M&S, finvær, lese masse, drikke øl i sola, få fregner. ETC. 

Detta jobbar jag med:
Vet ikke om jeg nevnte men JEG JOBBER 2 DAGER DENNE UKA.

Vad lyssnar du på:
BBC Radio 6. Klasse. 

Det dricker jag:
Vann og kaffe og øl. Jeg har også noe ingefærøl jeg er keen på å blande med noe whisky. Vi får se. 

På fredag händer detta:
MARKS AND FRIGGIN SPENCER. Det er er instutisjon her i Storbritannia og de selger så utrolig mye godt. Jeg mener da selvsagt matavdelingen og ikke klær, for dere som skulle være usikker på det. Jeg skal kjøpe currykits, reker og fancy pasta blant annet. 

Och mest av allt önskar jag:At vi snart kan grille, at ting åpner igjen, at jeg kan klemme de jeg er glad i og at Liverpool vinner Premier League. 

Mai 2020 - del 1

Hei.

Jeg har ikke vært her på en halv evighet og jeg beklager det. Jeg beklager for å plutselig bare slutte å blogge uten forvarsel. Jeg har tenkt mye på denne plassen og prøvde en periode og endre instagrammen min til en slags bloggplass -  en plass for flere, lengre, dypere tanker. Men det føltes aldri helt riktig. Kanskje for instagramblogging er mer for influencere? Eller kanskje fordi jeg aldri følte det helt naturlig å "blogge" på engelsk. Og nå har jeg ikke vært her siden jeg akkurat skulle til å begynne på masteren min for nesten tre år siden.

Siden den gang har jeg rukket å skrive master. Tenk på det! 27 tusen ord senere sitter jeg igjen med en master. Det er rart å tenke tilbake på den tida. På studentbyen i Moholt, på skriveplassen på Dragvoll, middagskvelder i Kroppanmarka, vakter på Tonstadgrenda, utepils ved Nidelva og uendelig med Sabrurasushi (den på Bakklandet er favoritten). Vi bodde i Trondheim i to, kalde år og det var på mange måter den perfekte plass å skrive master på. Jeg var rolig i sinnet - lagde mye mat og holdt på med yoga og følte jeg lyktes på en måte akademisk jeg ikke følte jeg gjorde da jeg studerte i England. Men så var det på tide å dra igjen. Og nå har vi bodd i Leeds i snart et år og hvem vet når jeg får dra på puben igjen?

Jeg tenkte jeg skulle skrive her igjen for å samle tankene mine og for å prøve å bevare et minne av denne tiden, mer for meg selv enn for noen andre. Selv om jeg fortsatt er spent på om det er folk som kommer innom her. Ikke nødvendigvis for å understreke at jeg har et så sykt unikt perspektiv på det å sitte i karantene og lockdown under en global pandemi. Men bare for å bevare et inntrykk at hvordan jeg har det under denne tida.

Så hva gjør jeg i lockdown? La oss oppsummere:

- Tar meg tid til å lage ekstra god mat med gode råvarer. Nå som jeg og Luke begge jobber hjemmefra er det ikke like slitsomt å komme hjem og lage noe godt til middag. Pendling til og fra jobb tar vanligvis 2 timer hver dag (totalt) og det er så deilig å kunne bruke energioverskuddet til noe jeg er så sinnsykt glad i. Vi bor bokstavelig talt 30 sekunder (ikke det engang, sikkert 15) unna den lokale slakteren. Er det noe jeg har elsket i denne tiden er å besøke dem og kjøpe noe nytt hver gang. De har skikkelig bred Yorkeshire- dialekt og jeg føler som om jeg er med i et britisk drama satt til landsbygda hver gang jeg er innom der. Absurd å si det, men slakteren har fått meg til å innse at jeg lengter etter å være del av et slikt lite lokalsamfunn hvor alle kjenner alle. Definitivt ikke på norsk nivå (hvor innbyggertallet alltid vil være litt for lite), men definitivt på et slikt engelsk landsbynivå. Høydepunkt fra slakteren så langt har vært: Pølser, egg (kjøper to pakker hver gang jeg er der), andebryst (helt klart det beste jeg har laget i hele lockdownperioden), mel (kjøpte 3 kg sist gang jeg var der fordi mel er typ det eneste man ikke får kjøpt på butikken lengre) og tynnribbe.

- Lese mer! Jeg hadde allerede dette som mål tidligere i år. Jeg hadde lyst til å lese ei bok i uka fordi det å lese gjør meg så mye lettere til sinns og jeg innså også at det å være en aktiv leser ikke er noe som bare kommer naturlig for meg. Jeg må ta meg tiden til å gjøre det. Lesing gir meg endorfiner på lik måte som trening gjør og forskjellen her er jo at jeg elsker å lese. Hver treningsøkt er et resultat av konstant overbevisning fra meg selv om at disse endorfinene gjør det verdt det. Som et resultat av denne lesingen har jeg også gjenopptatt bokklubben jeg var en del av da jeg bodde i Norwich. Nå skjer dette naturligvis over videochat, men det går også helt fint og jeg gleder meg til den dagen hvor vi kan reise og besøke puber igjen for da skal jeg ta turen tilbake til Norwich. Den første boka vi har lest så langt er The Silent Twins av Marjorie Wallace og det var sånn en perfekt bok å starte bokklubben på igjen. Fullstendig altoppslukende og den ga meg mange spørsmål jeg vil diskutere videre med mine flotte book club babes.

- Oppleve nabolaget. Alle lockdown-reglene virker å være forskjellig over hele Europa og jeg har prøvd å ikke irritere meg altfor mye over at ting er annerledes i ulike land (med mindre vi nevner Sverige daaaa :)))) og at alle bør følge reglene på sånn og sånn måte. Storbritannia har vel ingenting å si og jeg husker at vi snakka lenge før lockdown-reglene kom at vi burde allerede jobbe hjemmefra. Men uansett. Her i England har man da altså lov ut av huset hvis man skal trene eller på butikken i en time hver dag. Vi har brukt denne timen flittig i lockdown og benyttet muligheten for en gåtur rundt om i nabolaget for å se området der vi bor (været har vært unreal i lockdown). Og vi bor på sånn en flott plass. Jeg kommer nok ikke til å klare å kjøpe et hus her før om noen år (les 15), men middelklassepreget fyller meg med en ro selv om jeg tar meg selv i å se på noen av husene med en slags misnøye som minner mye om sjalusi. Roundhay heter plassen vi bor på hvis noen har lyst å gjøre mer research.

Gjør dere noe mer i lockdown enn dere gjorde tidligere? Hvordan har dere det? Talk to me.

Jeg-listen

Jeg lager: en kjempegod curry-marinade til kylling og perfekte hamburgerbrød.

Jeg kan: ikke stå opp tidlig hvis jeg ikke skal noe.

Jeg kjøper: masse ting til studenttilværelsen i Trondheim; tastatur til iPaden, dyner og sengesett, sovesofa, pensumbøker.

Jeg burde: søkt på jobb.

Jeg må: sjekke kartet over Dragvoll. Det er seks år siden jeg sist var en helt ny student og måtte gjøre meg kjent med hvor ting befant seg på campus. Nå er det sånn igjen. Og nå bor jeg ikke på campus engang.

Jeg vet: at ting ordner seg, at man ikke må ta alt så seriøst.

Jeg liker: å ta et glass mens noen holder på å lage middag til meg.

Jeg tenker: bare på Trondheim og på masteren.

Jeg forbruker: for mye ting jeg skulle ønsket bare fornyet seg selv. Som typ te og balsam.

Jeg hører: på lokalradioen når jeg lager mat.

Jeg drømmer: om Marilyn Monroe og Arthur Miller. Og Bob fra Twin Peaks.

Jeg lengter: til alt er ordna. Til jeg og Luke er flytta inn i leiligheta, til jeg tar bussen tidlig om morgenen for å dra på forelesning, til å sitte flere timer i lesesalen, til å fordype meg i pensum, til å henge med de kjekke folka jeg kjenner oppi der. Åh jeg lengter!

Jeg frykter: å få kreft eller alzheimers eller slag.

Jeg bruker: alltid å kjøpe meg en ny neglelakk fra H&M hvis jeg er der. Det er en sykdom.

Jeg nyter: den siste tiden hjemme. Drar på hytta og møter venner og ser GOT på storskjerm.

Jeg blir: oppgitt over pensumtekster skrevet i 2002 om hvordan teknologi er slutten på litteraturen.

Jeg spiser: en go'morgen yoghurt.

Jeg drikker: Lady Grey te.

Jeg gidder ikke: lese alle essayene om Hamlet.

Jeg skal: kjøpe bord og dra hjem til onkel & tante, og spise sushi!

Jeg sparer: til å kjøpe eget hus og til pensjonisttilværelsen. Men jeg må også begynne å spare til reiser. Lengter allerede tilbake til England.

Jeg ser: på GOT, Twin Paks, Rick & Morty, The Handmaid's Tale og Modern Family.

Jeg leser: sporadisk de tre (!!) bøkene jeg har igjen på leselista mi: Furnace av Livia Llewyn, Hawthron & Child av Keith Ridgway og The Complete Cosmicomics av Italo Calvino.

4288

Snart flytter vi til Trondheim (forhåpentligvis, gi oss ei leilighet noen!) og alt ble umiddelbart så mye mer ekte da jeg idag valgte ut retningen for studiet. Jeg gleder meg sånn til å være student igjen, gleder meg til å sitte på biblioteket og skrive oppgaver, til å dra ut midt i uka, til studentrabatter og til alle pensumbøkene. Men jeg gleder meg også sånn til å innrede. Skrev jo et innlegg om det for noen uker siden, jeg vil ha farger og litt liv. Jeg vil ha masse fint på veggen. Har valgt ut noen favoritter her.

Fra Urban Outfitters

Fra Society6

Fra Society6

Fra Etsy

Fra Etsy

Fra Etsy

Fra Etsy

Fra Urban Outfitters

Fra Urban Outfitters

Fra Ellos

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Master of none

Jeg kommer ikke inn på master i Oslo. Jeg sitter nede hos Hilde, Cornelius ligger på gulvet, vi har akkurat spist frokost. Jeg sier at svarene ikke blir publisert før imorgen, det har stått syvende juli på søknadsweb i flere måneder. Nå er det bare den sjette. Men jeg sjekker likevel. Vet egentlig ikke hvorfor. Men der står det. Ikke tilbud. Jeg har gått rundt med en dårlig følelse en stund, plutselig har den bare kommet. Hva om jeg ikke kommer inn? Har lurt meg selv litt i fornektelsen, at det er jo dette som har vært planen hele tiden, selvfølgelig kommer jeg inn. Jeg begynner å tenke at hvis søknadsprosessen hadde vært som i England, kanskje det hadde vært lettere for meg å komme inn da. For der må de skrive et personlig brev, de må forklare og forsvare valget ved å ta master. Jeg kunne skrevet at jeg var overbevist om at å ta master var noe jeg aldri hadde vurdert, men at to år på jobbmarkedet i England har modnet meg. Jeg skulle skrevet at jeg allerede vet hva jeg vil skrive master om. Vi drar på hytta noen timer etterpå og jeg tilbringer hele helga i sola og i stillheten, med spørsmålet, Hva er plana nå? En dag går jeg og Luke helt til butikken, det er langt, lengre enn jeg trodde, og hele turen tar oss over tre timer. Vi snakker om å ta lappen, kjøpe en bobil og kjøre rundt om i verden. Det høres så lokkende ut. Fri natur, oss to og virkeligheten et annet sted. Med en gang begynner jeg å tenke på et studentlån som skal tilbakebetales og at hvis jeg ikke skal studere så må jeg hvertfall skaffe meg en jobb. Vi kan jo bare skaffe oss jobb i Oslo? Flytte til likevel. Jeg forteller han at jeg hadde sett fram til å forsvinne i Oslo. Jeg tenker på vennene jeg hadde gledet meg sånn til å se. Jeg tenker på alle jeg har sagt til at jeg skal flytte til Oslo. At jeg skal ta master der. Ved universitetet. Jeg føler meg som en dust. Vi kan jo flytte til Oslo likevel, sier jeg. Med en gang begynner jeg å tenke på CV'ene som skal skrives. Jeg tenker på å skaffe en jobb som ikke er så viktig, ikke en karrierejobb, men en som betaler regningene, en som gjør det sånn at jeg hvertfall kan skrive på dagene, komme inn i skrivingen igjen. Kanskje få publisert noe til høsten? Det jeg har brukt over et år på å skrive. Jeg sier til Luke at jeg vil vente med å ta noen avgjørelser før jeg får svar fra Trondheim. Jeg begynner å tenke på å ta et år med PPU. Kanskje se på resttorget etter andre ting jeg kan gjøre på? Jeg tenker at jeg ikke kommer til å komme inn i Trondheim. Selvtilliten er på bånn, men når jeg sier til mamma at vi må kjøpe øl på butikken sier hun at jeg ikke må ta sorgene på forskudd.

En uke senere får jeg vite at jeg har kommet inn i Trondheim. Denne gangen sjekker jeg ikke søknadsweb hverken en dag for tidlig eller på dagen. Det er tryggere å sjekke mailen. De sender jo mail også. Da har tilbudet kommet. Jeg kjenner en ro som senker seg, en eufori som stiger. Jeg tenker på året som har gått, på søknaden jeg sendte i vei i februar, månedene som har passert som vind i håret og at dagen plutselig er her, dagen man får vite. Jeg tenker at tiden er flytende, for det er den. Det spiller ingen rolle om det er nesten et år siden jeg bestemte meg for å ta master eller at det er fem måneder siden jeg sendte i vei søknaden. Sånne ting betyr ingenting. Det betyr ingenting når man tenker, Åh, så lenge jeg må vente til jeg får svar. For det er ikke lenge, det føles ut som om tiden har stått stille siden den gang. Jeg har kanskje fått flere fregner og mer ettervekst. Ellers er jeg den samme. Tiden er en illusjon. Jeg tenker at jeg kommer til å tenke det samme når jeg er 70. At jeg kommer til å se tilbake på denne tida da jeg styra med å komme inn på master, at framtiden er usikker og at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å ende opp. Det gjør ingenting. Vi vet det samme, jeg og hun 70 år gamle meg. Det gjør ingenting. Jeg tenker at jeg har vært teit, men at jeg har lært. Jeg snakker med ei dame på jobb, hun omskolerte seg i voksen alder, så aldri tilbake, men hoppet i det. Hun sier at jeg ikke skal være så streng mot meg selv, shit happens. Og Trondheim er jo faktisk finere enn Oslo.

Prosjekt: Elantris av Brandon Sanderson

Jeg holder med på et aller så lite leseprosjekt du kan lese mer om her. 

Det er en del bøker på denne lista som jeg har begynt og lest på for å så lagt fra meg. Da jeg "åpna" Elantris hadde jeg visst allerede kommet meg 26 %. Hvorfor fullførte jeg den ikke? Var det andre bøker som lokket? Helt sikkert. Det eneste jeg vet er at jeg var veldig veldig nær å gi opp denne boka denne gang.

For ti år siden fantes det en by hvor guder bodde; bleike, vakre mennesker som kunne utføre mirakler. Så skjedde det noe som gjorde at magien deres forsvant og alle som bodde i byen ble forbannet. Ti år senere er det fortsatt mennesker som blir rammet av forbannelsen, som blir kastet inn i Elantris for å leve et liv i forferdelse og smerte. Prins Raoden er en sånn og blir kastet inn i byen rett før han skulle gifte seg med Sarene, en prinsesse fra et annet rike. Hun kommer med båt og de forteller henne at Raoden er død. Den tredje spilleren i romanen, Hrtahen, er en høytstående prest som ankommer med planer om å konvertere et helt land, for å unngå blodbad.

Det er en del å ta tak i og denne boka kunne vært et lite mesterverk hadde det ikke vært for språket. Når jeg leser bøker vil jeg bli inspirert, jeg vil sitte igjen med en følelse av at nå vil jeg også skrive noe. Denne boka fikk meg til å tvile på hele litteraturen. Alt er så flatt og kjedelig. Det er som om Sanderson fikk skrivelysten over seg, skrev ned alt som skulle skje i boka og så orka han ikke redigere noe etterpå. Det var ikke så viktig hvordan det ble skrevet, så lenge han fikk historien på papiret.

Karakterene er noe annet. Alle er så jævla prektige. Raoden går inn i Elantris og oppdager at det han har blitt fortalt hele livet ikke er sannheten om folka som bor der. Han bestemmer seg for å slå sammen alle klanene for å jobbe mot et bedre liv for alle, ikke bare for få. Det tar ikke lenge før han er likt og beundret av nesten samtlige i byen, selv om han holder på å bli nesten gal av smerte så må han heve hodet og jobbe for resten, han kan ikke tenke på seg selv et eneste sekund. Stakkars alle de folka som bor der og har det jævlig, livet mitt må vike. Sarene ankommer hoffet og oppdager at mennene ser ned på henne, fordi hun er kvinne, så hun bestemmer seg for å slå sammen en faksjon av hoffet for å jobbe mot kongen som hater henne mest. Hun er så typisk, føler jeg. Hun er så typisk "dette er en sterk kvinnelig karakter" og jeg gjesper av det. Hun skal være stolt og morsom og vittig og smart og følsom og usikker og arrogant. Både Raoden og Sarene er de fødte lederne, men jeg er ikke interessert i å lese om dem. De er ikke skikkelige mennesker. Og mens alt dette skjer, er alle så siviliserte mot hverandre. De smiler og de takker og de rødmer og de ler, alt er så koselig. Alt er for koselig. Hva er de de har røyka i dette landet? Den eneste karakteren det er litt fart i er ypperpresten, en mann som ser på religion som noe logisk, en måte å få mer makt på, og når han endelig innser at han ikke tror på noe av det han forkynner setter det igang en langt ettertraktet personlig krise jeg har ventet lenge på.

Neste bok er den siste fantasyboka på ei stund, jeg lover: Acacia av David Anthony Durham.

12. juli

Det er rart å flytte hjem når man har bodd for seg selv i mange år. Huset man har vokst opp i er ikke lenger helt dens, krikene og krokene høres annerledes ut, det er andre regler. Jeg får skylde på det siden jeg ikke har blogget noe. Jeg skylder også på et monster av en datamaskin som begynner å bli treig, som man ikke bare kan ta med seg i senga for å skrive noen par kjappe setninger. Det er liksom et helt prosjekt å få den med noe som helst sted. Den er nesten for tung til å løfte med ei arm. Det er en hel greie. Når jeg får lønn skal jeg kjøpe meg tastatur til iPaden min. Et som også fungerer som stativ. Det er mye jeg skal gjøre når jeg får lønn. Dra til frisøren. Kjøpe festivalbilletter. Men det er visst ikke bare bare å få lønn heller. Det er sammensurium av papirarbeid og jeg har ikke brukt ordet sammensurium siden vi skrev russeprofiler for over sju år siden. Jeg på G-Sport og finner endelig ut av hvorfor ankelen min har vært så vond det siste året. Du er nesten plattfot, kunne skodama likesågodt sagt. Flate sko er det absolutt verste for føttene dine. På posten ligger et par Campus-sko fra Adidas og venter på meg. Så vi kjøper både joggesko og såle. Jeg skal prøve å være flink å bruke de, sier jeg. Jeg føyer meg inn i rekkene av nordmenn som går i joggesko og regnjakke til vanlig. Jeg ser på Sommeråpent. De er på Bjorli og på togstasjonen venter et hav av mennesker i blå, røde og grønne regnjakker. Eller er det alværsjakker? Jeg vet ikke, men alle bruker en, og det er nesten sånn at det blir for meget. Det er bare 70 mennesker som bor på Bjorli men det er sikkert dobbelt så mange som har møtt opp på togstasjonen. De har tatt med seg snø for det er det som er penger på Bjorli. Vi drar på hytta og hver gang jeg sovner om kveldene havner jeg nesten i koma, sover så tungt og lenge uten å våkne. Våkner etter over ti timer med søvn og jeg føler nesten som jeg har blitt født på ny. Sover du godt på hytta, spør jeg Luke. Jeg har ikke tenkt over det, sier han. En kveld sier jeg at jeg kunne drept for en kopp te og ei kjeks. Du som nettopp har dratt fra kjeksens hjemland og plutselig nå vil du ha kjekse, sier Luke. Han skjønner det ikke. Jeg skjønner det ikke jeg heller. Jeg har lyst på dinosaurkjekse og de med bær og sjokolade i. Jeg spiser ballerinakjeks på jobb og generelt mat med altfor mye fløte i. Risengrynsgrøt og kjøttboller og hvit fisk i alle kombinasjoner. Og ihjelkokte gulrøtter. Jeg skaffer meg skrittteller og en dag vi er på hytta går jeg og Luke nesten atten tusen skritt. Det er nesten tolv kilometer. Når vi kommer hjem har jeg gnagsår på venstefoten.